Bygg et samfunn av siste-dagers-hellige Eldste L. Tom Perry I De tolv apostlers quorum "I ethvert samfunn av siste-dagers-hellige arbeider vi alle for å tjene hverandre etter beste evne. Vårt arbeid har et høyere formål fordi vi arbeider for å velsigne andre og bygge opp Guds rike." Vi opplever alle noe i livet som, når vi mange år senere tenker tilbake, viser seg å ha stor betydning. Da jeg gikk på ungdomsskolen, følte jeg meg beæret da skolens ledelse ba meg være med i skolens vaktstyrke. De dagene det var vår tur til å patruljere korridorene, fikk vi beskjed om å ta med oss matpakke til skolen og spise den sammen. Det var alltid noe spesielt med det, og det var alltid stor konkurranse for å se hvilken mor som hadde laget den beste matpakken. Ofte byttet vi noe av maten oss imellom. En dag det var min tur til å patruljere, husket jeg ikke å fortelle mor at jeg trengte matpakke før jeg var nesten klar til å dra. Mor så bekymret ut da jeg ba om å få med meg matpakke. Hun fortalte at hun nettopp hadde brukt sitt siste brød til frokosten og at hun ikke skulle bake mer før samme ettermiddag. Det eneste hun hadde i huset å lage matpakke av, var en stor kanelstang som var igjen fra gårsdagens kveldsmåltid. Mor bakte veldig gode kanelstenger. Hun la dem alltid slik i pannen at det var en stor som lå tvers over pannen og noen mindre langs kantene. Bare den store var igjen. Den var nesten like lang som et brød, men selvfølgelig ikke så tykk. Når jeg tenkte på hva de andre hadde med seg til lunsj, skammet jeg meg litt over bare å ha med meg en stor kanelstang til lunsj, men jeg bestemte meg for at det var bedre å ha med seg en stor kanelstang enn å gå uten mat. Da vi skulle spise lunsj, gikk jeg bort i et hjørne for meg selv så ingen skulle legge merke til meg. Da de andre begynte å bytte mat seg imellom, ville vennene mine vite hva jeg hadde. Jeg forklarte hva som hadde skjedd om morgenen, og til min forferdelse ville alle se kanelstangen. Men vennene mine overrasket meg. I stedet for å gjøre narr av meg ville alle gjerne ha en bit av stangen! Aldri før det året hadde matbyttingen min vært mer vellykket. Kanelstangen, som jeg trodde ville gjøre meg forlegen, viste seg å bli det mest populære innslaget vi hadde i matpausen. Når jeg senere har overveiet det som her skjedde, har jeg tenkt på at det ofte er en del av menneskets natur å sette mindre pris på kjente ting, rett og slett fordi de er så alminnelige for oss. En av disse kjente ting kan være vårt medlemskap i den gjenopprettede kirke. Det Kirkens medlemmer har, er en "meget verdifull perle". Likevel er denne verdifulle perlen av og til så alminnelig for oss at vi ikke er klar over dens virkelige verdi. Riktignok skulle vi ikke kaste våre perler for svin, men det betyr ikke at vi ikke skulle dele dem med mennesker som er klar over deres verdi. Det største ekstragode ved misjonærarbeidet er å legge merke til hvor høyt evangeliet verdsettes av dem som tidligere ikke har hørt hva vi tror på. Det er noe meget verdifullt ved å se sine skatter gjennom andres øyne. Det som bekymrer meg, er at vi ofte tar de enestående og verdifulle velsignelser vi får ved å være medlem av Herrens kirke, for gitt, og når vi på denne måten viser for liten takknemlighet, er vi mer tilbøyelige til å være tilfreds med vårt medlemskap i Kirken, og er mindre tapre i arbeidet med å bygge opp et samfunn av siste-dagers-hellige. Vi er velsignet med en stor og edel arv som viser oss vei til sannhet som avviker dramatisk fra de såkalte verdens veier. Vi trenger å minne oss selv om verdien av vår arv, slik at vi ikke undervurderer dens verdi. Jeg utfordrer de mange siste-dagers-hellige som gjemmer seg bort i et hjørne, og ber dem stå frem og forkynne høyt og tydelig de høyt skattede læresetninger som er vår felles arv -- ikke ved å skryte og være stolte, men i en ånd av tillit og overbevisning. Noe av det jeg er mest stolt av, er hvordan våre forfedre gjennom sin tro på Gud, og sin flid og iherdighet, forvandlet steder ingen hadde lyst på, til vakre byer. Da Joseph Smith ble innesperret i Liberty fengsel uten håp om å bli løslatt, var det blitt utstedt en utryddelsesordre mot de siste-dagers-hellige. På grunn av den måtte Brigham Young organisere de hellige for å få dem ut av Missouri. Utvandringen fra Missouri i februar 1839 fikk mange til å beklage seg og si at Herren hadde sviktet sitt folk. Noen av Kirkens medlemmer stilte seg tvilende til om det var klokt enda en gang å samle de hellige på ett sted. Å krysse Mississippi og gjøre opphold på noen av de mindre stedene langs elvebredden, skulle vise seg å gi medlemmene den pause de trengte for å få ny veiledning fra sine ledere. Profeten Joseph Smith skrev fra Liberty fengsel og oppmuntret de hellige til ikke å spre seg, men å samle seg og deretter bygge ut fra sterke sentre. I april samme år fikk Joseph, Hyrum og de andre fangene rømme fra fengselet i Missouri. De kom frem til Quincy i Illinois 22. april 1839. Profeten gikk øyeblikkelig i gang med å finne et sted hvor de hellige kunne samles. Ved bredden av elven Mississippi fant han et sted som så lovende ut. Han kalte byen Nauvoo, som betyr "vakker", men på den tiden var den alt annet enn vakker. Det var en sumpaktig halvøy som ikke var blitt drenert. Men ut av denne sumpen vokste det frem en by som i sannhet kunne kalles vakker. De første hjemmene i Nauvoo var hytter, telt og noen forlatte bygninger. Men så begynte de hellige å bygge hytter av tømmer. Etter hvert som tid og penger gjorde det mulig, ble det oppført trehus, og senere ble det bygget murstenshus. Profetens plan var å bygge et samfunn av siste-dagers-hellige. Han hadde tre store mål: For det første økonomisk, for det annet med hensyn til utdannelse, og for det tredje åndelig. Profeten Joseph Smiths ønske var at de hellige skulle bli økonomisk selvhjulpne. Vår himmelske Fader har gitt alle sine barn alt de har--deres talenter, deres evner, deres materielle goder--og har satt dem til å være forvalterer over disse velsignelsene. En skattet levning av vår arv når det gjelder økonomisk selvhjulpenhet, er Kirkens velferdsprogram. Det har to hovedbestanddeler. Det første er prinsippet kjærlighet, og det andre er prinsippet arbeid. Prinsippet kjærlighet er den motiverende kraft som får oss til å gi av vår tid, våre penger og våre tjenester til dette strålende programmet. Johannes den elskede skrev: ". . .La oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet. Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. . . Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre" (1. Joh. 4:7–9, 11). Videre skrev han i Johannes' første brev 3. kapittel: "Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham?" (1. Joh. 3:17.) Det er vår forståelse av prinsippet kjærlighet som får oss til å gi rundhåndet til fasteofferet, et enestående åpenbart system hvor vi første søndag hver måned frivillig avstår fra å spise to måltider og gir motverdien av disse måltidene til vår biskop. Han har så ressursene han trenger til å hjelpe dem som trenger det. Systemet er for det meste lite smertefullt og gir oss større forståelse for dem som mangler noe, samtidig som vi har et middel til å dekke deres daglige behov. Måtte Herren fortsette å velsigne oss med et ønske om å elske hverandre og gi rundhåndet med utgangspunkt i prinsippet faste. Det andre grunnleggende prinsipp er prinsippet arbeide. Å arbeide er like viktig for at Herrens økonomiske plan skal bli vellykket som budet om å elske vår neste. I Lære og pakter leser vi: "Jeg, Herren, er ikke helt tilfreds med Sions innbyggere, da det er lediggjengere blant dem; og deres barn vokser opp i ugudelighet; ei heller søker de i alvorlighet evighetens skatter, men deres øyne er fulle av begjær. Det burde ikke være således, og det må avskaffes blant dem. . ." (L&p 68:31–32). Jeg er spesielt opptatt av det Herren sier om våre barn. Vi ser tegn på at mange foreldre er altfor ettergivende overfor sine barn og ikke gir dem tilstrekkelig opplæring om arbeidets verdi. I ethvert samfunn av siste-dagers-hellige arbeider vi alle for å tjene hverandre etter beste evne. Vårt arbeid har et høyere formål fordi vi arbeider for å velsigne andre og bygge opp Guds rike. Det andre krav i profeten Josephs samfunn av hellige hadde med utdannelse å gjøre. Så tidlig som i 1840, da han søkte om å få Nauvoo innlemmet, ba han også om tillatelse til å opprette et universitet. I Encyclopedia of Mormonism leser vi: "Kirkens idéer og praksis med hensyn til utdannelse kan føres direkte tilbake til bestemte åpenbaringer Joseph Smith mottok, som understreker kunnskapens evige natur og den viktige rolle lærdom spiller i den åndelige, moralske og intellektuelle utvikling av menneskeheten." ("Education: Attitudes Toward Education", i Daniel H. Ludlow, red., Encyclopedia of Mormonism, 5 bind [1992], s. 441). Det er noen vers i vår nyere hellige skrift som spesielt nevner hvor viktig verdslig og åndelig lærdom er. Noen av dem er: Først fra Mormons bok: "Men det er godt å være lærd hvis man lytter til Guds råd" (2. Nephi 9:29). Og fra Lære og pakter: "Hvilket som helst intelligent prinsipp vi tilegner oss i dette liv, vil være med oss i oppstandelsen. Og hvis en person gjennom sin flid og lydighet oppnår mer kunnskap og intelligens i dette liv enn en annen, vil han ha så meget fortrinn i den kommende verden" (L&p 130: 18–19). Fra trosartiklene: "Vi trakter etter alt som er dydig, skjønt, prisverdig og godt" (13. trosartikkel). Det siste ønsket profeten Joseph Smith hadde, var å bygge opp et samfunn med åndelige siste-dagers-hellige. Det begynner i hjemmet. Den aller viktigste undervisning våre barn noensinne vil få, er den undervisning deres foreldre gir dem i deres eget hjem hvis foreldrene med flid lærer sine barn hvilken vei vår himmelske Fader vil de skal følge. En ting våre ledere har bedt oss om, er å ha familiens hjemmeaften regelmessig hvor vi kan komme sammen en gang i uken, lære evangeliets prinsipper og bygge opp samhold i familien. Da kan vi rådføre oss med hverandre, lese i Skriften, be sammen og leke sammen. Vårt høyeste mål er å bli en evig familie. Et samfunn av siste-dagers-hellige bygges opp familie for familie. For å gjøre den evige familie mulig ble det oppført et fantastisk tempel i Nauvoo. Det sto som en fyrlykt for å minne alle mennesker på at de aller viktigste velsignelser i livet er de åndelige velsignelsene. I templet inngås hellige pakter, og evangeliets frelsende ordinanser blir forrettet. Gjentatte tempelbesøk gir oss anledning til å fornye disse paktene og utføre stedfortredende ordinanser for dem som har dødd uten disse velsignelsene. Vi har nå templer spredt over hele jorden slik at mange flere har anledning til å motta de nødvendige ordinanser for å bli kvalifisert til evig liv. De som er verdige til å gå inn i templet, vil motta store åndelige velsignelser hvis de fortsetter å virke trofast og holder sine pakter. Herren velsigner sitt folk når de holder hans bud og reiser ofte til hans hus. I Guds evige plan er våre templer samlingssteder for samfunn av hellige som arbeider for å bygge opp Sion. Vårt samfunn av hellige stenger ikke andre ute, men forsøker å ta dem inn, og det er bygget på apostlers og profeters grunnvoll, mens hjørnestenen er Jesus Kristus selv. Det er åpent for alle som elsker, verdsetter og har medfølelse med vår himmelske Faders barn. De to grunnstenene i vår økonomiske velferd er prinsippene nestekjærlighet og hardt arbeid. Det er et fremtidsrettet samfunn hvor vi oppdrar vår ungdom til å være høflige og veloppdragne og og lærer dem de dypere sannheter i det gjengitte evangelium. Vårt samfunn retter søkelyset mot det åndelige, noe som gir oss anledning til å være ledsaget av Den hellige ånd som veileder og leder oss i livet. Måtte Gud gi oss et ønske om leve nærmere ham, slik at vi kan få del i de velsignelser som fred, harmoni, trygghet og kjærlighet til hele menneskeheten er, noe som er selve kjennemerket på et samfunn som er ett med ham. Han er vår Gud. Vi er hans barn. Det er mitt vitnesbyrd til dere, i Jesu Kristi navn, amen. NOTE Historiske opplysninger er hentet fra Kirkens historie i tidenes fylde (leksjonsbok for Kirkens skoleverk, s. 193–223).