Det vedvarende utdannelsesfond President Gordon B. Hinckley "Der det er omfattende fattigdom blant vårt folk, må vi gjøre alt vi kan for å hjelpe dem å reise seg, å etablere sitt liv på den grunnvoll av selvhjulpenhet som opplæring kan gi dem. Utdannelse er nøkkelen til muligheter." Før jeg begynner talen min, vil jeg på det varmeste lykkønske dette koret av Det melkisedekske prestedømme, sammensatt av menn fra mange samfunnslag som alle synger Sions salmer med dypfølte vitnesbyrd. Tusen takk! Jeg søker Herrens inspirasjon når jeg skal si noen ord til dere om et emne som jeg regner for å være meget viktig. Jeg begynner med å ta dere 150 år og vel så det tilbake i tid. I 1849 sto våre forfedre overfor et alvorlig problem. Vårt folk hadde da vært i Saltsjødalen i to år. Misjonærer i Storbritannia og i Europa fortsatte å samle konvertitter. De kom inn i Kirken i hundrevis. Når de ble døpt, ønsket de å samles i Sion. Deres styrke og ferdigheter trengtes her, og deres ønske om å komme var meget sterkt. Men mange av dem var lutfattige, og de hadde ikke penger til å kjøpe billett. Hvordan skulle de komme seg hit? Under inspirasjon fra Herren ble det satt opp en plan. Det som ble kjent som Det vedvarende emigrasjonsfond, ble opprettet. Under denne planen, som ble finansiert av Kirken, og til tross for at Kirken hadde alvorlige økonomiske problemer på den tiden, ble det lånt penger til disse medlemmene som hadde lite eller ingenting. Det ble gitt lån under den forutsetning at når konvertittene kom hit, skulle de få seg arbeid, og etter hvert som de ble i stand til det, skulle de nedbetale lånet. De tilbakebetalte pengene skulle så lånes ut til andre for å gjøre det mulig for dem å emigrere. De var en roterende ressurs. Det var i sannhet et fast emigrasjonsfond. Ved hjelp av dette fondet ble anslagsvis 30 000 konvertitter til Kirken i stand til å samles til Sion. De ble til stor styrke for Guds verk her. Noen av dem kom med tiltrengte ferdigheter, som f.eks. murere, og andre utviklet ferdigheter. De sto for en enorm innsats ved å oppføre bygninger, herunder Salt Lake tempel og Tabernaklet, og utføre annet arbeid som krevde ekspertise. De kom hit med vogner og håndkjerrer. Til tross for den fryktelige håndkjerre-tragedien i 1856, da ca. 200 av dem døde av kulde og sykdom på slettene i Wyoming, reiste de trygt og ble en viktig del av Kirkens familie i disse fjelldalene. James Moyle var f.eks. stenhugger i Plymouth i England, der han ble døpt som 17-åring. Han skrev om dette: "Jeg inngikk da en pakt med Herren om at jeg ville tjene ham uansett hva folk måtte si. Det ble et vendepunkt i mitt liv, og det holdt meg borte fra dårlig selskap." (Gordon B Hinckley; James Henry Moyle, [1951], s. 18.) Til tross for at han var murer, hadde han lite penger. Han lånte fra Det vedvarende emigrasjonsfond og dro fra England i 1854, seilte til Amerika, dro over slettene, og sikret seg nesten umiddelbart jobb som murer på Lion House for 3 dollar om dagen. Han sparte penger, og da han hadde 70 dollar, som var beløpet han skyldte, betalte han straks tilbake til emigrasjonsfondet. Han sa: "Da regnet jeg meg som en fri mann." (Moyle, s. 24.) Da det ikke lenger var behov for Det vedvarende emigrasjonsfond, ble det avviklet. Jeg tror mange som kan høre meg i dag, er etterkommere av folk som ble velsignet på grunn av dette fondet. Dere er i dag velstående og trygge på grunn av det som ble gjort for deres forfedre. Nå, mine brødre, står vi overfor et annet problem i Kirken. Vi har mange misjonærer, både unge menn og unge kvinner, som kalles til sitt eget land og som virker med heder i Mexico, Mellom-Amerika, Syd-Amerika, Filippinene og andre steder. De har svært lite penger, men de bidrar med det de har. De får stort sett støtte fra Kirkens misjonærfond, som mange av dere bidrar til, og disse bidragene er vi dypt takknemlige for. De blir utmerkede misjonærer som arbeider sammen med eldster og søstre fra USA og Canada. I denne tjenesten blir de kjent med hvordan Kirken virker. De utvikler en bredere forståelse av evangeliet. De lærer å snakke litt engelsk. De arbeider med tro og hengivenhet. Så kommer dagen da de blir avløst. De vender tilbake til sitt hjem. De har store forhåpninger. Men mange av dem har store problemer med å finne arbeid fordi de ikke har noen yrkesferdigheter. De synker igjen ned i den fattigdommens avgrunn som de kom fra. På grunn av begrensede kunnskaper er det ikke sannsynlig at de kan bli ledere i Kirken. Det er mer sannsynlig at de vil trenge velferdshjelp. De vil gifte seg og oppdra barn som fortsetter i den samme sirkelen som dem. Deres fremtidsutsikter er faktisk dystre. Det finnes andre som ikke har vært på misjon, som befinner seg i lignende omstendigheter når det gjelder å utvikle ferdigheter som kan trekke dem ut av fattigdommen. I et forsøk på å avhjelpe denne situasjonen foreslår vi en plan--en plan som vi tror er inspirert av Herren. Kirken oppretter et fond stort sett av bidrag fra trofaste siste-dagers-hellige som har bidratt og vil bidra til dette formålet. Vi er dem dypt takknemlig. Basert på prinsipper tilsvarende dem som dannet grunnlag for Det vedvarende emigrasjonsfond, vil vi gi det navnet Det vedvarende utdannelsesfond. Av inntektene fra dette fondet vil vi gi lån til ambisiøse unge menn og kvinner, for det meste hjemvendte misjonærer, så de kan få penger til å gå på skole. Når de så blir kvalifisert til ansettelsesforhold, forventes det at de betaler tilbake det de har lånt, i tillegg til et lite rentebeløp ment som en spore til å tilbakebetale lånet. Det forventes at de går på skole i sitt eget lokalsamfunn. De kan bo hjemme. Vi har et utmerket Institutt-program i disse landene der de kan holdes nær til Kirken. Lederne for disse instituttene er kjent med utdannelses-mulighetene i sine byer. Til å begynne med vil de fleste av disse elevene gå på tekniske skoler der de vil lære slikt som informatikk, kjøleteknikk og andre ferdigheter som det er etterspørsel etter, og som de kan kvalifisere seg til. Planen kan senere utvides til høyere utdanning. Det forventes at disse unge menn og kvinner går i Institutt, der ledere kan følge deres utvikling. De som ønsker å delta i programmet, søker gjennom Institutt-lederen. Han vil klarere dem med deres biskop og stavspresident for å avgjøre om de er verdige og har behov for hjelp. Deres navn og deres fastsatte lånebeløp vil så bli sendt til Salt Lake City, der pengene blir overført, ikke til vedkommende, men til institusjonen der de skal ta sin utdannelse. De vil ikke bli utsatt for fristelse til å bruke pengene til andre formål. Vi vil ha et styre her i Salt Lake til å føre sterkt tilsyn med programmet og en leder som vil være en emeritus generalautoritet, en mann som har vist at han har evner innen forretningsliv og teknikk, og som har påtatt seg dette ansvaret på frivillig basis. Dette medfører ingen ny organisasjon, ikke noe nytt personell, med unntak av en frivillig leder og sekretær. Det vil praktisk talt være kostnadsfritt å administrere. Vi kommer til å begynne i det små til høsten. Vi kan se for oss en tid da dette programmet vil være til hjelp for et meget stort antall. Med gode arbeidsferdigheter kan disse unge menn og kvinner komme seg ut av fattigdommen som de og generasjoner før dem har levd i. De vil bedre kunne forsørge sin familie. De vil virke i Kirken og vokse innenfor lederskap og ansvar. De vil tilbakebetale lånene for å gjøre det mulig for andre å bli velsignet på samme måte som dem. Det vil bli et roterende fond. Som trofaste medlemmer av Kirken vil de betale tiende og offergaver, og Kirken vil bli mye sterkere på grunn av deres nærvær i områdene de bor i. Det er et gammelt ordtak som sier at hvis man gir en mann en fisk, vil han ha mat for en dag. Men hvis man lærer ham å fiske, vil han ha noe å spise resten av livet. Dette er et dristig initiativ, men vi tror det er nødvendig og at det vil bli vellykket. Det vil bli opprettholdt som et av Kirkens offisielle programmer med alt det innebærer. Det vil bli til velsignelse for alle som blir berørt av det--for unge menn og kvinner, for deres fremtidige familier, for Kirken, som vil bli velsignet med deres sterke lokale lederskap. Det er overkommelig. Vi har allerede fått tilstrekkelige bidrag til å finansiere driften den første tiden. Det vil fungere fordi det vil følge prestedømslinjene og fordi det skal virke lokalt. Det vil handle om praktiske ferdigheter på områder som det er behov for. Deltagelse i programmet vil ikke føre til stigmatisering i noen form, men mer til stolthet over det som utrettes. Det vil ikke være noen velferdsinnsats, hvor prisverdig dette enn er, men en anledning til utdannelse. De som nyter godt av det, vil betale pengene tilbake, og når de gjør det, vil de få en fantastisk følelse av frihet fordi de har forbedret sine livsvilkår, ikke ved understøttelse eller gave, men ved å låne og så betale tilbake. De kan gå med løftet hode og være uavhengige. Sannsynligheten for at de skal holde seg trofaste og aktive hele livet, vil være meget høy. I begrensede områder driver vi allerede en sysselsettingstjeneste under Kirkens velferdsprogram. Denne består primært av arbeidskontorer. Utdannelsessaker vil ligge under Det vedvarende utdannelsesfond. Driften av sysselsettingssentre vil ligge under velferdsprogrammet. Disse sysselsettingssentrene tar seg av menn og kvinner som søker arbeid og har ferdigheter, men mangler referanser. Det ene er et roterende utdannelsesfond som skal gjøre det mulig å utvikle ferdigheter. Det andre er å få menn og kvinner som allerede har nødvendige ferdigheter, i arbeid. President Clark pleide å fortelle oss på disse prestedømsmøtene ved generalkonferansene at det ikke er noe prestedømmet ikke kan utrette hvis vi arbeider sammen for å fremme et program beregnet på å velsigne folket. (Se J. Reuben Clark jr. i CR, apr. 1950, s. 180.) Måtte Herren gi oss visjon og forståelse så vi kan gjøre dette som vil hjelpe våre medlemmer ikke bare åndelig, men også timelig. Det er en meget alvorlig forpliktelse som hviler på oss. President Joseph F. Smith sa for nesten hundre år siden at en religion som ikke vil hjelpe et menneske i dette liv, sannsynligvis ikke vil gjøre mye for vedkommende i livet etter dette. (Se "The Truth about Mormonism", tidsskriftet Out West, sep. 1905, s. 242.) Der det er omfattende fattigdom blant vårt folk, må vi gjøre alt vi kan for å hjelpe dem å reise seg, å etablere sitt liv på den grunnvoll av selvhjulpenhet som opplæring kan gi dem. Utdannelse er nøkkelen til muligheter. Denne opplæringen må foregå i området der de bor. Den vil så bli tilpasset mulighetene i disse områdene. Og den vil koste mye mindre på slike steder enn i USA, Canada eller Europa. Dette er ikke noen håpløs drøm. Vi har ressursene i form av flotte, gavmilde venners godhet. Vi har organisasjonen. Vi har arbeidskraft og engasjerte Herrens tjenere til å gjøre det bra. Det er en fullt ut frivillig innsats som praktisk talt ikke vil koste Kirken noe som helst. Vi ber ydmykt og takknemlig om at Gud må hjelpe denne innsatsen fremover, og at den vil gi velsignelser, rike og enestående velsignelser, til tusener, på samme måte som organisasjonen som var før den, Det vedvarende emigrasjonsfond, bragte utallige velsignelser til dem som benyttet seg av dets muligheter. Som jeg har sagt, har noen allerede gitt meget betydelige beløp for å finansiere den første investeringen, og avkastningen fra den vil bli brukt til å dekke behovet. Vi inviterer andre som ønsker å bidra, til å gjøre det. Vi regner med at enkelte kan få problemer med å tilbakebetale lånet. Men vi er sikre på at de fleste vil gjøre det som forventes av dem, og generasjoner vil bli velsignet. Vi kan forutse at også fremtidige generasjoner vil trenge hjelp, for som Jesus sa: "De fattige har dere alltid hos dere" (Johannes 12:8). Det må derfor være et roterende fond. Det er vår høytidelige forpliktelse, det er vårt sikre ansvar, mine brødre, å "å styrk[e] de svake, rett[e] de hengende hender og gi kraft til de maktløse knær" (L&p 81:5). Vi må hjelpe dem å bli selvforsynte og til å lykkes. Jeg tror ikke Herren ønsker å se sitt folk dømt til å leve i fattigdom. Jeg tror han vil at de trofaste skal nyte av det gode jorden byr på. Han vil at vi skal gjøre dette for å hjelpe dem. Og han vil velsigne oss når vi gjør det. Jeg ber ydmykt om at dette foretagendet må lykkes, og ber om deres interesse, deres tro, deres bønner og deres omtanke for det. Dette gjør jeg i Jesu Kristi navn, amen.