Eldste Robert D. Hales
I De tolv apostlers quorum
"Det er passende for en moden søster eller et modent ektepar å la sine prestedømsledere vite at de er villige og i stand til å reise på misjon. Jeg oppfordrer dere til å gjøre det."
Jeg føler et stort ansvar forbundet med å tale til dere i dag om et presserende behov i Kirken. Mitt største håp er at Den hellige ånd vil røre ved hjerter mens jeg taler, og at en ektefelle eller to et eller annet sted stillferdig vil dytte bort i sin ledsager, og at et sannhetens øyeblikk vil komme. Jeg vil tale om det umiddelbare behovet for flere modne ektepar til å virke på misjonsmarken. Vi ønsker å gi uttrykk for vår takknemlighet for alle de tapre ekteparene som nå er på misjon, de som har vært og de som kommer til å reise på misjon.
I 93. kapittel i Lære og pakter irettesatte Herren Kirkens presiderende brødre og sa: "Jeg har befalt eder å oppdra eders barn i lys og sannhet.
Og nu gir jeg deg et bud -- hvis du vil bli frelst fra det onde, må du sette ditt eget hus i orden" (L&p 93:40, 43).
Hva er den beste måten å undervise våre barn -- og barnebarn-- i lys og sannhet på? Hvilken måte er den viktigste når det gjelder å sette vår familie, både den nærmeste og den utvidede, i orden? Kan det være at når det gjelder det åndelige, taler vårt eksempel høyere enn ord? Tempelekteskap, familiebønn, skriftstudium og familiens hjemmeaften er alt sammen svært viktig. Men det er en annen dimensjon -- tjeneste. Hvis vi er villige til å forlate våre kjære for å virke på misjonsmarken, vil vi velsigne dem med en arv som vil være til undervisning for dem og inspirere dem i generasjoner fremover.
For meg er det betydningsfullt at Herren etter å ha befalt Brødrene å undervise sine barn i lys og sannhet og sette sine familier i orden, umiddelbart kalte dem på misjon. "Nu sier jeg til eder, mine venner, la min tjener Sidney Rigdon dra ut på sin reise, ja i hast, for å forkynne . . . frelsens evangelium" (L&p 93:51).
Mens vi virker på misjonsmarken, vil våre barn og barnebarn bli velsignet på måter som ikke ville vært mulig hvis vi hadde blitt hjemme. Snakk med ektepar som har vært på misjon, og de vil fortelle dere om velsignelser som har strømmet på: Inaktive barn er blitt aktivisert, familiemedlemmer er blitt døpt, og vitnesbyrd er blitt styrket på grunn av deres tjeneste.
Et misjonærektepar forlot gården sin og overlot til sønnen å drive den. I det forholdsvis tørre året som fulgte, kunne de på gården slå høy to ganger, mens naboens bare fikk slått én gang. Naboen spurte deres sønn hvordan det kunne skje at han slo to ganger i motsetning til hans ene. Den unge mannen svarte: "Du må sende foreldrene dine på misjon."
Når misjonærektepar og deres familier blir så rikelig velsignet, hvorfor er det da bare noen få tusen som virker, istedenfor de titusener som trengs så inderlig? Jeg tror de fire "F-ene" ofte hindrer dem: Frykt, familieforhold, finansiering og finne den rette misjonæranledningen.
For det første, frykt. Frykt for det ukjente eller frykt for at vi ikke har den kunnskap om Skriften eller de språkferdigheter som trengs, kan være årsak til at vi stiller oss motvillige til å virke. Men Herren har sagt: "Hvis I er beredt, skal I ikke frykte" (L&p 38:30). Deres liv utgjør forberedelsen. Dere har verdifull erfaring. Dere har oppdratt barn og virket i Kirken. Bare reis og vær dere selv. Herren har lovet at engler vil gå foran dere (se L&p 103:19–20). Ånden vil fortelle dere hva dere skal si og når dere skal si det, i en svært naturlig prosess når dere styrker unge misjonærer, bærer vitnesbyrd for undersøkere og nye medlemmer, underviser i lederskapsferdigheter og driver vennskapsfremmende og fellesskapsfremmende arbeid med mindre aktive medlemmer og hjelper dem å vende tilbake til full aktivitet. Dere er vitnesbyrdet, og dere vil røre ved deres liv som dere kommer i kontakt med. Ektepar driver vanligvis ikke proselyttering og forventes ikke å lære utenat diskusjoner eller holde samme timeplan som unge eldster og søstre. Vær ganske enkelt dere selv, arbeid så godt dere kan, og Herren vil velsigne dere.
Misjonærektepar sørger for stabilitet med sine vennskapsfremmende ferdigheter og lederskapsferdigheter i områder hvor Kirken er i sin spede begynnelse. Det opplevde jeg selv mens jeg var misjonspresident i England. Jeg ga et ektepar som hadde virket i besøkssenteret, i oppgave å arbeide i en liten enhet som slet tungt. De var litt engstelige for å måtte forlate den "trygge havnen" som besøkssenteret var. Men de gikk til verks med tro. I løpet av seks måneder hadde en enhet som pleide ha 15–20 tilstede på nadverdsmøtene, over 100 tilstede på grunn av fellesskapsfremmende innsats fra dette ekteparet som samarbeidet med prestedømmet. Til denne dag omtaler de og deres barn denne tiden som den fineste i deres liv.
Et annet ektepar virket nylig i en liten by syd for Santiago i Chile. De kunne ikke spansk og var engstelige over å skulle være i et fremmed land så langt fra sin hjemlige komfort. Men de kastet seg ut i det i full hengivenhet, og de elsket og betjente folket. I løpet av kort tid vokste den lille grenen fra 12 til 75 medlemmer. Da tiden kom for å reise hjem, leiet hele grenen en buss for å kunne komme til flyplassen, fire timer unna, så de kunne si adjø til sine spesielle venner.
Den tjeneste ektepar yter, er helt vesentlig for Herrens verk. Ektepar kan gjøre utslag. Ektepar kan utrette bemerkelsesverdige ting som ingen andre kan klare.
For det annet, familieforhold. Frelseren kalte fiskere og bønnfalt dem: "Følg meg" (Matt. 4:19). Han ba dem forlate sine velkjente omgivelser og bli menneskefiskere. Det som kreves av misjonærektepar, er mindre enn en halv tiendedel av den tiden de tilbringer på jorden. I evighetsperspektiv er en misjon bare noen øyeblikk borte fra velkjente omgivelser, familie og pensjonistfornøyelser sammen med gamle venner.
Herren vil sende spesielle velsignelser til deres familie mens dere er i arbeid. "Jeg, Herren, gir dem et løfte at jeg vil sørge for deres familier" (L&p 118:3). Ektepar er noen ganger bekymret for at de mens de er borte, skal gå glipp av brylluper, fødsler, slektstreff og andre familiebegivenheter. Vi har erfart at virkningen på familier mens besteforeldre er på misjon, tilsvarer tusen taler. Familier blir i stor grad styrket når de ber for sine foreldre og besteforeldre og leser brev som sendes hjem, og som bærer vitnesbyrd og beretter om deres bidrag på misjonsmarken.
En sønn skrev et kjærlig brev til sine foreldre på misjonsmarken: "Deres tjeneste er et eksempel for våre barn. På grunn av dere er de mer villige til å virke i sine kall i kirken. Det lærer oss alle å være mer nestekjærlige når vi utveksler brev og sender pakker. Når vi får brev og nytt fra dere, styrker det våre vitnesbyrd. Til tross for at dere ble pensjonert fra deres yrker og skulle ha hatt det godt etter verdens målestokk, har dere ved å reise på misjon vist oss en ny måte å være lykkelig på. Dere har funnet en lykke som ikke kan kjøpes for penger. Vi har sett at dere har overvunnet sykdom og annen motgang og sett at dere har blitt velsignet for deres villighet til å reise og forlate deres barn, barnebarn og oldebarn. Vi er så glad i dere!"
Et annet ektepar skriver: "Et av våre barnebarn skrev til oss mens vi var i Thailand og fortalte at han ikke helt hadde bestemt seg for om han ville reise på misjon eller ikke, men vi hadde vært et eksempel for ham, og nå visste han at han ønsket å tjene. Han er nå på misjon."
Min egen mor og far var på misjon i England. Da jeg besøkte dem en dag i den lille leiligheten deres, så jeg på at mor, med et sjal pent drapert om skuldrene, puttet shillinger på gassmåleren for å få varme. Jeg spurte: "Hvorfor reiste du på misjon?" Mor svarte enkelt: "Fordi jeg har 11 sønnesønner. Jeg vil de skal vite at bestemor og bestefar reiste på misjon."
I 1830 kalte Herren Thomas B. Marsh til å forlate sin familie og reise på misjon. Bror Marsh var svært bekymret for å forlate sin familie på det tidspunktet. I en kjærlig åpenbaring sa Herren til ham: "Jeg vil velsigne deg og din familie, ja, dine små barn, . . . Oppløft ditt hjerte og vær glad, for tiden for din misjon er kommet; . . . Derfor skal din familie ha alt hva den tiltrenger . . . gå kun fra dem en kort tid, og forkynn mitt ord, og jeg vil berede et sted for dem." (L&p 31:2, 3, 5–6.) Det er mulig at det er disse velsignelsene deres barn, barnebarn, oldebarn og fremtidige etterkommere aller mest trenger.
For det tredje, finansiering. Noen ektepar som ville være villige til å virke, er ikke i stand til det på grunn av alder, helse, økonomi eller familiesituasjon. Kanskje de som ikke er i stand til å virke, kan hjelpe et annet ektepar til å reise på misjon.
Misjonærarbeid har alltid medført offer. Hvis det er nødvendig å ofre noe, vil velsignelsene være desto rikeligere. Barn, oppmuntre deres foreldre til å reise på misjon, og hjelp dem om nødvendig økonomisk. Dere vil miste en barnevakt for kortere tid, men de evige belønningene som dere og familien vil høste, vil mer enn oppveie det kortvarige offeret.
Yngre ektepar med barn som fremdeles bor hjemme, vil jeg nå oppfordre til å ta beslutningen om å reise på misjon når dere blir eldre, og å planlegge og forberede dette så dere vil være økonomisk, fysisk og åndelig i stand til det. Forviss dere om at det store eksemplet som en misjon er, blir en arv dere ønsker å etterlate deres etterkommere.
Det er to helt spesielle tidspunkter i vårt liv da vi virkelig kan etterleve innvielsesloven og vie oss til heltidstjeneste for Herren. Det ene er når en ung mann eller kvinne er på heltidsmisjon. Det andre er den fantastiske tiden dere får etter å ha oppfylt kravet om å tjene til livets opphold. Det sistnevnte kunne kalles de "patriarkalske årene", da dere kan trekke på et helt livs rike erfaringer, reise ut som ektepar og vie dere helt og fullt til å være Herrens tjenere.
Velsignelsene ved å virke sammen med deres evige ledsager er uvurderlig og kan bare forstås av dem som selv har erfart det. Min hustru og jeg har hatt dette privilegiet på misjonsmarken. Hver dag er en spesiell dag med daglige belønninger som gir personlig vekst og utvikling i Herrens tid og på Herrens måte. Tilfredsstillelsen ved slik tjeneste vil være en velsignelse for dere, deres ekteskap og deres familie i all evighet.
Til slutt, finne den rette misjonsanledningen. Det finnes bokstavelig ubegrensede måter et ektepar kan virke på. Fra medhjelpere på misjonskontor og lederskapsopplæring til slektshistorie, tempelarbeid og humanitærtjeneste -- det er anledning til å bruke nær sagt hva som helst av ferdigheter eller talenter som Herren har velsignet dere med.
Sett deg ned sammen med din ledsager, gjør opp status med hensyn til helse, økonomi og deres unike gaver og talenter. Hvis så alt er i orden, går dere til biskopen og sier: "Vi er rede." Dere synes kanskje det er upassende å snakke med biskopen eller grenspresidenten om deres ønske om å reise på misjon. Men det er passende for en moden søster eller et modent ektepar å la sine prestedømsledere vite at de er villige og i stand til å reise på misjon. Jeg oppfordrer dere til å gjøre det.
Biskoper, dere skulle ikke nøle med å ta initiativ til et intervju for Misjonæranbefaling for å snakke med og oppmuntre ektepar til å reise på misjon.
Eldste Clarence R. Bishop, direktøren for Mormon Handcart besøkssenter, har vært på fem misjoner. Den første som ung mann. De siste fire misjonene ble han intervjuet til av inspirerte prestedømsledere. Han antyder at han kanskje ikke ville ha vært på noen av de fire siste misjonene om ikke biskopen hadde oppmuntret ham til det.
Noen modne ektepar og enslige søstre har blitt kalt som misjonærer for å undervise elever, lærere og offentlige funksjonærer i Thailand i engelsk som fremmedspråk Disse pensjonerte lærerne og skoleadministratorene har, ved å gi fritt av sine gaver og talenter som de har utviklet gjennom mange års undervisningserfaring, gjort bemerkelsesverdig fremgang med hensyn til å undervise studenter i engelsk, lære opp lærere og være gode ambassadører for Kirken i Thailand.
Jerry og Karen Johnson virket i Hong Kong og underviste i engelsk som fremmedspråk. En dag etter klasseperioden, på slutten av deres misjon, kom en liten pike i 2. klasse som søster Johnson hadde blitt svært knyttet til, frem til henne, bredte ut armene som om hun var et fly i luften, og spurte: "Meiguo", som betyr "Amerika?" Søster Johnson så på henne og sa: "Ja, vi skal reise tilbake til Amerika." Hun la hodet mot brystet til søster Johnson og hulket. "Jeg holdt henne godt inntil meg og gråt sammen med henne," sa søster Johnson. "Femti andre elever stimlet sammen rundt oss og gråt de også. Vår misjon har plassert oss midt i en hvirvelvind av kjærlighet som synes å omslutte oss."
Da Jesus sendte De tolv ut på misjon, befalte han dem: "For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det" (Matteus 10:8). Hvor meget er gitt, blir meget ventet. Dere har mottatt mye i livet, dra ut og gi rikelig i deres Herres og Frelsers tjeneste. Ha tro, Herren vet hvor det er behov for dere. Behovet er så stort, brødre og søstre, og arbeiderne er så få.
"Når I tjener eders medmennesker, er I i eders Guds tjeneste" (Mosiah 2:17). Jeg vet at dette er hans verk. Gå ut og tjen ham!
Det er min bønn at dere må få oppleve velsignelsene knyttet til misjonærtjeneste for dere selv og deres familie. I Jesu Kristi navn, amen.
Previous
