President Gordon B. Hinckley
"Tro er grunnlaget for vitnesbyrd. Tro er grunnlaget for lojalitet mot Kirken. Tro representerer offer, som gis med glede for å føre Herrens verk fremover."
Jeg takker koret for det nydelige nummeret. Selv om noe av min tid er gått, er jeg villig til å gå med på det på grunn av denne ytterst vakre musikken. Takk, bror Ballard, for at du igjen har holdt min tale.
Mine kjære brødre og søstre, mitt hjerte banker for dere, uansett hvor dere måtte være denne søndags formiddagen. Jeg føler slektskap med alle dere som er medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg elsker dette verket og forundrer meg over dets styrke og vekst, for hvordan det berører mennesker over hele verden. Jeg føler meg meget ydmyk når jeg skal tale til dere. Jeg har bønnfalt Herren om å lede mine tanker og ord.
Vi har nettopp kommet hjem fra en lang reise fra Salt Lake City til Montevideo i Uruguay for å innvie et tempel, det 103. tempel i drift i Kirken. Det var en tid med stor glede for våre medlemmer der. Tusener var samlet i den vakre og hellige bygningen og i møtehus i nærheten.
En av talerne, en kvinne, fortalte en historie som dere har hørt maken til mange ganger. Så vidt jeg husker, fortalte hun om en tid i deres liv da misjonærene banket på deres dør. Hun hadde ikke den fjerneste idé om hva de forkynte. Men hun inviterte dem inn, og hun og mannen lyttet til deres budskap.
Det var en utrolig historie for dem. De fortalte om en gutt som bodde i delstaten New York. Han var 14 år da han leste i Jakobs brev: "Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud––for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse––og så skal han få den" (Jakobs brev 1:5).
Den unge Joseph ønsket visdom, for forskjellige sekter hevdet alle å ha sannheten. Derfor bestemte han seg for å gå ut i skogen og be til Herren.
Dette gjorde han, og han fikk et syn som svar på sin bønn. Gud den evige Fader og hans Sønn, Jesus Kristus, den oppstandne Herren, viste seg for ham og snakket med ham.
Han fikk andre tilkjennegivelser. Blant disse var at han fra en høyde nær sitt hjem hentet gullplater som han oversatte ved Guds gave og kraft.
Sendebud fra himmelen viste seg for ham og overdro til ham prestedømsnøkler og myndighet til å tale i Guds navn.
Hvordan kunne noen tro på en slik historie? Den virket absurd. Og likevel trodde disse menneskene det de lærte. De fikk tro i sitt hjerte til å ta imot det de hadde lært. Det var et mirakel. Det var en gave fra Gud. De kunne ikke tro det, og likevel gjorde de det.
Etter dåpen vokste deres kunnskap om Kirken. De lærte mer om tempelekteskap, om familier som ble forenet for evigheten under det hellige prestedømmes myndighet. De var bestemt på å få denne velsignelsen. Men det fantes ikke noe tempel i nærheten. De spinket og sparte. Da de hadde nok, reiste de hele veien fra Uruguay til Utah sammen med sine barn, for her å bli beseglet som familie i evige ekteskapsbånd. Hun er i dag assisterende vertinne i det nye Montevideo Uruguay tempel. Hennes mann er rådgiver i tempelpresidentskapet.
Jeg er ikke overrasket over at forholdsvis få mennesker slutter seg til Kirken av det store antall som misjonærene kontakter. Det finnes ikke tro. På den annen side er jeg forundret over at så mange gjør det. Det er forunderlig og vidunderlig at tusener blir rørt ved Den hellige ånds mirakel, at de tror, tar imot og blir medlemmer. De blir døpt. Deres liv blir for alltid påvirket til det gode. Det skjer mirakler. De får et troens frø i sitt hjerte. Det vokser mens de lærer. Og de aksepterer prinsipp på prinsipp, helt til de har alle de fantastiske velsignelsene som blir dem til del som vandrer i tro i denne Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Det er troen som omvender. Det er troen som er læreren.
Slik har det vært fra begynnelsen av.
Jeg forundrer meg over kvaliteten på de menn og kvinner som tok imot Joseph Smiths vitnesbyrd og kom inn i Kirken. Blant dem var menn som Brigham Young, brødrene Pratt, Willard Richards, John Taylor, Wilford Woodruff, Lorenzo Snow, disse menns hustruer og en skare andre. Det var gode mennesker. Mange av dem hadde god utdannelse. Herren velsignet dem med tro til å godta historien de hørte. Da de tok imot budskapet, da de ble påvirket av troens gave, ble de døpt. Brødrene oppga med glede det de hadde gjort, og med familiens støtte tok de imot kall til å dra over havet for å forkynne det de hadde tatt imot i tro.
Forleden leste jeg om igjen Parley P. Pratts beretning om da han leste Mormons bok og kom inn i Kirken. Han sa:
"Jeg åpnet den ivrig og leste tittelsiden. Deretter leste jeg vitnesbyrdet til flere vitner om hvordan den ble funnet og oversatt. Etter dette begynte jeg på innholdet i rekkefølge. Jeg leste hele dagen. Å spise var en byrde, jeg hadde ikke lyst på mat. Da kvelden kom, var det en byrde å sove, for jeg foretrakk å lese fremfor å sove.
Mens jeg leste, var Herrens ånd over meg, og jeg visste og forsto at boken var sann, like klart og tydelig som et menneske forstår og vet at det er til" (Autobiography of Parley P. Pratt, red. Parley P. Pratt jr. [1938], s. 37).
Troens gave rørte ved ham. Han kunne ikke gjøre nok for å betale Herren tilbake for det han hadde mottatt. Han brukte resten av sitt liv i misjonærtjeneste. Han døde som martyr for dette store verk og rike.
Vakre nye templer er nå under oppføring i Nauvoo i Illinois og Winter Quarters i Nebraska. De vil stå som vitnesbyrd om troen og trofastheten til tusener av siste-dagers-hellige som bygget og senere oppga Nauvoo, for under store lidelser å dra gjennom det som nå er delstaten Iowa, til sin midlertidige bolig i Council Bluffs og Winter Quarters like nord for Omaha.
Eiendommen som Winter Quarters tempel ligger på, støter opp til gravstedet til mange som ga sitt liv for denne sak som de regnet som mer dyrebar enn selve livet. Deres reise til Saltsjødalen er et epos uten like. Lidelsene de utholdt, ofrene de ga, ble prisen for det de trodde på.
På mitt kontor har jeg en liten statue av min egen pioner-bestefar, som underveis begravde sin hustru og hennes bror, som døde på samme dag. Deretter tok han opp sitt lille barn og bar henne til denne dalen.
Tro? Det kan ikke være noen tvil om det. Når det oppsto tvil, når tragedier rammet dem, ble troens stille røst hørt i nattens stillhet like sikkert og beroligende som Polarstjernens plass på himmelen over dem.
Det var denne gåtefulle og vidunderlige tilkjennegivelse av tro som beroliget, som talte med visshet, som kom som en gave fra Gud med hensyn til dette store siste-dagers verk. Utallige, bokstavelig talt utallige, er historiene som viser denne tro i Kirkens pionertid. Men det stopper ikke der.
Som det var da, er det også i dag. Denne dyrebare og fantastiske troens gave, denne gaven fra Gud vår evige Fader, er fremdeles styrken i dette verk og det stille liv i dets budskap. Troen ligger under alt dette. Troen er kjernen i det hele. Enten det gjelder å reise på misjon, etterleve Visdomsordet eller betale tiende, er det det samme. Det er troen i oss som kommer til uttrykk i alt vi gjør.
Våre kritikere kan ikke forstå det. Fordi de ikke forstår, går de til angrep. Et stillferdig spørsmål, et engasjert ønske om å forstå prinsippet bak resultatet, kunne gitt større forståelse og verdsettelse.
På en pressekonferanse ble jeg en gang spurt hvordan vi får mennesker til å forlate sitt yrke, reise fra sitt hjem og tjene Kirken.
Jeg svarte at vi ganske enkelt spør dem, og vi vet hva de vil svare.
Hvor forunderlig og fantastisk den er, denne mektige overbevisningen, som sier at Kirken er sann. Det er Guds hellige verk. Han styrer over det som hører hans rike til, og i livet til sine sønner og døtre. Dette er årsaken til Kirkens vekst. Styrken i denne sak og dette rike finnes ikke i timelige verdier, uansett hvor imponerende de måtte være. Den finnes i dens folks hjerter. Det er derfor den lykkes. Det er derfor den er sterk og vokser. Det er derfor den er i stand til å utføre alt det fantastiske som den gjør. Alt kommer av troens gave, overdratt av Den allmektige til hans barn som ikke tviler og ikke frykter, men går fremover.
En kveld nylig satt jeg på et møte i Aruba. Jeg våger å si at de fleste av dem som hører meg, ikke vet hvor Aruba er, eller at det i det hele tatt finnes et slikt sted. Det er en øy utenfor kysten av Venezuela. Det er et nederlandsk protektorat. Det er et ubetydelig sted i denne store verden. Det var ca. 180 på møtet. På første rad satt åtte misjonærer, seks eldster og to søstre. Forsamlingen besto av menn og kvinner, gutter og piker av forskjellige raser. Det ble talt litt engelsk, mye spansk og noen ord på andre språk. Mens jeg så inn i ansiktene i denne forsamlingen, tenkte jeg på den tro de representerte. De elsker denne kirken. De setter pris på alt den gjør. De står og vitner om at Gud, den evige Fader, og hans kjære oppstandne Sønn, den Herre Jesus Kristus, lever. De vitner om profeten Joseph Smith og Mormons bok. De virker der de blir kalt til tjeneste. De er menn og kvinner med tro som har tatt imot Mesterens sanne og levende evangelium, og midt iblant dem er disse åtte misjonærene. Jeg er sikker på at det er et ensomt sted for dem. Men de gjør det de er blitt bedt om å gjøre fordi de har tro. De to unge kvinnene er vakre og glade. Mens jeg så på dem, sa jeg til meg selv: Atten måneder er lenge å være på dette fjerne stedet. Men de klager ikke. De snakker om fine opplevelser de har og om de enestående menneskene de møter. Gjennom hele deres tjeneste skinner den beroligende troen på at verket de er opptatt med, er sant, og at den tjenesten de gir, gir de til Gud.
Slik er det med våre misjonærer uansett hvor de måtte virke, enten det er her i Salt Lake City eller i Mongolia. De drar ut og virker med tro i sitt hjerte. Det er et fenomen med stor kraft som stille hvisker: "Denne saken er sann, og dere føler forpliktelse til å virke for den uansett hva det måtte koste."
Igjen kan ikke folk forstå det, disse tusener av oppvakte og dyktige unge menn og kvinner som gir avkall på et sosialt liv, forlater skolen og uselvisk reiser hvor de måtte bli sendt for å forkynne evangeliet. De drar ved troens kraft, og de underviser ved troens kraft og sår et troens frø her og ett der, og disse vokser og modnes til sterke og dyktige konvertitter.
Tro er grunnlaget for vitnesbyrd. Tro er grunnlaget for lojalitet mot Kirken. Tro representerer offer, som gis med glede for å føre Herrens verk fremover.
Herren har befalt oss at vi skal gripe "troens skjold, hvormed I skal være i stand til å tilintetgjøre alle den ondes gloende piler" (L&p 27:17).
I den troens ånd som jeg har talt om, vitner jeg om at dette er Herrens verk, at dette er hans rike, gjengitt til jorden i vår tid for å velsigne Guds sønner og døtre i alle generasjoner.
Å, Fader, hjelp oss å være trofaste mot deg og mot vår enestående Forløser, å tjene deg i sannhet, å gjøre denne tjeneste til et uttrykk for vår kjærlighet, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.
Previous
