Takknemlighet og tjeneste Eldste David B. Haight i De tolv apostlers quorum "Måtte dere ha en brennende følelse i hjertet. Måtte dere føle som jeg føler her i dag at dette verk er sant og at det er meningen at vi skal hjelpe til med å iverksette den evige frelsesplan og opphøyelse." Mine kjære brødre og søstre, jeg har bedt om at himmelens velsignelser må være med meg den lille stunden jeg står her ved talerstolen i ettermiddag. Jeg vil gjerne si noen ord om takknemlighet og takke mennesker som har øvet innflytelse på meg. Tenk dere tilbake til 1. mai 1890. En ung mann og en ung dame i en liten by ca. 400 kilometer fra Logan tempel bestemte seg for å gifte seg. Det fantes ingen motorveier eller andre gode veier. Det var stier som gikk gjennom buskaset, og kjerreveier. Det tok trolig minst seks eller syv dager å dra dit. I mai regner det i det sydlige Idaho og i Utah. Tenk dere å kjøre i en kjerre med alle klærne deres og, jeg antar, med noe fôr til hestene i små sekker av et eller annet slag. Elegante klær, varme klær--de hadde ikke det. Soveposer--nei. Lykter eller kokeapparater--nei. De hadde fyrstikker og måtte finne tørre kvister for å lage bål så de kunne koke mat. Bare tenk dere, bare forestill dere dette et øyeblikk og tenk på min takknemlighet og de velsignelsene de ga meg som reiste til et sted så langt borte for å gifte seg. Upraktisk? Det var ikke noe problem, de ville gjøre det. Og tenk på hva som har hendt de siste årene på grunn av president Hinckley--den inspirasjon og veiledning han har hatt med hensyn til å bygge templer over hele verden. Og tenk på hva folk måtte gjøre for noen få år siden. Disse velsignelsene har jeg nytt godt av på grunn av mine foreldre og deres foreldre og andre som har påvirket mitt liv--lærere og gode mennesker som jeg har vært sammen med. Da jeg var ca. 11 år gammel, kom en mann til den lille byen vår for å undervise ved Kirkens akademi. Han spilte litt fiolin. Min mor ble imponert og fikk fatt i en liten fiolin, jeg antar på et eller annet garasjesalg, og bestemte seg for at jeg skulle lære å spille fiolin. Selv om jeg aldri hadde sett noen spille fiolin offentlig før, kom han hjem til oss og begynte å gi meg noen enkle oppgaver på fiolinen. Jeg hadde blitt ganske flink da vi var ferdige med åttende klasse, og jeg ble bedt om å spille en fiolinsolo under avslutningshøytideligheten for high school. Jeg hadde øvet meg godt på det lille stykket "Träumerei", hvis jeg husker rett. Min søster, som var fire år eldre og var en av de populære pikene i den videregående skolen, var pianisten min. Under høytideligheten var det Connie McMurray som holdt avskjedstalen. Piker er alltid flinkere på skolen enn gutter. Mens hun holdt talen, sto det en høy krakk der med en mugge vann og et glass til skolestyret. Skolestyret satt på forhøyningen, sammen med en håndfull av oss som gikk ut av åttende klasse. Mens Connie McMurray holdt sin berømte avskjedstale, merket vi mot slutten av den at den lille brikken under vannmuggen på krakken begynte å gli litt ut mot kanten og falt utfor med muggen og vannglasset! Connie McMurray ble som lamslått. I oppstyret med å tørke bort vannet fra scenen og ordne stolene på ny ble det kunngjort at man nå skulle få en fiolinsolo av David Haight. Jeg gikk bort til det lille, gamle pianoet, og min søster kom opp fra forsamlingen. Jeg tok den lille enkle fiolinen ut av trekassen idet min søster satte seg ved pianoet og slo an en a. Jeg sa: "Sett i gang og spill." Hun svarte: "David, du må stemme den." Jeg sa: "Nei, nei, jeg stemte den etter pianoet hjemme." Vi hadde et gammelt Kimball-piano hjemme. Dere skjønner, hvis man hadde piano og bøker i hjemmene den gang, så var det alt man trengte til familien. Jeg hadde omhyggelig stemt strengene ved å vri på disse ibenholtskruene på denne fiolinen, men jeg visste ikke at ikke alle pianoer var like. Så da min søster sa: "Du må stemme den," sa jeg: "Nei, nei, den er ferdig stemt. Jeg stemte den hjemme." Så begynte hun å spille innledningen, og jeg kom med den første tonen. Vi lå to toner fra hverandre. Da hun ville stanse, sa jeg: "Spill videre," for jeg kunne ikke forestille meg at noen kunne la en så berømt forsamling som jeg spilte for, vente--det var jo 100 mennesker i dette lille skoleauditoriet. Man ville ikke la Carnegie Hall vente fordi man måtte stemme fiolinen sin! Det var verkstedarbeid. Man gjorde det i bakrommet slik at man var helt klar til å begynne å spille når man kom frem. Hun saktnet tempoet. Jeg sa: "Fortsett å spille." Vi fullførte stykket, og hun snakket ikke til meg på mange dager. Jeg vil gjerne hedre den lille landsbyen hvor jeg vokste opp hos mine foreldre, hvor jeg ble oppdratt og hvor de var snille og gode mot meg. Jeg er takknemlig for den kunnskapen jeg fikk fra mine kjærlige foreldre. Jeg er takknemlig for min hustru, Ruby, som kom inn i mitt liv, for våre barn og deres barn og så deres barn og for de menneskene som er en del av livet mitt i dag og som påvirker meg. Og jeg håper at jeg har noe god innflytelse på dem. Dere husker beretningen om døperen Johannes som snakket med Johannes den elskede og Andreas da Frelseren traff dem. Og døperen Johannes sa: "Se der Guds lam!" (Johannes 1:36.) Og da Frelseren møtte disse unge mennene--døperen Johannes, Johannes den elskede og Andreas--sa han: "Hva søker dere?" Og i samtalens løp sa en av dem: "Hvor er ditt herberge?" (Johannes 1:39.) Frelseren sa: "Kom og se!" (Johannes 1:40.) De fulgte Frelseren, og ifølge den korte beretningen vi har, ble de hos ham til den tiende time. De kan ha tilbragt natten sammen, men det er ikke kjent hvor han oppholdt seg eller hva slags husvære han kan ha hatt. Johannes og Andreas var sammen med Frelseren i flere timer. Bare tenk dere å være i hans nærhet eller kunne sitte og se inn i hans øyne eller høre ham forklare hvem han var og hvorfor han hadde kommet til jorden, og høre denne klangen i hans røst da han beskrev hva han gjerne ville fortelle disse unge mennene. De tok ham trolig i hånden. De merket at han hadde en så god, enestående personlighet mens de lyttet til ham. Og beretningen sier at etter dette møtet gikk Andreas for å finne sin bror Simon, for han måtte dele dette med noen. Når vi møtes i en så stor konferanse som denne og snakker om evangeliet og om vårt ansvar og den anledningen vi har, så bare tenk dere om dette hadde skjedd noen av oss, å få være i denne guddommelige og kjære personens nærhet og lytte til ham og håndhilse på ham og se ham inn i øynene og høre hva han ville si. Da Andreas fant sin bror Simon, sa han til ham: "Vi har funnet Messias" (Johannes 1:42). Han sa trolig: "Vi har vært sammen med ham. Vi har følt hans personlighet. Vi vet at det han sier til oss, er sant." Ja, Andreas måtte dele det med noen. Det er det vi gjør når vi forteller andre om det vi vet og det vi forstår. Og jeg er takknemlig for kunnskapen jeg har om at Gud lever, at han er vår Fader, og for den forståelse jeg har av vår himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus, hele menneskehetens Frelser og Forløser. For bare noen dager siden fikk jeg et brev fra en mann i Edinburgh i Skottland. Han heter George Stewart. Han vil bli overrasket over at jeg nevner dette, men han ønsket å takke meg, for da han var 15 år gammel (for ca. 40 år siden), presiderte jeg over misjonen i Skottland. Han ønsket å takke meg for misjonærene som kom til deres hjem i Thornliebank, et av områdene i Glasgow. Han hadde sluttet seg til Kirken sammen med sin mor. Han sa at etter hvert som han fikk et vitnesbyrd om Mormons bok, da han begynte å lese den og fortsatte å lese den, kunne han ikke legge den fra seg fordi han visste den var sann. Han fortsatte å lese og lese og motta et vitnesbyrd om evangeliet som ung mann. Han fortalte at han hadde pleid å komme bort til misjonshjemmet og at vi hadde vært så snille mot ham. Vi var sammen med de unge fordi de skulle begynne i GUF, som vi satte i gang i grenene. Deretter fortalte han om velsignelsene han hadde fått som ung mann, at han hadde truffet sin kjæreste i den lille grenen--sin hustru--og at de hadde giftet seg og hadde fire barn--en sønn som hadde fullført en misjon i Washington D.C. misjon, en sønn som virket i England Leeds misjon, en datter som var gift i templet, og en som venter på at en misjonær skal komme hjem. Han ga uttrykk for takknemlighet for alle velsignelsene han og hans sønner, som har vært på misjon, og hans døtre hadde mottatt. I løpet av de 40 årene som har gått, har han vært biskop fire ganger i fire forskjellige enheter, og hans hustru har vært Hjelpeforenings-president tre ganger. For tiden er han rådgiver i Edinburgh stavspresidentskap. Han sa: "Om kort tid kommer jeg til å pensjonere meg fra firmaet jeg arbeider i. Jeg har gjort det veldig bra, og vi planlegger å reise på misjon sammen." Så sa han disse ordene til meg: "Denne forunderlige kirken har vevd et mønster av mirakler i vårt liv." La meg gjenta dette: "Denne forunderlige kirken har vevd et mønster av mirakler i vårt liv." Og han sier at evangeliet kom inn i hans liv, til hans hustru, til alle hans barn og til deres barn. Barnebarna er aktive i Kirken, og han og hans hustru har nå et stort ønske om å reise ut i verden når de blir pensjonister. Når vi tenker over storheten og virkningen og den åndelige styring i dette verk ute i verden, og at dette verk skal nå ut til verdens mennesker, er det spennende bare å tenke over hva som ligger foran oss. En bror og søster Andrus fra Walnut Creek i California hadde vært på fire misjoner, og så ble de kalt til å reise til Zimbabwe. De ble bedt om å virke i distriktet i Bulawayo i Zimbabwe. Dette var deres femte misjon. Da de fortalte om det fantastiske de kunne gjøre for å reaktivisere folk, fortalte hun at det var et lite bærbart elektronisk orgel i møtehuset. Hun begynte å vise noen av guttene og pikene i Bulawayo hvordan de kunne spille orgel. Det var også et lite keyboard i et annet rom, og hun hadde en klasse der orglet var og en annen der dette lille keyboardet var. Hun lærte disse barna å spille orgel etter skoletid. De sa at de satte i gang en klasse for tempelforberedelse i reaktiviseringsarbeidet, og før de dro derfra, kunne de se 28 personer gå på bussen i Bulawayo for å reise hele veien til templet i Johannesburg, 1000 kilometer unna--to dager og en natt. De sa: "Vi har snakket om at vi nå er i slutten av 70-årene--disse to gamle menneskene som går omkring i Afrika og har den beste tiden i vårt liv, den største opplevelsen vi kunne ha." Tenk på dr. Alan Barker, som hadde pensjonert seg fra Salt Lake Clinic, en dyktig kardiolog her i Salt Lake City, som sammen med sin hustru aksepterte et misjonskall til Filippinene. Mens de var der, utrettet de et strålende arbeid med å bidra til å løse et alvorlig helseproblem. Han var der lenge nok til å finne en løsning på problemet og skaffe nødvendig medisinsk utstyr og nødvendige medisiner. Dette er eksempler på den fantastiske tjeneste som senior-misjonærektepar utretter i forskjellige deler av verden. Jeg meddeler dere min kjærlighet og mitt vitnesbyrd om at Gud lever, at dette verk er sant. Dere finner ikke ordet pensjonert i Bibelen. Jeg tror ikke dere finner ordet i en bibelordbok. Er det ikke interessant å tenke på hva som kan hende oss i dag, og hvilke muligheter som ligger foran oss hvis vi tror og forstår og viser plikttroskap og hengivenhet når det gjelder å etterleve prinsippene i Jesu Kristi evangelium og velsigne menneskers liv? Måtte dere bli velsignet slik. Måtte dere ha en brennende følelse i hjertet. Måtte dere føle som jeg føler her i dag at dette verk er sant, og at det er meningen at vi skal hjelpe til med å iverksette den evige frelsesplan og opphøyelse. I Jesu Kristi navn, amen.