"Pløy med håp" Eldste Neal A. Maxwell i De tolv apostlers quorum "Ved å dra fordel av forsoningen får vi tilgang til Den hellige ånds gaver som 'fyller (en) med håp og fullkommen kjærlighet' " (Moroni 8:26). Riktig nok er denne verden "i forvirring", brødre og søstre, men Guds rike går fremover som aldri før! (se L&p 88:91; 45:26). Dets særtrekk blir tydeligere synliggjort etter hvert som motstridende trender i verden slår rot. Og dette skjer i en verden hvor tradisjonelle verdier som ikke holdes fast av gjenopprettelsens nagler, raskt er på gli (se L&p 105:31). Resultatene ser vi bl.a. i en selvmotsigende blanding av kjedsommelighet og vold. Noen eksisterer bare, "idet de er uten håp og uten Gud i verden" (Efes. 2:12, se også Alma 41:11). Vår tids disipler må ferdes i en fiendtlig villmark, hvilket omfatter kulturer som er i villrede om hvor grensene skal settes, og der bremsene mangler. Ja, vi har uovertruffen masseunderholdning og -kommunikasjon, men det fins utrolig mange ensomme mennesker. Teknologiens fellesskap er ingen erstatning for familien. Selv om jeg beklager de nåværende og kommende stormer, kan de også være nyttige. Gjennom dem kan vi bli ytterligere foredlet åndelig sett, for "hvis Herren ikke tukter sitt folk med mange lidelser, . . . vil de ikke huske ham" (Helaman 12:3). I det stille foredler Herren alltid sine trofaste sjeler individuelt, men begivenhetene tjener også den hensikt å anskueliggjøre Guds høyere hensikter og Hans rike" (se L&p 136:31). Ikke desto mindre er vår situasjon utfordrende. Vi har mange nedtyngede foreldre, flere og flere ekteskap i vanskeligheter og familier som ikke fungerer. Narkotika, vold og pornografi sprer stadig sine destruktive virkninger. Sant nok, "fortvilelse kommer av ugudelighet" (Moroni 10:22). Siden vår motstander "forsøker å få alle mennesker ulykkelige liksom han selv er", er dette hans plan for elendighet ( 2. Nephi 2:27, se også v. 18). De tapre blant oss går fremover allikevel, fordi de vet at Herren elsker dem, selv "om de ikke forstår alle tings betydning" (1 Nephi 11:17). Når du og jeg ser at de tapre med hell takler alvorlige og nådeløse prøvelser, fryder vi oss over deres voksende styrke og rettskaffenhet. Allikevel skjelver vi ved tanken på prisen som må betales for å bygge en slik edel karakter, og håper at vi ikke må svikte hvis lignende omstendigheter kommer vår vei. Det kan alt være for sent å rette opp enkelte lokalsamfunn, men ikke å hjelpe enkeltmennesker og familier som er villige til å gjøre det som skal til for dem selv. Det er heller ikke for sent å bli foregangsmann i sin familie og i sitt lokalsamfunn, eller for enkeltmennesker å bli lokale fredsmeglere i en verden hvor freden er borttatt (L&p 1:35). Hvis det er andre som opplever mangel på forbilder, kan de selv bli slike. Mens Josva kunne si "men for meg og mitt hus. . .", kan andre som for tiden ikke har sin familie intakt, ikke desto mindre fortsatt si "men for meg. . .", og så leve så de kan bli verdige til alt som Herren har forberedt for dem (Josva 24:15). Disipler "står fast" (L&p 9:14), "holder trofast ut inntil enden" (L&p 6:13), og "holder stand" selv i en opprørt verden (L&p 122:9). Det er slett ingen passiv handling å holde ut og vise overbærenhet. Snarere er det en herdingsprosess som gjør oss skikket til større oppgaver, mens vi--saktmodig, men seirende--bærer blåmerkene fra tidligere trefninger. Hva betyr vel litt latterliggjøring nå (se 1. Nephi 8:33), når de trofaste til sist kan vite hva det vil si å bli "omfavnet av Jesu armer"? (se Mormon 5:11.) Hva gjør vel noen nedsettende bemerkninger nå, hvis vi senere hører disse oppløftene ordene: "Vel gjort, du gode og tro tjener. . ." (Matteus 25:21). I mellomtiden ber Paulus oss om å "pløye med håp" (1. Kor. 9:10). Derfor er det et presserende behov for langsiktig perspektiv, evangeliets håp. Vår tids nedtur kan dermed sees i sammenheng med å bli løftet opp i morgen i Guds plan for lykke (se Alma 42:8, 16). Siden Herren vil ha et folk som er "prøvet i alle ting" (L&p 136:31), hvordan er det egentlig vi blir prøvet? Han sier: "Jeg vil prøve mitt folks tålmodighet og tro" (Mosiah 23:21). Siden troen på Herrens tidsplan kan settes på prøve, la oss lære oss å ikke bare si "skje din vilje", men også tålmodig si "skje din tidsplan". Vårt håp er knyttet til Kristi ord "ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir", "skrevet til lærdom for oss" (Rom. 15:4) og støttet av "alle disse vitnesbyrd" (Jakob 4:6, se også 2. Nephi 31:20). Troen innbefatter "full visshet om det en håper" og bevitnelse "om ting en ikke ser" (JSo, Heb.11:1; se også Ether 12:6). Uansett hvilken uanselig fure vi står overfor, skal vi derfor "pløye med håp" (1. Kor. 9:10), og så til sist utvikle "et fullkomment klart håp" (2. Nephi 31:20, se også Alma 29:4). Allikevel er det altfor mange av de delvis engasjerte som, i likhet med Na'aman, venter på at Herren skal be dem "gjøre noe stort", mens de avslår hans små oppfordringer (2. Kong. 5:13). Da Na'aman var blitt ydmyket og satt på plass, ble hans hud ikke bare ren som hos et lite barn, men hans hjerte ble det også (se 2. Kong. 5:14–15). Hvis vi unnlater å tjene Mesteren i mindre oppgaver, fjerner vi oss fra ham (se Mosiah 5:13). Men de som "pløyer med håp", forstår ikke bare innhøstningens lov, men også hva vekstsesongene dreier seg om. Riktignok vil de med et ekte håp noen ganger kunne se sine omstendigheter snudd opp ned som et kaleidoskop. Men med "troens øyne" ser de fortsatt de guddommelige hensikter som ligger bak (Alma 5:15). Det endelige håp er selvfølgelig knyttet til Jesus og Den store forsoning med den universelle oppstandelsens ubetingede gave, og tilbudet om Guds største gave, evig liv (se Moroni 7:40–41, Alma 27:28, L&p 6:13, 14:7). Flere skriftsteder beskriver essensen av den strålende og forløsende forsoning, inkludert et fengslende, selvbiografisk vers med en betroelse om hvordan Jesus "ønsket at jeg ikke skulle drikke den bitre kalk, og gyse" (L&p 19:18). Siden den "uendelige forsoning" forutsatte uendelig lidelse, var risikoen for tilbakeslag reell (2. Nephi 9:7, Alma 34:12). Hele menneskeheten var prisgitt Kristi karakter. I barmhjertighet trakk han seg ikke, men "fullendte [sine] forberedelser for menneskenes barn" (L&p 19:19). Men Kristi unike underkastelse har alltid vært der. Faktum er at han har "lidd alt etter Faderens vilje fra begynnelsen av" (3. Nephi 11:11), idet han nøye iakttok sin Fader.". . . Sannelig, sannelig sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså" (Johannes 5:19). Dette verset antyder noe storslagent--hinsides det hinsidige. I den smertefulle forsonende prosess lot Jesus sin vilje bli "oppslukt av Faderens vilje" (Mosiah 15:7). Som frie mennesker vil det å velge å underkaste seg Den høyeste være vårt største valg. Det er den eneste overgivelse som også er en seier! Å avlegge det naturlige menneske muliggjør å ikle seg Guds fulle rustning, som ikke helt ville ha passet før (se Efes. 6:11, 13). Den forløsende Jesus "uttømte sin sjel til døden" (Mosiah 14:12; se også Jes. 53:12; L&p 38:4). Når vi "uttømmer" vår sjel i personlig bønn, vil dette gi rom for mer glede! Et annet fundamentalt skriftsted sier at Jesus har "trådt vinpersen alene, ja, den allmektige Guds forferdelige vredes vinperse" (L&p 88:106; se også L&p 76:107; 133:50). Andre kan og bør oppmuntre, rose, be og trøste, men å løfte og bære våre individuelle kors er noe vi selv må gjøre. Når vi vet hvor voldsomt Jesus led for oss, kan vi ikke forvente at en disippels lodd skal være en dans på roser. Når vi for eksempel søker tilgivelse, kan omvendelsen være en særdeles tung prosess. La oss forresten ikke gjøre den feil, slik noen gjør, å tro at de selvpåførte problemer vi går rundt og bærer på, er det samme som kors. Den forsonende Jesus alene "steg ned under alt, hvorved han fatter alt. . ." (L&p 88:6, se også L&p 122:8). Hvor dypt må ikke denne nedstigning til fortvilelse og ufattelig pine ha vært! Han gjorde det for å redde oss og for å forstå menneskelig lidelse. La oss derfor ikke ta avstand fra de belærende erfaringer som kan videreutvikle vår egen evne til medfølelse (se Alma 7:11–12). Et dovent hjerte duger ikke, og heller ikke et hjerte fullt av ergrelse. Å bli fullt opptatt i "samfunnet med hans lidelse" krever at en disippels pris betales fullt ut (Filip. 3:10; se også 1. Kor. 1:9). Jesus påtok seg ikke bare våre synder for å sone for dem, men også våre sykdommer og knugende sorger (se Alma 7:11–12, Matteus 8:17). Derfor kjenner han personlig alt vi gjennomgår og hvordan han kan tilby sin fullkomne nåde--i tillegg til å vite hvordan han kan hjelpe oss. Hans lidelse var enda mer forbløffende ved at han trådte "vinpersen alene" (L&p 133:50). Ved gitte anledninger gråter himmelens Gud (se Moses 7:28). En undres derfor over kvalene forbundet med Jesu uendelige forsoning, og Faderens følelser--for sin Sønn og for oss. Det er intet relevant som er åpenbart, men ikke desto mindre kan vi til en viss grad fornemme hva som må ligge bak. Hvis vi, i likhet med Frelseren, ikke skal "gyse" eller trekke oss, må vi gjøre det som forventes av en disippel, innbefattet å gå dit Mesterens oppdragende læresetninger fører oss. Ellers kan vi vandre med Jesus til et visst punkt, men så er det stopp (Johannes 6:66). Det å trekke seg inkluderer både å stoppe og snu. Jo mer vi kjenner Jesus, jo mer vil vi elske ham. Jo mer vi kjenner Jesus, jo mer vil vi stole på ham. Jo mer vi kjenner Jesus, jo mer vil vi ønske å bli lik ham og å være hos ham ved å bli den type menn og kvinner som han ønsker vi skal være (se 3. Nephi 27:27), idet vi nå søker å leve "lykkelig" (2. Nephi 5:27). Derfor kan vi ved hjelp av Den hellige ånd forherlige Kristus ved å omvende oss og dermed nyte godt av den strålende forsonings velsignelser som Han har besørget for oss til en så overveldende pris (se Johannes16:14). Brødre og søstre, når vi vet hva Jesus døde for, er vi villige til å leve med de utfordringene vil er tildelt? (se Alma 29:4, 6). Det er både tillatt og forståelig å skjelve. Det fins mange spesielle måter å anvende disse "essensielle" skriftstedene om Jesus og forsoningen på oss selv, men alt kan sammenfattes under denne grunnsetningen: "Ta mitt åk på dere og lær av meg" (Matteus 11:29). Faktum er at det ikke finnes noen annen måte å virkelig lære ordentlig på (se 1. Nephi 19:23). Den uendelige forsoning er ytterst omfattende og universell, men når alt kommer til alt, er den også meget personlig. I nåde kan vi gjennom forsoningen bli tilgitt, og--meget viktig--vi kan vite at vi er tilgitt--denne endelige, frydefulle sletting av feil. Ved å dra fordel av forsoningen får vi tilgang til Den hellige ånds gaver som "fyller (en) med håp og fullkommen kjærlighet" (Moro. 8:26). Ingen av oss har råd til å unnvære dette tiltrengte håp og denne tiltrengte kjærlighet på vår vandring gjennom vårt eget Sinai. Innenfor de livsrammer som vi er tildelt, skal vi seire over verden (se 1. Johannes 5:3–4), fullføre det arbeidet vi personlig er pålagt, være rede til å drikke av bitter kalk uten selv å bli bitter, oppleve å utøse vår sjel, la vår vilje i økende grad bli oppslukt av Faderens vilje, anerkjenne--uansett hvor hårde våre belærende prøvelser måtte være--at "alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode" (L&p 122:7), og pløye tålmodig til furens ende. Og alt dette mens vi forherliger Ham og anvender de makeløse gaver han har gitt oss, inkludert en dag å motta "alt" han har (L&p 84:38). I Jesu Kristi hellige navn. Amen.