The Christus statueThe Church of Jesus Christ of Latter-day Saints Search | Feedback | Site Map | Help | Country Sites |
Hjem Broadcast General Conference Archives
Conferences
April 2001
Til unnsetning

Til unnsetning

President Thomas S. Monson
Førsterådgiver i Det første presidentskap

"Brødre, verden trenger deres hjelp. Det er føtter å støtte, hender å ta tak i, sinn å oppmuntre, hjerter å inspirere og sjeler å frelse."

President Thomas S. Monson

Jeg har et overveldende og ydmykende ansvar for å tale til dere i kveld, mine kjære brødre i Guds prestedømme som har samlet dere her i konferansesentret og over hele verden.

Noen av dere er diakoner, kanskje nylig ordinert. Andre av dere er høyprester som har virket lenge og trofast i hellige kall. Alle har samlet seg for at vi skal lære vår plikt bedre.

Brødre, verden trenger deres hjelp. Det er føtter å støtte, hender å ta tak i, sinn å oppmuntre, hjerter å inspirere og sjeler å frelse. Evighetens velsignelser venter dere. Dere har anledning til å være ikke tilskuere, men deltagere på prestedømstjenestens scene.

President Wilford Woodruff har sagt: "Alle prestedømmets organisasjoner har makt. Diakonen har makt gjennom det prestedømme han bærer. Det samme har læreren. De har makt til å tre frem for Herren og få sine bønner hørt og besvart, like fullt som profeten. . . Det er ved dette prestedømme menn blir overdratt ordinanser, deres synder blir tilgitt og de blir forløst. I denne hensikt er det blitt åpenbart og beseglet på våre hoder."1

Jeg hørte en gang fra en nylig ordinert diakon like etter at han hadde mottatt Det aronske prestedømme. Han sa: "I dag skal jeg dele ut nadverden for første gang. Jeg gleder meg veldig. Jeg vet at den er en svært hellig ordinans, så jeg vil behandle den med omtanke. Jeg har virkelig et vitnesbyrd om Kirken, og jeg håper å kunne reise på misjon snart."

I kveld vil jeg gjerne lese et brev for dere som jeg fikk for en tid siden. Det er skrevet av en ektemann som kom langt bort fra tjenestens og pliktens vei i prestedømmet. Det er en typisk bønn fra altfor mange av våre brødre. Han skrev:

"Kjære president Monson

Jeg hadde så mye, og har nå så lite. Jeg er ulykkelig og føler det som jeg svikter i alt. Evangeliet har aldri forlatt mitt hjerte, selv om det har forlatt mitt liv. Jeg ber om dine bønner.

Vær så snill, ikke glem dem av oss som er her ute--de tapte siste-dagers-hellige. Jeg vet hvor Kirken er, men av og til tror jeg at jeg trenger en annen til å vise meg veien, oppmuntre meg, ta frykten bort fra meg og bære vitnesbyrd for meg."

Mens jeg leste dette brevet, gikk jeg i tankene tilbake til et besøk i et av verdens store kunstgallerier––det berømte Victoria and Albert Museum i London. Der hang, i en eksklusiv ramme, et mesterverk som ble malt i 1831 av Joseph Mallord William Turner. Maleriet viser tunge, svarte skyer og et urolig havs raseri som varsler fare og død. Lyset fra et grunnstøtt fartøy skinner svakt langt borte. I forgrunnen kastes en stor livbåt høyt opp av innkommende bølger av frådende vann. Mennene ligger hardt på årene mens livbåten stamper i stormen. På stranden står en hustru og to barn, våte av regnet og pisket av vinden. De stirrer engstelig utover havet. I mitt sinn forkortet jeg navnet på maleriet. For meg ble det Til unnsetning.

Midt i livets uvær lurer farene, og som båter går mennesker på grunn og står overfor ødeleggelse. Hvem vil bemanne livbåtene og legge bak seg hjemmets og familiens hygge og dra ut for å redde dem?

President John Taylor ga oss følgende advarsel: "Hvis du ikke foredler dine kall, vil Gud holde deg ansvarlig for dem du kunne ha frelst hvis du hadde gjort din plikt."2

Brødre, vår oppgave er ikke uoverkommelig. Vi er i Herrens ærend, og derfor er vi berettiget til Herrens hjelp. Men vi må prøve. Fra oppførelsen av Shenandoah kommer replikken som inspirerer: "Hvis vi ikke forsøker, gjør vi ingenting, og hvis vi ikke gjør noe, hvorfor er vi da her?"

Mens Mesteren virket blant menneskene, kalte [han ] fiskere i Galilea til å forlate sine garn og følge ham, idet han sa: "Jeg [vil] gjøre dere til menneske-fiskere."3 Og det gjorde han. I kveld gir han et kall til hver enkelt av oss om å "slutte oss til rekkene"4. Han gir oss en handlingsplan med formaningen: "Derfor, må enhver lære sin plikt, og med all flid virke i det embedet som han er blitt kalt til."5

Jeg elsker og setter pris på det edle ordet plikt. La oss lytte til den rørende påminnelsen i Jakobs brev: "Vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv."6

Det finnes en gammel sang av min årgang med tittelen: "Et ønske vil få det til å skje." Det er ikke sant. Et ønske vil ikke få det til å skje. Herren venter at vi skal tenke. Han venter at vi skal handle. Han venter at vi skal arbeide. Han venter at vi skal bære vitnesbyrd. Han venter at vi skal være hengivne. Dessverre finnes det også noen som har veket bort fra prestedømsaktivitet, men er blitt inaktive. La oss hjelpe dem tilbake til den sti som fører til evig liv. La oss bygge Det melkisedekske prestedømmes sterke base som vil være grunnlaget for Kirkens aktivitet og vekst. Den vil være fundamentet som styrker hver familie, hvert hjem, hvert quorum i alle land.

Brødre, vi kan strekke oss ut til dem vi har ansvar for og føre dem til Herrens bord så de kan fryde seg ved hans ord og nyte godt av hans ånd og "ikke lenger [være] fremmede og utlendinger, men . . . de helliges medborgere og Guds husfolk".7

Tidens gang har ikke forandret Forløserens evne til å forandre menneskers liv––vårt liv og livet til dem vi arbeider med. Som han sa til den døde Lasarus, sier han også i dag: "Kom ut!"8 Kom ut av tvilens fortvilelse. Kom ut av sorgen over synd. Kom ut av vantroens død. Kom ut til et nytt liv. Kom ut.

Vi vil oppdage at de som vi betjener, som ved vårt arbeid har følt Mesterens hånd, på en eller annen måte ikke kan forklare forandringen som skjer i deres liv. Det oppstår et ønske om å virke trofast, å vandre ydmykt og å leve mer som Frelseren. Når de har fått sitt åndelige gangsyn og et glimt av evighetens løfter, gjentar de ordene til den blinde mannen som Jesus ga synet tilbake: "Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!"9

Hvordan kan vi forklare disse miraklene? Hvorfor denne økning i aktivitet hos menn som lenge har sovet? Poeten skrev dette om døden: "Gud rørte ved ham, og han sov."10 Jeg sier om denne nye fødsel: "Gud rørte ved dem, og de våknet."

To grunnleggende årsaker forklarer i stor grad disse forandringene i holdninger, vaner og handlinger. For det første har menneskene blitt vist sine evige muligheter og bestemt seg for å nå dem. Menneskene kan ikke over tid være tilfreds med middelmådighet når de ser at fortreffelighet er innenfor deres rekkevidde.

For det annet, andre mennesker har fulgt Frelserens formaning og elsket sin neste som seg selv og hjulpet sin neste å oppfylle sine drømmer og realisere sine ambisjoner.

Katalysatoren i denne prosessen har vært--og vil fortsette å være––prinsippet kjærlighet.

Et annet sannhetsprinsipp som vil lede oss i vår besluttsomhet, er at gutter og menn kan forandre seg. Jeg blir minnet på ordene til en fengselsbetjent som underviste i denne kjensgjerningen. En kritiker som kjente til betjent Duffys innsats for å rehabilitere menn, sa: "Vet du ikke at leoparder ikke kan forandre flekkene sine?"

Betjent Duffy svarte: "Du burde vite at jeg ikke arbeider med leoparder. Jeg arbeider med menn, og menn forandrer seg hver eneste dag."

For mange år siden, før jeg reiste bort for å bli president for Den kanadiske misjon med hovedkvarter i Toronto i Ontario, hadde jeg fått en venn ved navn Shelley, som bodde i wardet, men som ikke tok imot evangeliet til tross for at hans hustru og barn hadde gjort det. Shelley hadde vært kjent som den tøffeste mannen i byen da han var ung. Han var god til å bokse. Kampene hans gikk sjelden i ringen, men helst andre steder. Hvor mye jeg enn forsøkte, greide jeg ikke å forandre Shelleys holdning. Det virket håpløst. Med tiden flyttet Shelley og hans familie fra wardet vårt.

Etter at jeg hadde kommet hjem fra Canada og var blitt kalt til De tolv, fikk jeg en telefon fra Shelley. Han sa: "Vil du besegle min hustru og meg og våre barn i Salt Lake tempel?"

Jeg svarte nølende: "Men Shelley, du må først bli døpt og bli medlem av Kirken."

Han lo og svarte: "Å, det ordnet jeg mens du var i Canada. Min hjemmelærer var med i en skolepatrulje, og hver eneste hverdag når han og jeg møttes ved overgangen, snakket vi om evangeliet."

Beseglingen ble utført. En familie ble forenet, og det ble glede.

Abraham Lincoln ga dette kloke råd, som så absolutt gjelder for hjemmelærere: "Hvis du vil vinne en mann for din sak, må du først overbevise ham om at du er hans oppriktige venn."11

En venn gjør mer enn å avlegge et pliktbesøk hver måned. En venn er mer opptatt av å hjelpe mennesker enn å få anerkjennelse. En venn har omsorg. En venn elsker. En venn lytter. En venn anstrenger seg for å hjelpe.

Det finnes brødre i alle ward som synes å ha en spesiell ferdighet og talent for å trenge gjennom det ytre skallet og nå inn til hjertet. Slik var Raymond L. Egan, som var min rådgiver i biskopsrådet. Han elsket å gjøre seg til venns med faren i en familie og aktivisere ham i Kirken og derved også bringe en kjær hustru og dyrebare barn inn i hjorden. Dette fantastiske fenomenet fant sted mange ganger helt til bror Egans død.

Det er også andre måter å oppløfte og tjene på. Ved en anledning snakket jeg med en pensjonist som hadde hatt en ledende stilling, og som jeg hadde kjent lenge. Jeg spurte ham: "Ed, hva gjør du i Kirken?" Han svarte: "Jeg har den beste oppgaven i wardet. Mitt ansvar er å hjelpe arbeidsledige å få fast jobb. I år har jeg hjulpet tolv arbeidsledige brødre å få seg en god jobb. Jeg har aldri vært lykkeligere i hele mitt liv. " Han var ikke høy, "lille Ed", som vi hengivent kalte ham, men han raget høyt den dagen da han sto der med tårer i øynene og skjelvende stemme. Han viste sin kjærlighet ved å hjelpe andre som trengte hjelp. Han ga menn deres verdighet tilbake. Han åpnet dører for dem som ikke visste hvordan de skulle gjøre det selv.

Jeg tror virkelig at de som har evne til å nå ut og oppløfte, har formelen som kan beskrive bror Walter Stover––en mann som brukte hele sitt liv til tjeneste for andre. I bror Stovers begravelse hyllet svigersønnen ham med disse ordene: "Walter Stover hadde evnen til å se Kristus i alle ansikter han møtte, og han behandlet alle deretter." Hans barmhjertige hjelp og hans talent til å løfte alle han møtte, mot himmelen, er legendarisk. Hans ledestjerne var Mesterens røst som sa: "Alt dere har gjort mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg."12

Brødre, tilegn dere åndens språk. Det lærer man ikke ved hjelp av lærebøker skrevet av lærde menn, og heller ikke ved å lese og lære utenat. Åndens språk kommer til den som av hele sitt hjerte søker å kjenne Gud og holde hans guddommelige bud. Dyktighet i dette "språket" gjør det mulig å bryte barrierer, overvinne hindringer og røre ved menneskers hjerter.

I farens eller prøvelsens stund gir en slik kunnskap, et slikt håp, en slik forståelse, trøst til en urolig sjel og et sorgtungt hjerte. Fortvilelsens skygger jages bort av håpets stråler, sorg viker for glede, og følelsen av å bli borte i mengden i livets vrimmel forsvinner med den sikre kunnskap om at vår himmelske Fader er oppmerksom på hver enkelt av oss.

Til avslutning vender jeg tilbake til maleriet av Turner. I en meget virkelig forstand er de som har strandet på fartøyet som har gått på grunn i den stormfulle sjøen, som mange unge menn--og eldre menn også––som venter på å bli reddet av dem av oss som har prestedømsansvaret for å bemanne livbåtene. Deres hjerter lengter etter hjelp. Mødre og fedre ber for sine sønner. Hustruer og barn ber himmelen om at man må nå frem til denne faren og andre.

I kveld ber jeg om at alle vi som har prestedømmet, må føle vårt ansvar og, som én, følge vår leder--ja, den Herre Jesus Kristus--til unnsetning.

I Jesu Kristi navn, amen.

NOTER

1. I Brian H. Stuy, red., Collected Discourses Delivered by President Wilford Woodruff, His Two Counselors, the Twelve Apostles, and Others, 5 bind (1987–92), 2:87.
2. Deseret News Semi-weekly, 6. august 1878, s. 1.
3. Matteus 4:19.
4. "We Are All Enlisted", Hymns, nr. 250.
5. Lære og pakter 107:99.
6. Jakobs brev 1:22.
7. Efeserbrevet 2:19.
8. Johannes 11:43.
9. Johannes 9:25.
10 Alfred, Lord Tennyson, In Memoriam A. H. H., kap. 85, vers 5, linje 4. Modernisert stavemåte.
11. The Collected Works of Abraham Lincoln, red. Roy P. Basler, 8 bind (1953), 1:273.
12. Matteus 25:40.

 
© 2008 Intellectual Reserve, Inc. All rights reserved.   Rights and use information.  Privacy policy