"Våk med meg" Eldste Henry B. Eyring I De tolv apostlers quorum "Når dere våker over hans får, vil deres kjærlighet til ham vokse, og derved vil dere få mer selvtillit og mot." Jeg er takknemlig for anledningen jeg har til å tale i Herrens navn til Israels hyrder, for det er det vi er! Da vi tok imot prestedømmet, påtok vi oss ansvaret for å gjøre vår del når det gjelder å våke over Kirken. Ingen av oss kan unndra oss ansvar. Presidenten for prestedømmet over hele jorden har det fulle og hele ansvar. Gjennom prestedømmets nøkler bærer hvert enkelt quorum sin del. Selv den ferskeste diakon i den fjerneste avkrok på jorden har en andel av det store ansvar det er å våke over kirken. Hør hva som står i Lære og pakter: "Derfor, la enhver vokte sitt embede, og virke i sitt eget kall; og la ikke hodet si til føttene, det har ikke behov for føttene, for hvordan kan legemet være i stand til å stå uten føttene?" Og deretter tar Frelseren også med diakonene når han gir sine oppdrag: "Lærerne og diakonene skulle beskikkes til å våke over menigheten, til å være faste tjenere for kirken" (L&p 84:109, 111). Det er min bønn at jeg kan forklare vår hellige forvaltning slik at selv den ferskeste diakon og den sist ordinerte konvertitt vil forstå hvilken anledning han har. Flere steder i Skriften har Herren betegnet seg selv og dem han kaller, som hyrder. En hyrde våker over fårene. I Skriftens beretninger er fårene i fare, og de trenger beskyttelse og næring. Frelseren advarer oss og sier at vi må våke over fårene slik han gjør. Han ga sitt liv for dem, og de tilhører ham. Vi kan ikke nærme oss hans nivå hvis vi er som en leietjener og bare våker når det er bekvemt, og bare for å få belønning. Her er hans norm: "Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre" (Johannes 10:11–12). Kirkens medlemmer er fårene. De er hans, og vi er kalt av ham til å våke over dem. Vi må gjøre mer enn å advare dem mot fare. Vi må gi dem føde. En gang for lenge siden befalte Herren sin profet å irettesette Israels hyrder. Her er advarselen, en advarsel som fremdeles er gyldig, med profeten Esekiels ord: "Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Profetér mot Israels hyrder . . . og si til dem: Så sier Herren Herren: Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte?" (Esekiel 34:1–2). Maten disse hyrdene tok selv, mens de lot fårene sulte, kunne betydd frelse for fårene. En av de store hyrdene i Mormons bok forteller både hva slags føde dette er og hvordan den kan skaffes til veie: "Og da de var mottatt i dåpen og renset ved Den hellige ånds kraft, ble de regnet blant Kristi kirkes folk, og deres navn ble oppskrevet for at de skulle huskes og oppdras i Guds gode ord, for å bli holdt på den rette vei, og for alltid å holde dem våkne i bønn og bare stole på Kristi fortjeneste som var deres tros opphavsmann og fullender" (Moroni 6:4). Det er smertelig å forestille seg at en hyrde forer seg selv mens han lar fårene sulte. Men jeg har sett mange hyrder som gir føde til sin hjord. En av dem var president for et quorum av diakoner. Et av hans quorumsmedlemmer bodde like ved mitt hjem. Denne nabogutten hadde aldri vært tilstede på et quorumsmøte og hadde heller aldri gjort noe sammen med medlemmene av sitt quorum. Hans stefar var ikke medlem, og hans mor gikk ikke i kirken. Presidentskapet for hans quorum av diakoner kom sammen til rådsmøte en søndag morgen. Hver uke ble de oppdratt i Guds gode ord av en fin veileder og lærer. På presidentskapsmøtene husket disse 13-år gamle hyrdene gutten som aldri kom. De snakket om hvor sårt han trengte det de fikk. Presidenten ba sin rådgiver om å gå og oppsøke dette omstreifende fåret. Jeg kjente rådgiveren, og jeg visste at han var sjenert og hvor vanskelig denne oppgaven var. Derfor sto jeg med undring og så gjennom vinduet da rådgiveren trasket forbi mitt hus og gikk opp veien der den gutten bodde som aldri kom til kirken. Hyrden hadde hendene i lommene, og han stirret ned i bakken. Han gikk langsomt, slik du ville ha gjort hvis du ikke var sikker på om du hadde lyst til å komme frem til ditt bestemmelsessted. Etter omtrent 20 minutter kom han gående tilbake med den bortkomne diakonen ved siden av seg. Dette gjentok seg flere søndager. Men så flyttet den gutten som hadde vært tapt og var blitt funnet. Denne historien virker ikke særlig bemerkelsesverdig. Her har vi altså tre gutter som satt i et værelse rundt et lite bord. Så var det en gutt som gikk oppover en vei og kom tilbake med en annen gutt. Men mange år senere var jeg på en stavskonferanse et helt kontinent fra rommet hvor dette presidentskapet hadde hatt rådsmøte. En gråhåret mann kom bort til meg og sa stillferdig: "Min sønnesønn bodde i ditt ward for mange år siden." Ømt fortalte han meg om denne guttens liv. Og så spurte han om jeg kunne finne den diakonen som hadde gått langsomt oppover denne veien for lenge siden. Han ville vite om jeg kunne takke ham og fortelle ham at hans sønnesønn, som nå var en voksen mann, fremdeles husket dette. Han husket det fordi han i disse få ukene for første gang han kunne huske i hele sitt liv, var blitt våket over av Israels hyrder. Ved å høre evige sannheter var han blitt advart av mennesker som brydde seg om ham. Han var blitt tilbudt livets brød, og unge hyrder hadde vært tro mot den tillit Herren hadde vist dem. Det er ikke lett å lære å gjøre dette godt og fortsette å gjøre det. Frelseren viste oss hvordan det skal gjøres, og hvordan vi lærer andre å gjøre det. Han opprettet sin kirke. Han måtte overlate sin kirke til uerfarne tjenere, akkurat som mange av oss er. Han visste de ville møte større vanskeligheter enn det sto i menneskelig makt å løse. Det han gjorde for dem, kan være til veiledning for oss. Da Frelseren gikk inn i Getsemane have for å lide bitre kvaler før han ble forrådt og måtte lide på korset, kunne han ha gått alene. Men han tok med seg sine tjenere i prestedømmet. Matteus sier det slik: "Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg." (Matteus 26:38, uthevelse tilføyet). Frelseren ba til sin Fader om styrke. Midt under sine kvaler gikk han tilbake til Peter for å lære ham hva som kreves av alle som vil våke sammen med ham: "Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig" (Matteus 26:40–41). Det er noe beroligende, men også en advarsel i denne enkle samtalen mellom Mesteren og hans hyrder. Han våker sammen med oss. Han som ser alle ting, som har en uendelig kjærlighet og som aldri sover, våker sammen med oss. Han vet hva fårene trenger til enhver tid. Ved Den hellige ånds kraft kan han fortelle oss det og sende oss til dem. Og vi kan ved prestedømmet nedkalle hans kraft for å velsigne dem. Men hans advarsel til Peter er også til oss. Ulven som vil drepe fåret, vil helt opplagt også angripe hyrden. Derfor må vi våke over oss selv så vel som andre. Som hyrder vil vi bli fristet til å nærme oss synden. Men synd i enhver form støter Den hellige ånd bort. Du må ikke gjøre noe eller gå noe sted som støter Ånden bort. Du har ikke råd til å ta en slik sjanse. Skulle synden få deg til å feile, vil du ikke bare være ansvarlig for dine egne synder, men også for den sorg du kunne ha forhindret hos andre hvis du hadde vært verdig til å høre og følge Åndens hvisken. Hyrden må være i stand til å høre Åndens røst og nedkalle himmelens krefter, ellers vil han feile. Advarselen som ble gitt til en profet i fordums tid, er også en advarsel til oss: "Og du, menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø!--og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjerning skyld. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd" (Esekiel 33:7–8). Straffen for å svikte er stor. Men Herren lærte Peter hvordan han skulle bygge grunnvollen for å lykkes. Han gjentok et enkelt budskap tre ganger. Det gikk ut på at en sann hyrde ville ha kjærlighet til Herren i sitt hjerte. Her er slutten på beretningen: "Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!" (Johannes 21: 17). Det er kjærlighet som må motivere Israels hyrder. Det kan synes vanskelig i begynnelsen, for kanskje kjenner vi ikke engang Herren godt. Men hvis vi begynner med å ha et lite snev av tro på ham, vil vår tjeneste for fårene gi oss større kjærlighet til ham og til dem. Det følger av enkle ting som enhver hyrde må gjøre. Vi ber for fårene, for alle vi er ansvarlig for. Når vi ber: "Vær så snill å fortelle meg hvem som trenger meg," vil svarene komme. Et ansikt eller et navn vil dukke opp i våre tanker, eller vi møter noen helt tilfeldig som vi føler ikke er tilfeldig. I slike stunder vil vi føle Frelserens kjærlighet til dem og oss. Når dere våker over hans får, vil deres kjærlighet til ham vokse, og derved vil dere få mer selvtillit og mot. Så tenker du kanskje: Det er ikke så lett for meg. Jeg har så mange mennesker å våke over, og jeg har så liten tid. Men når Herren kaller, bereder han en vei, sin vei. Det finnes hyrder som tror dette. Jeg vil fortelle dere om en av dem. For to år siden ble en mann kalt til president for sitt quorum av eldster. Han hadde vært medlem av Kirken i mindre enn 10 år. Han hadde nettopp blitt verdig til å bli beseglet til sin hustru og sine barn i templet. Hans hustru var invalid. Han hadde tre døtre. Den eldste var 13, og hun laget mat og stelte huset sammen med de andre. Hans beskjedne inntekt fra fysisk arbeid forsørget ikke bare disse fem, men også en bestefar som bodde sammen med dem i det lille huset deres. Da han ble kalt til president for sitt quorum av eldster, hadde det 13 medlemmer. Dette vesle quorumet var ansvarlig for ytterligere 101 menn som enten ikke hadde noe prestedømme i det hele tatt, eller de var diakoner, lærere eller prester. Han var ansvarlig for å våke over sjelene i 114 familier, og hadde små forhåpninger om å kunne bruke mer enn søndagene og en kveld i uken til dette arbeidet. Vanskeligheten med det han sto overfor fikk ham til å knele ned i bønn. Deretter reiste han seg og satte i gang. I innsatsen for å treffe og kjenne sine får ble hans bønner besvart på en måte han aldri hadde tenkt seg. Han begynte å se lenger enn til enkeltpersoner. Han begynte å forstå at det Herren ville, var at han skulle bygge opp familier, og selv med sin begrensede erfaring, visste han at måten å bygge opp familier på, ville være å hjelpe dem å kvalifisere seg så de kunne inngå og holde templets pakter. Han begynte å gjøre det en god hyrde alltid gjør, men han gjorde det annerledes da han forsto at templet var deres bestemmelsessted. Først ba han om å få vite hvem som skulle være hans rådgivere og gå sammen med ham. Og deretter ba han om å få vite hvilke familier som trengte ham og var blitt forberedt. Han oppsøkte så mange han kunne. Noen var avvisende og tok ikke imot hans vennskap. Men hos dem som gjorde det, fulgte han et mønster. Så snart han så interesse og tillit, inviterte han dem til å treffe biskopen. Han hadde på forhånd sagt til biskopen: "Vær så snill å fortelle dem hva som kreves for å være verdig til å reise til templet, slik at de og deres familier kan få del i templets velsignelser. Og når det er gjort, vær så snill å bære vitnesbyrd for dem, slik jeg har gjort, om at det vil være umaken verd." Etter dette aksepterte noen få quorumspresidentens innbydelse til å være med i en klasse for tempelforberedelse, ledet av stavens ledere. Ikke alle fullførte kurset, og ikke alle ble kvalifisert til templet. Men det ble bedt for hver eneste familie og for hver eneste far. De fleste ble minst en gang innbudt til å nyte av Guds gode ord. Med hver innbydelse fulgte presidentens vitnesbyrd om velsignelsene ved å være en familie som var beseglet for evig, og hvor trist det ville være å være adskilt. Enhver innbydelse ble gitt med kjærlighet til Frelseren. I den tiden han har vært president, har 12 av de menn han underviste blitt ordinert til eldster. Han har opplevd at fire av hans eldster er blitt ordinert til høyprester. Disse tallene forteller veldig lite når miraklet skal måles. Familiene til disse mennene vil bli velsignet i generasjoner fremover. Fedre og mødre er nå beseglet til hverandre og til sine barn. De ber for sine barn, mottar hjelp fra himmelen og underviser i evangeliet med den kjærlighet og inspirasjon Herren gir trofaste foreldre. Denne presidenten og hans rådgivere er blitt sanne hyrder. De har våket over hjorden sammen med Mesteren og har lært å elske ham. De er øyenvitner til den sannhet Frelseren lærte en apostel, Thomas B. Marsh. Det samme gjelder for alle som våker sammen med Herren over hans får: "Gå hvor som helst jeg vil sende deg, og det skal bli gitt deg av Den hellige ånd, hva du skal gjøre og hvor du skal gå. Be alltid forat du ikke skal falle i fristelse og miste din lønn. Vær trofast inntil enden, og se, jeg er med deg. Disse ord er ikke av noe menneske eller menneskers ord, men av meg, Jesus Kristus, din Forløser, ved Faderens vilje. Amen." (L&p 31:11–13). Jeg vitner om at Gud Faderen lever og besvarer våre bønner. Jeg er et vitne om at den kjærlige Frelser våker over sine får sammen med sine trofaste hyrder. I Jesu Kristi navn, amen.