Biskop Keith B. McMullin
Annenrådgiver i Det presiderende biskopsråd
"Det er ikke nok bare å være medlem av denne kirken. Heller ikke er det tilstrekkelig bare i det ytre å være medlem."
For dem som lengter etter åndelig sannhet, er det noe som blir selvinnlysende. Jeg bærer vitnesbyrd om dette. Gud er i sine himler. Vi dødelige er hans åndelige avkom. Jesus er vår Forløser. Joseph Smith var Guds profet, og Gordon B. Hinckley er hans profet i dag. Åpenbaringer blir mottatt som i fordums tid. Guds rike, som er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, finnes igjen på jorden.
Satan finnes virkelig og er også på jorden. Han og hans legioner herjer blant menneskenes barn. Han taler ikke sannhet, føler ikke kjærlighet, fremmer ikke noe godt og volder ikke annet enn skade og ødeleggelse.
Derfor hever jeg i dag en "advarselsrøst".1 Det er en inntrengende, alvorlig påminnelse og innbydelse til gode menn og kvinner overalt. Lytt til disse åpenbarte ord som ble mottatt 1. november 1831:
"Hvorfor jeg, Herren, idet jeg kjenner til den ulykke som skulle komme over jordens innbyggere, kalte på min tjener Joseph Smith, jr., og talte til ham fra himmelen og ga ham bud; . . .
For jeg anser ikke personer, og jeg vil at alle mennesker skal vite at dagen kommer snart; timen er ikke ennu, men er nær forhånden, da fred skal bli borttatt fra jorden, og djevelen skal ha makt over sitt eget herredømme."2
Herren taler om ulykke som skal komme over jordens innbyggere. Ulykker kommer i forskjellige former. Fra tid til annen viser naturkreftene seg, og vi blir angrepet av deres ødeleggende krefter.
Men enda mer ødeleggende er det ondes katastrofale krefter som stadig omgir oss. I overensstemmelse med profetien fra 1831 har freden nå blitt borttatt fra jorden, og djevelen har makt over sitt eget rike. Hans forførende måte suggererer menneskene. Fristelser finnes overalt. Vulgaritet og krangling har blitt en livsstil. Det som en gang ble betraktet som fryktelig, betraktes nå som tamt. Det som først tirrer, fanger snart og ødelegger så.
Denne ondskapens ulykke vil fortsette å spre seg til "hele verden . . . stønner . . . under syndens trelldom".3
Derfor denne "advarselsrøsten":
Vokt deg for verdslige lyster. De stimulerer sansene, men slavebinder sjelen. De som fanges i sanselighetens nett, oppdager at det ikke lett lar seg rive i stykker.
Vokt deg for verdslig rikdom. Løftene er forlokkende, men dens lykke er en illusjon. Apostelen Paulus skrev: "Pengekjærhet er en rot til alt ondt."4
Vokt deg for verdslig selvopptatthet. Høydepunktene er forfalskninger, bunnen er fortvilelse. Kjærlighet, godhet, personlig tilfredsstillelse og sant egenverd finnes i tjeneste for Gud og andre, ikke i tjeneste for seg selv.
Midt blant disse farene finnes det en trygg havn. I den åpenbaringen jeg siterte tidligere, finner vi følgende forsikring:
"Og likeledes skal Herren ha makt over sine hellige og skal regjere i deres midte, og skal komme ned for å holde dom over Idumea, eller verden."5
Det er trygt å være en hellig. Medlemmer av Jesu Kristi Kirke i dag er kjent som siste-dagers-hellige. I tillegg til å være Herrens betegnelse på dem som tilhører hans kirke, er denne beskrivelsen også hans oppfordring til et bedre liv.
Dette gikk opp for meg for mange år siden da jeg som ung far trengte å kjøpe noe tempeltøy. Da jeg kom inn i utsalget, la jeg straks merke til et skilt på disken hvor det sto "Kun for siste-dagers-hellige". Budskapet sjokkerte meg. I tankene drøftet jeg det. Hvorfor står det "Kun for siste-dagers-hellige?" spurte jeg meg selv. Hvorfor står det ikke noe slikt som "For medlemmer av Kirken som har fått sin begavelse"? Hvorfor trekker det frem det å være en "siste-dagers-hellig?"
Årene som har gått, har lagt en demper på min impulsive natur. Denne opplevelsen for lenge siden har blitt et kjært og betydningsfullt øyeblikk. Jeg lærte at det ikke er nok bare å være medlem av denne kirken. Heller ikke er det tilstrekkelig bare i det ytre å fremtre som medlem i denne kynismens og vantroens tid. Det kreves åndelighet og årvåkenhet av en hellig.
Å være som en hellig er å være god, ren og rettskaffen. For en slik person er dyder noe man ikke bare snakker om, men noe man viser i sin livsførsel. For hellige er Guds rike eller Kirken ikke en biting, men det viktigste og grunnleggende i livet. Hjemmet er et "lite stykke himmel"6, ikke et hotell. Familien er ikke bare en sosial eller biologisk enhet. Den er den grunnleggende, evige enhet i Guds rike, hvor Jesu Kristi evangelium blir undervist og etterlevd. Ja, siste-dagers-hellige streber flittig etter å bli litt bedre, litt vennligere, litt edlere i dagliglivet.
Herren forklarer hvordan slik fremgang gjøres. Han sa:
"Søk derfor ikke det som hører denne verden til, men søk først å bygge opp Guds rike og opprette hans rettferdighet."7
Når siste-dagers-hellige følger denne kurs, er dette en måte å unngå verdslighetens forræderske sandgrunner. Når Kirkens medlemmer lever slik, kan de bli Herrens paktsfolk. I vår tid har vi følgende profetiske veiledning fra president Hinckley om hvordan dette kan gjøres. Jeg siterer:
"Vi er et paktsfolk. Jeg har hatt den tanke at hvis vi bare kunne oppfordre vårt folk til å etterleve tre–fire pakter, ville alt annet gå av seg selv. . .
Den første av disse er nadverdspakten, hvor vi påtar oss Frelserens navn og lover å holde hans bud, og han lover oss i denne pakten at han vil velsigne oss med sin ånd. . .
For det annet, tiendepakten. . . Løftet . . . er at han vil true ødeleggeren og åpne himmelens sluser og utøse velsignelser så det ikke er plass nok til å ta imot dem. . .
For det tredje, tempelpaktene--offer, vilje til å ofre for dette Herrens verk, og en naturlig del av denne offerloven er selve forsoningens kjerne. . . Innvielse, som er forbundet med den, villighet til å gi alt, om nødvendig, for å bidra til at dette store verk har fremgang. Og en kjærlighets- og lojalitetspakt med hverandre innen ekteskapets bånd, trofasthet, kyskhet, moral.
Hvis vårt folk bare kunne lære å etterleve disse paktene, er jeg sikker på at alt annet ville ordne seg selv."8
Verdslige lyster taper sin tiltrekningskraft når den hellige nadverden inntar sin riktige plass i vårt liv. Denne pakten gjør de trofaste i stand til å holde seg "ubesmittet av verden".9
Verdslig rikdom blir ufarlig når vi bevisst overholder Herrens tiendelov. Å gi ham tilbake en tiendedel av alt han gir, frembringer hos giveren en kjærlighet til Gud som overgår alt annet. Den introduserer den lydige for den høyere lov som er å gi uten å bli befalt. Fasten og fasteofferet blir godtatt, og det medfører kraft til å løse ugudelighets lenker, løfte tunge byrder, velsigne dem som ikke er så heldig stilt, og styrke familiebånd.10 Tiendepakten venner den trofaste av med pengekjærhet og det som følger med den.
Verdslig selvopptatthet overgir seg til offer, innvielse og de andre hellige tempelpaktene. På samme måte som verdens Frelser ga alt så vi kunne bli frelst, gir disse paktene oss anledning til å gjøre alt vi kan for å oppfylle vår himmelske Faders hensikter med sine barn.
Så frykt ikke. Det som verden betrakter som svakt, overvinner ondskap som synes så mektig og sterk. Rettferdige menn taler i Gud Herrens navn. Tro tiltar på jorden. De evigvarende paktene blomstrer hos de siste-dagers-hellige. Kristi evangeliums fylde forkynnes ved forskrift og eksempel til jordens ender. Og Herrens paktsfolk bereder denne jord for hans annet komme.11
Dette er vår plikt. Måtte Herren støtte oss i dette, er vår bønn i Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. L&p 1:4.
2. L&p 1:17, 35.
3. L&p 84:49.
4. 1. Tim. 6:10.
5. L&p 1:36.
6. David O. McKay i Conference Report, apr. 1964, s. 5.
7. JSo, Matt. 6:38.
8. Teachings of Gordon B. Hinckley (1997), s. 146–47. Uthevelse tilføyd.
9. L&p 59:9, se også v. 10, 12–13.
10. Se Jes. 58:6–11.
11. Se L&p 1:19–23.
Previous
