Mitt vitnesbyrd President Gordon B. Hinckley Av alt det jeg er takknemlig for . . . er det noe som har en fremtredende plass. Det er et levende vitnesbyrd om Jesus Kristus. Mine kjære brødre og søstre, jeg er overveldet av takknemlighet i dag. Jeg føler meg så rikelig velsignet av Herren. Når jeg ser inn i ansiktene til de tusener på tusener som er samlet i denne nye og vakre salen, og tenker på de hundre tusener som er samlet over hele verden for å lytte til denne konferansen, er jeg nesten overveldet av takknemlighet for den fine enhet som råder blant oss. Hvis jeg kan være litt personlig et øyeblikk, tror jeg ikke noe menneske har vært så rikt velsignet som jeg har blitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg er så takknemlig for deres mange uttrykk for vennlighet og kjærlighet. På grunn av andres godhet har jeg reist vidt og bredt over hele jorden i Kirkens interesse. Jeg har hatt betydelige anledninger til å tale til verden på grunn av stor velvilje fra mediene. Jeg har båret vitnesbyrd i denne nasjonens store haller, fra Madison Square Garden i New York til Astrodomen i Houston. Menn og kvinner av høy rang har tatt i mot meg og snakket med stor respekt om vårt arbeid. På den annen side har jeg i disse årene lært å kjenne våre fienders ondskapsfulle og foraktelige metoder. Jeg tror Herren hadde dem i tankene da han erklærte: "Forbannet er enhver som løfter hælen mot mine salvede, sier Herren, og roper at de har syndet, når de ikke har syndet for mitt åsyn, . . . men har gjort det som var rett i mine øyne, og som jeg befalte dem. . . . De som roper overtredelse, gjør det fordi de er syndens tjenere, og selv er ulydighetens barn. . . Ve dem. . . Deres kurv skal ikke bli full, deres hus og lader skal forgå, og selv skal de bli foraktet av dem som smigrer dem" (L&p 121:16­17, 19­20). Vi overlater til ham, hvis rett det er, dommene som måtte komme over dem som motarbeider hans verk. Jeg vil vende tilbake til min takk-nemlighetsfølelse. Takk, brødre og søstre, for deres bønner. Takk for deres støtte i det store verket vi alle prøver å gjennomføre. Takk for deres lydighet mot Guds bud. Han er fornøyd, og han elsker dere. Takk for deres trofasthet når det gjelder å utføre de store ansvarsoppgaver dere har. Takk for deres villighet til å ta imot ethvert kall som gis dere. Takk for at dere oppdrar deres barn i lys og sannhet. Takk for det aldri sviktende vitnesbyrd dere har i deres hjerter om Gud vår evige Fader og hans elskede Sønn, den Herre Jesus Kristus. Jeg er så takknemlig for Kirkens ungdom. Det er så mye ondskap overalt. Fristelse, med alle dens pirrende påvirkninger finnes overalt omkring oss. Vi mister dessverre noen til disse destruktive kreftene. Vi sørger over enhver som blir borte. Vi gjør hva vi kan for å hjelpe dem, for å redde dem, men i alt for mange tilfeller blir våre bønnfallelser hånlig avvist. Kursen de følger, er tragisk. Det er veien som fører til ødeleggelse. Men det er så mange, hundre tusener av våre unge som er trofaste og sanne, som er rettlinjede som en pil og sterke som havsbølgen når det gjelder å følge den kursen de har stukket ut for seg selv. Det er en kurs som er rettferdig og god, en kurs som fører til fullendelse og oppnåelse. De gjør noe ut av sitt liv, og verden vil bli så mye bedre på grunn av dem. Jeg er dypt takknemlig for denne herlige tiden i historien som vi lever i. Det har aldri eksistert en annen tidsalder lik denne. Vi, av alle mennesker som har vandret på jorden, er så rikelig velsignet og har slik overflod. Men av alt det jeg er takknemlig for i dag, er det noe som har en fremtredende plass. Det er et levende vitnesbyrd om Jesus Kristus, den allmektige Guds Sønn, Fredsfyrsten, Den hellige. Ved en anledning, på et misjonærmøte i Europa, rakte en eldste opp hånden og sa: "Bær ditt vitnesbyrd for oss og fortell oss hvordan du har fått det." Jeg føler at jeg kan forsøke å si noen ord i dag om hvordan mitt vitnesbyrd har utviklet seg. Dette er selvfølgelig helt personlig, og jeg håper dere unnskylder det. Den tidligste erindring jeg har om åndelige følelser, er fra jeg var omkring fem år, en meget liten gutt. Jeg gråt fordi jeg hadde øreverk. Det fantes ingen vidundermedisin den gangen. Det var for 85 år siden. Mor laget i stand en pose med salt og satte den på ovnen for å varme den. Far la hendene sine varsomt på hodet mitt og ga meg en velsignelse mot smerten og sykdommen i kraft av Det hellige prestedømme og i Jesu Kristi navn. Så tok han meg ømt i armene sine og la posen med varmt salt ved øret mitt. Smerten avtok og forsvant. Jeg falt i søvn i min fars trygge armer. Idet jeg sovnet, strømmet ordene i hans velsignelse gjennom mitt sinn. Det er den tidligste erindringen jeg har om utøvelse av prestedømsmyndighet i Herrens navn. Senere i min ungdom sov min bror og jeg i et uoppvarmet soverom om vinteren. Folk mente det var sunt. Før vi la oss i en varm seng, knelte vi ned for å holde bønn. Vi ga uttrykk for enkel takk-nemlighet. Den ble avsluttet i Jesu navn. Den distinkte tittelen Kristus var ikke så mye brukt da vi ba på den tiden. Jeg husker jeg skyndte meg opp i sengen etter å ha sagt amen, trekk teppet opp under haken og tenkte på hva jeg nylig hadde gjort da jeg snakket til min himmelske Fader i hans Sønns navn. Jeg hadde ikke så mye kunnskap om evangeliet. Men det lå en slags varig fred og trygghet i å kommunisere med himlene gjennom den Herre Jesus. Da jeg reiste på misjon til Storbritannia, ble dette vitnesbyrdet levende. Hver morgen leste min første ledsager og jeg i Johannes evangelium sammen, og snakket om hvert vers. Det var en fin og opplysende erfaring. Det fantastiske testamente innleder med en erklæring om Guds Sønns guddommelighet. Det slår fast: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. . . . Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss (og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far), full av nåde og sannhet" (Johannes 1:1­3, 14). Jeg tenkte mye over den erklæringen da, og jeg har tenkt mye på den siden. Den levner ingen tvil om at Faderen og Sønnen er to personer. Faderen ga Sønnen det store ansvaret å danne jorden, "og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." Jeg har sett mye stygt ute i verden. Det meste er menneskeverk. Men jeg synes jeg har sett mye mer skjønnhet. Jeg forundres over Skaperens majestetiske verk. Hvor praktfullt det er. Og alt er Guds Sønns verk. "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss." Han, Faderens Sønn, kom til jorden. Han nedlot seg til å forlate sin kongelige bolig i det høye hvor han var Prins, Faderens førstefødte, for å påta seg dødelighet, for å bli født i en krybbe, det ringeste av alle steder, i en vasallstat styrt av en romersk høvedsmann. Hvordan kunne han steget lavere ned? Han ble døpt av Johannes i Jordan-elven "for å fullføre all rettferdighet" (se Matteus 3:15). Forut for sitt jordiske virke ble han fristet av den kløktige Satan. Han sto imot og sa: "Bort fra meg, Satan!" (se Matteus 4:10). Han gikk omkring i Galilea, Samaria og Judea og forkynte frelsens evangelium, fikk blinde til å se, lamme til å gå og vekket døde til liv igjen. Og for å fullføre sin Faders plan for lykke for sine barn, ga han sitt liv som løsepenge for våre synder. Dette vitnesbyrdet vokste i mitt hjerte som misjonær når jeg leste i Det nye testamente og Mormons bok, som bar ytterligere vitnesbyrd om ham. Denne kunnskapen ble mitt livsfundament, og det hvilte på barndommens besvarte bønner. Siden da har min tro stadig vokst. Jeg har blitt hans apostel, utpekt til å gjøre hans vilje og forkynne hans ord. Jeg har blitt hans vitne til verden. Jeg gjentar dette troens vitnesbyrd til dere og til alle som hører min røst denne sabbatsmorgenen. Jesus er min venn. Ingen annen har gitt meg så mye. "Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner" (Johannes 15:13). Han ga sitt liv for meg. Han åpnet veien til evig liv. Bare en Gud kunne gjøre det. Jeg håper at jeg er verdig til å være hans venn. Han er mitt forbilde. Hans liv, hans fullstendig uselviske adferd, hans åpne favn mot dem som var i nød, og hans endelige offer står alt sammen som et forbilde for meg. Jeg kan ikke fullt ut nå opp til det, men jeg kan prøve. Han merket stien og ledet vei, og hvert et punkt peker hen til lys og liv og uendelig dag der Guds fulle nærvær skinner. (Hymns nr. 195) Han er min lærer. Ingen annen røst har talt så underfulle ord som Saligprisningene: "Og da han så folket, . . . tok han til orde, lærte dem og sa: 'Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres" (Matteus 5:1­10). Ingen annen lærer har noen sinne gitt de uforlignelige råd som ble gitt folkemengden på berget. Han er min helbreder. Jeg står i undring over hans underfulle mirakler. Og likevel vet jeg at de skjedde. Jeg aksepterer at disse ting er sanne fordi jeg vet at han er Herre over liv og død. Miraklene under hans virke kjennetegner medfølelse, kjærlighet og en menneskelig sans som det er vidunderlig å se. Han er min leder. Jeg er beæret over å være en i den lange rekke av personer som elsker ham og som har fulgt ham i de to tusen år som har gått siden hans fødsel. Fremad, Kristi stridsmenn, frem til hellig strid! Foran oss går Jesus som i fordums tid. Kristus, kongers konge, leder selv sin hær. Se hans banner bølger, seieren er nær! (Salmer, nr. 161). Han er min Frelser og min Forløser. Ved å gi sitt liv, i smerte og ubeskrivelig lidelse, har han bøyd seg ned for å løfte meg, og hver og en av oss, og alle Guds sønner og døtre, fra det evige mørkets avgrunn som følger døden. Han har sørget for noe bedre, en sfære av lys og forståelse, vekst og skjønnhet, hvor vi kan gå fremad på den veien som fører til evig liv. Min takknemlighet kjenner ingen grenser. Min takk til min Herre er uten ende. Han er min Gud og min Konge. Fra evighet til evighet vil han regjere og styre som kongers Konge og herrers Herre. Det vil ikke være noen ende på hans herredømme. Hans herlighet vil aldri slukne. Ingen annen kan ta hans plass. Ingen annen vil noen gang gjøre det. Lytefri og uten feil av noe slag er han Guds lam, for hvem jeg bøyer meg og ved hvem jeg henvender meg til min evige Fader i himmelen. Jesaja forutså hans komme: "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste" (Jesaja 9:6). De som vandret sammen med ham i Palestina, bar vitnesbyrd om hans guddommelighet. Høvedsmannen som så ham dø, erklærte høytidelig: "I sannhet, dette var Guds Sønn!" (se Matteus 27:54). Da Tomas så hans oppstandne legeme, ropte han ut i undring: "Min Herre og min Gud!" (se Johannes 20:28). De på denne halvkulen som han viste seg for, hørte Faderens røst da han introduserte ham: "Se, min elskede Sønn som jeg finner behag i, og i hvem jeg har forherliget mitt navn" (3. Nephi 11:7). Og profeten Joseph erklærte i denne evangelieutdeling: "Og nu, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever! For vi så ham, ja ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten idet den vitnet om at han er Faderens Enbårne" (L&p 76:22­23). Til disse føyer jeg mitt eget vitnesbyrd om at han er "veien, sannheten og livet" og at "ingen kommer til Faderen" uten ved [ham]" (se Johannes 14:6). Takknemlig, og med uforminsket kjærlighet, bærer jeg vitnesbyrd om disse ting i hans hellige navn, ja, Jesu Kristi navn, amen.