Mary Ellen Smoot
Hjelpeforeningens generalpresident
Skap hjem fylt med kjærlighet og opphøyet ro. Lindre lidelse. Skap varige vitnesbyrd om evige sannheter i oss selv og andre.
Vi går på en bro i tiden som går over terskelen til et nytt årtusen. Dette er en spennende og viktig tid. Dette er tiden som profetene har forutsett. Dette er en tidsalder med tro, muligheter og under.
Jeg undrer meg når jeg tenker på denne verden som er så rik på skjønnhet, som funksjonerer så fullkomment. Denne verden ble skapt av Jesus Kristus under ledelse av vår himmelske Fader. Skapelse er et av karaktertrekkene som definerer Gud. Han tar materie som er uten form, og former den til stjerner, planeter og solsystemer. "Utallige verdener har jeg skapt",1 sier han til oss.
Brødre og søstre, vi er Guds barn. Skulle vi ikke være opptatt av vår Faders sak? Skulle ikke også vi være skapere?
Dere sier kanskje: "Jeg er ikke kreativ." Jeg er her for å fortelle dere at det er dere. Dere er skapere. Har dere noen gang lokket frem et smil hos et lite barn? Har dere noen gang lært en eller annen å tilgi? Har dere hjulpet noen å lære å lese? Tilrettelagt en familiens hjemmeaften? Organisert et slektsstevne? Dere har kanskje blitt tilskyndet til å gjøre noe for noen som dere er besøkende lærerinne eller hjemmelærer for, som betydde mye for dem. Hvis dere har gjort noe av dette, har dere vært kreative.
Råmaterialet til skapelse finnes overalt rundt oss. Som president David O. McKay sa: "Vi er livets billedhuggere, med våre uferdige sjeler foran oss. Hver enkelt av oss former en sjel."2
Jeg tror at vi former sjeler--vår og andres--hver dag. La oss bestemme oss nå for å gjøre disse sjelene "rene og kyske", skape hjem fylt med kjærlighet og opphøyet ro, lindre lidelse, skape varige vitnesbyrd om evige sannheter i oss selv og andre.
Jeg besøkte nylig familien til en ung mor som døde da hun fødte sitt femte barn. Jeg ventet meg kvaler, men fant håp og besluttsomhet. Hennes mann var takknemlig for den tiden de hadde hatt sammen. Deres barn forsto frelsesplanen og visste at de kunne få være sammen med sin mor igjen, for evig. Hun hadde aldri hatt det for travelt for dem hun hadde mest kjær. I sin unge alder hadde denne søsteren vært president for Hjelpeforeningen og alltid satt sitt ekteskap og sin familie først.
Da jeg besøkte moren til den døde kvinnen, bemerket hun at det hun hadde prioritert høyest, var å oppdra sine døtre til rettskafne kvinner. Selv om hennes datters liv ble avbrutt, hadde denne datteren opprettet et mønster for etterlevelse av evangeliet i hjemmet.
Sammen har generalpresidentskapet for Hjelpeforeningen, under ledelse av våre prestedømsledere, satt opp en prinsipperklæring for våre søstre i Hjelpeforeningen verden over. Erklæringen minner oss på hvem vi er, og kveldene for hjem, familie og personlig berikelse har blitt avsatt til å utvikle disse ferdighetene.
Gjenkjenner vi anledningene til å skape som vi selv får? Setter vi pris på de gavene, talentene og de utvalgte åndene som Gud har gitt oss? Gir vi andre del i vårt hjertes, vårt sinns og våre henders skaperverk?
En annen mor og rådgiver i en Hjelpeforening på stavsplan satte i gang et bemerkelsesverdig tjenesteprosjekt i sin stav, til tross for at enorme helseproblemer truet henne. Ved faste og bønn skjedde mirakler, og søstrene i én stav skapte noe spesielt for andre som frøs, sultet og var syke.
Hvem vet hvor mange som er blitt velsignet på grunn av en kvinne som nektet å være opptatt av sine plager og i stedet skapte denne anledningen til å yte tjeneste, et monument over det barmhjertige og edle i menneskets ånd.
Denne historien gjentas i større eller mindre grad av titusener av trofaste medlemmer hvert år. I juli i fjor sendte Det presiderende biskopsråd ut et brev der de foreslo at alle som ønsket å være med på å lindre lidelsene til flyktningene i Kosovo, kunne lage lappetepper og sende dem til Kirkens humanitære senter, som ville distribuere dem. Vi hadde tenkt å samle inn og sende 30 000 tepper.
Vi har mottatt over 125 000 tepper. Disse teppene har blitt sendt ikke bare til de trengende i Kosovo, men også til ofre for katastrofer i Tyrkia, Venezuela, Mexico og andre land, deriblant Mosambik og Zimbabwe.
Det siste året fikk jeg anledning til å reise til Kosovo, der jeg personlig la mange av disse lappeteppene rundt småbarn og kvinner som var takknemlige og hadde tårer i øynene. Vi har funnet ut at på grunn av denne enestående organisasjonen kan vi skape noe i våre egne hjem ved å lære familie, venner og naboer å yte tjeneste og hjelpe andre helt på den andre siden av jorden. I Hjelpeforeningens og Kirkens humanitære tjenestes navn kan vi være skapere. Er ikke det spennende?
Hver enkelt av oss må si til seg selv: Hva vil jeg gjøre med mitt liv, min tid, min fremtid?
For det første, gå dit Ånden leder deg. Vær stille og lytt. Din himmelske Fader vil lede deg når du holder deg nær til ham. Fordyp deg i profetenes hellige ord, både de gamle og de i vår tid, og Ånden vil tale til deg. Vær tålmodig, be i tro, og du vil motta veiledning når du anstrenger deg for å være kreativ.
For det annet, bli ikke lammet av frykt for å gjøre feil. Stikk hendene ned i deres livs leire og ta fatt. Jeg elsker måten oldtidens Rebekka svarte Abrahams tjener på da han kom for å lete etter en hustru til Isak. Hennes svar var enkelt og direkte: "Ja, det vil jeg,"3 sa hun.
Rebekka kunne ha avslått. Hun kunne ha bedt tjeneren vente til hun hadde hatt en passende avskjedsfest, fått seg nye klær, til hun hadde tatt av noen kilo, eller til været ble bedre. Hun kunne ha sagt: "Hva er i veien med Isak siden han ikke greier å finne seg en hustru i hele Kana'an?" Men det gjorde hun ikke. Hun handlet, og det skulle vi også gjøre.
Tiden for utsettelse er over. Ta fatt! Vær ikke redd. Gjør ditt aller beste. Selvfølgelig vil du gjøre feil. Det gjør alle. Lær av dem og gå fremover.
For det tredje, støtt andre underveis. Alle på denne jord er unike. Vi har alle forskjellige interesser, evner og ferdigheter. Vi befinner oss alle på forskjellige plan fysisk, åndelig og følelsesmessig.
Og til slutt, fryd deg. Det å være skapende er alt annet enn ensformig. Det å skape har sitt utspring i kjærlighet. Når vi gjør det vi elsker, fryder vi oss underveis.
Hvis du er ulykkelig, hvis du føler deg trett, urolig eller desillusjonert, kan jeg kanskje be deg forsøke noe? Istedenfor å dvele ved dine problemer kan du fokusere på å skape noe bemerkelsesverdig, noe av evig betydning--utvikle et vitnesbyrd, styrke et forhold, skrive en slektshistorie, reise til templet, være til tjeneste.
Les "Familien--en erklæring til verden" og Hjelpeforeningens prinsipperklæring, forplikt deg til å etterleve dem og fryd deg over det.
Vi er et gledens folk. Vi er deltagere som går over tidens bro I et av de største øyeblikk i denne verdens historie. "Dette er ikke en tid for å slepe med føttene eller ha en lutende holdning," har president Hinckley sagt. "Slutt å oppsøke stormene, og nyt i større grad solskinnet."4
Jeg ber om at vi som siste-dagers-hellige må være opptatt av vår Faders sak og gjøre noe mer ut av vårt liv. Uansett hvordan vår situasjon er, kan vi be som Jesaja: "Men nå, Herre! Du er vår far. Vi er leire, og du er den som former oss, et verk av din hånd er vi alle sammen."5 Måtte vårt verk og vår herlighet gjenspeile hans, er min ydmyke bønn, i Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. Moses 1:33.
2. Francis M. Gibbons: David O. McKay, Apostle to The World (1986), s. 288.
3. 1. Mosebok 24:58.
4. Standing for Something: Ten Neglected Virtues That Will Heal Our Hearts and Homes (2000), s. 101.
5. Jesaja 64:7.
Previous
