Fasteloven Eldste Joseph B. Wirthlin i De tolv apostlers quorum "Faste ledsaget av mektig bønn er full av kraft. Den kan fylle vårt sinn med åpenbaringer fra Ånden. Den kan styrke oss mot fristelse." Mine kjære brødre og søstre, i likhet med dere føler jeg at eldste David B. Haight er en inspirasjon for hele Kirken og for så mange andre. For to tusen år siden vandret en mann på Galileas sand og stener som få gjenkjente som den han i sannhet var: verdeners skaper, Forløseren, Guds Sønn. En lovlærd kom til ham og spurte: "Hvilket bud er det største i loven?" Jesus svarte: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene."1 Gjennom profeten Joseph Smith har Herren nok en gang etablert sin kirke blant menneskene. I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, som er blitt gjenopprettet på jorden i de siste dager, står disse bud som Frelseren erklærte som de største, i sentrum: Å elske vår himmelske Fader og elske våre medmennesker. Vår Frelser sa: "Hvis du elsker meg, skal du tjene meg og holde alle mine bud."2 En måte vi viser vår kjærlighet på er ved å etterleve fasteloven. Denne loven er grunnlagt på et fundamentalt og et meget viktig prinsipp--en enkel skikk--som, hvis det etterleves med den rette ånd, vil hjelpe oss til å komme nærmere vår himmelske Fader og styrke vår tro, samtidig som det hjelper oss å lette andres byrder. I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige oppfordres medlemmene til å faste når de vil styrke sin tro og faste regelmessig en gang hver måned på fastedagen. På den dagen avstår vi fra å spise og drikke over to sammenhengende måltider, ber til vår himmelske Fader og betaler et fasteoffer for å hjelpe de fattige. Dette skulle minst tilsvare verdien av den maten som ville ha blitt spist. Som regel er det den første søndagen i hver måned som er avsatt til fastesøndag. På den dagen oppfordres de medlemmene som fysisk er i stand til det, å faste, be, bære vitnesbyrd om evangeliets sannhet og betale et rundhåndet fasteoffer. "Fasteloven," sa eldste Milton R. Hunter, "er sannsynligvis like gammel som menneskehetens familie. . . I oldtiden ba profeter og ledere gjentatte ganger kirkens medlemmer å holde loven om faste og bønn."3 I Skriften ser vi at fasten nesten alltid er forbundet med bønn. Uten bønn er ikke fasten fullstendig, den betyr bare at man er sulten. Hvis vi vil at fasten skal være mer [enn bare å la være å spise], må vi oppløfte vårt hjerte, vårt sinn og vår stemme i bønn til vår himmelske Fader. Faste ledsaget av mektig bønn er full av kraft. Den kan fylle vårt sinn med åpenbaringer fra Ånden. Den kan styrke oss mot fristelse. Faste og bønn kan hjelpe oss å utvikle mot og selvtillit. Den kan styrke vår karakter og bygge opp selvbeherskelse og disiplin. Når vi faster, har ofte våre rettferdige bønner og anmodninger større kraft. Vitnesbyrdet vokser. Vi modnes åndelig og følelsesmessig og helliggjør vår sjel. Hver gang vi faster, får vi litt større kontroll over våre verdslige begjær og lyster. Faste og bønn kan hjelpe oss i våre familier og i vårt daglige arbeid. De kan hjelpe oss å foredle våre kall i Kirken. President Ezra Taft Benson sa: "Dersom du ønsker å føle ånden i ditt embete og din stilling som ny president for et quorum, nytt høyrådsmedlem, ny biskop [eller jeg kunne si Hjelpeforenings-president]--så forsøk å faste en tid. Jeg mener ikke at du skal hoppe over ett måltid for så å spise dobbelt så mye til neste måltid. Jeg mener at du skal faste oppriktig og be denne tiden. Dette vil hjelpe deg mer med virkelig å føle deg på bølgelengde med ditt embete og din stilling og få Ånden til å virke gjennom deg enn noe annet jeg kjenner til."4 Profeten Joseph Smith sa: "La dette være et [eksempel] for alle hellige, og da skal det aldri være mangel på brød. Når de fattige sulter, skal de som har, faste en dag og gi det de ellers ville ha spist, til biskopen så de fattige får det, og alle vil nyte overflod i lange tider. . . Og så lenge de hellige vil etterleve dette prinsippet med glade hjerter og lyse åsyn, vil de alltid ha i overflod."5 Profeter i Mormons bok underviste om fasteloven. "Se, nå skjedde det at Nephis folk var overmåte glade over at Herren igjen hadde utfridd dem av deres fienders hender, derfor takket de Herren sin Gud, ja, de fastet og ba meget og de dyrket Gud med stor glede."6 Den mektige kombinasjon av faste og bønn ble vist av Mosiahs fire sønner. De sto overfor en umenneskelig utfordring, men utførte mirakler ved å bringe tusener av lamanitter til kunnskap om sannheten. De har delt hemmeligheten ved sin suksess med oss. De "hadde studert skriftene flittig" og "de hadde hengitt seg til megen bønn og faste". Hva ble resultatet? "De hadde profetiens og åpenbaringens ånd, og når de lærte, lærte de med makt og myndighet fra Gud."7 Når vi faster, brødre og søstre, blir vi sultne. Og en kort stund føler vi i bokstavelig forstand det samme som de sultne og trengende. Når vi gjør dette, får vi en større forståelse for den nød de måtte føle. Når vi gir et offer til biskopen for å lindre andres lidelse, gjør vi ikke bare noe storartet for andre, men vi gjør noe stort for oss selv også. Kong Benjamin sa at når vi gir av våre midler til de fattige, får vi "forlatelse for [våre] synder fra dag til dag."8 Amulek, en annen profet i Mormons bok, forklarte at våre bønner ofte ikke har noen kraft fordi vi har vendt de trengende ryggen.9 Hvis du føler at vår himmelske Fader ikke lytter til dine bønner, så spør deg selv om du lytter til rop om hjelp fra de fattige, de syke, de sultne, og de hardt rammede rundt omkring deg. Noen ser på det overveldende behovet i verden og tenker: Hva kan jeg gjøre som kan monne noe? Jeg skal fortelle deg klart og tydelig en ting du kan gjøre. Du kan etterleve fasteloven og gi et rundhåndet fasteoffer. Fasteofferet brukes kun i én hensikt: til velsignelse for dem som er i nød. Hver krone som gis til biskopen som fasteoffer, brukes til å hjelpe de fattige. Når det som gis, overgår det lokale behov, blir det gitt videre for å dekke behov på andre steder. Som en Jesu Kristi apostel har jeg reist over hele verden og vitnet om Ham. Jeg står foran dere i dag og vitner om noe annet--om lidelse og nød blant millioner av vår himmelske Faders barn. Altfor mange i verden i dag--tusener på tusener av familier--opplever nød hver dag. De sulter. De pines av kulde. De lider av sykdom. De sørger over barna sine. De har bekymringer for familiens trygghet. Disse menneskene er ikke fremmede og utlendinger, men vår himmelske Faders barn. De er våre brødre og søstre. De er "medborgere og Guds husfolk."10 Deres inderlige bønner går opp til himmelen, og de trygler om lindring, om at deres lidelser må lettes. Nettopp i denne stund, nå i dag, er det medlemmer av vår egen kirke som ber om det miraklet som vil hjelpe dem til å overvinne de lidelsene som omgir dem. Dersom vi, når vi har midler til det, ikke viser medfølelse med dem og skynder oss for å hjelpe dem, står vi i fare for å være blant dem som profeten Moroni talte om da han sa: "For se, I elsker penger, eders eiendom, eders fine klær . . . mer enn I elsker de fattige og trengende, de syke og de lidende."11 Hvor godt husker jeg ikke at min far, biskopen i wardet vårt, fylte mat og klær i den lille, røde kjerren min, og ba meg, som var diakon i Kirken, om å dra kjerren etter meg og besøke de trengende i wardet vårt. Når fasteoffer-midlene tok slutt, tok min far ofte penger ut av sin egen lomme og ga mat til de trengende i sin flokk, så de ikke skulle gå sultne. Dette var under den store depresjonen, og mange familier led nød. Jeg husker spesielt en familie jeg besøkte: en sykelig mor, en arbeidsledig og motløs far, og fem barn med bleke ansikter, alle var de nedslåtte og sultne. Jeg husker den takknemligheten som lyste opp ansiktene deres da jeg gikk frem til døren deres med kjerren min, som var overfylt av det de trengte. Jeg husker hvordan barna smilte. Jeg husker hvordan moren gråt. Og jeg husker hvordan faren sto med bøyet hode uten å kunne si noe. Disse inntrykkene og mange andre skapte en kjærlighet i mitt indre til de fattige, en kjærlighet til min far som var en hyrde i sin flokk, og en kjærlighet til de trofaste og gavmilde medlemmene i Kirken som ofret så mye for å lette andres lidelser. Brødre og søstre, dere kan også, i billedlig forstand, gi en familie i nød en kjerre med håp. Hvordan? Ved å betale et rikelig fasteoffer. Foreldre, undervis barna deres om gledene ved en riktig faste. Og hvordan gjør dere det? På samme måte som med alle evangeliets prinsipper--la dem se av deres eksempel at dere etterlever det. Hjelp dem så med å holde fasteloven selv, litt etter litt. De kan faste, og de kan også betale fasteoffer, hvis de vil. Når vi lærer barna våre å faste, kan dette gi dem kraft til å motstå fristelser på livets vei. Hvor mye skulle vi betale som fasteoffer? Mine brødre og søstre, det vi ofrer og gir til de fattige, er et mål på vår takknemlighet til vår himmelske Fader. Skulle vi som er blitt velsignet så rikelig, snu dem ryggen som trenger vår hjelp? Å betale et rikelig fasteoffer er et mål på vår villighet til å vie oss selv til å lette andres lidelser. Bror Marion G. Romney, som var biskop i vårt ward da jeg ble kalt på misjon, og som senere var medlem av Kirkens første presidentskap, sa: "Gi rikelig slik at du selv kan vokse. Gi ikke bare for at de fattige skal nyte godt av det, men også til fordel for deg selv. Gi nok til at du kan gi deg selv til Guds rike ved at du vier dine midler og din tid."12 Diakonene i Kirken har den hellige oppgave å besøke alle medlemmene og samle inn fasteoffer til de fattige. President Thomas S. Monson fortalte meg en gang at han som ung biskop begynte å merke at de unge diakonene i wardet hans klaget over at de måtte stå opp så tidlig for å samle inn fasteoffer. I stedet for å beordre dem til tjeneste tok denne kloke biskopen dem med til velferdskvartalet i Salt Lake City. Der traff guttene en ufør kvinne som satt ved sentralbordet. De så en blind mann som satte merkelapper på hermetikkbokser og en eldre mann som satte varer i hyllene. Som resultat av det de så, sa president Monson, En gjennomtrengende stillhet kom over guttene da de så det endelige resultat av sitt arbeid med å samle inn de hellige midlene som hjalp de trengende og ga arbeid til dem som ellers ville ha gått ledige.13 Som medlemmer av Kirken har vi det hellige ansvar å hjelpe dem som er i nød og lette deres tunge byrder. Når vi holder fasteloven, kan dette hjelpe alle mennesker i alle land. President Gordon B. Hinckley spurte en gang: "Hva ville skje dersom prinsippet om fastedagen og fasteloven ble fulgt over hele verden[?] De sultne ville få mat, de nakne ville få klær, de hjemløse ville få husrom. . . En ny grad av omsorg og uselviskhet ville vokse i menneskenes hjerter overalt."14 Når vi faster med den rette holdning og på Herrens måte, vil vi motta åndelig energi. Det vil styrke vår selvdisiplin, fylle våre hjem med fred og våre hjerter med glede, styrke oss mot fristelse, forberede oss på motgang og åpne himmelens sluser. Lytt til de rike, lovede velsignelsene for dem som etterlever fasteloven: "Da skal du påkalle Herren, og han skal svare. Da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! . . . Herren skal lede deg hele tiden. Han skal mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke. Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter."15 Når vi etterlever fasteloven, kommer vi ikke bare nærmere Gud i bønn, men vi mater de sultne og tar hånd om de fattige. Hver gang vi gjør dette, oppfylles begge de store budene som "hele loven og profetene" hviler på.16 Jeg vet at Jesus Kristus lever. Jeg vet at president Gordon B. Hinckley er vår profet, seer og åpenbarer, og jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om dette. Jeg bærer også vitnesbyrd om at Han som hadde omsorg for "én av disse mine minste",17 ser med kjærlighet og omsorg på dem som i dag "styrker de svake, retter de hengende hender og gir kraft til de maktløse knær."18 Sammen med de store apostler som har gått foran oss, hever jeg min stemme i vitnesbyrd og med løfte om at de som etterlever fasteloven, med sikkerhet vil oppdage de rike velsignelser som ledsager dette hellige prinsipp. Om dette bærer jeg høytidelig vitnesbyrd i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Matt. 22:37–40. 2. L&p 42:29. 3. Will a Man Rob God? (1952), s. 207–208. 4. The Teachings of Ezra Taft Benson (1988), s. 331–332. 5. History of the Church, 7:413. 6. Alma 45:1. 7. Se Alma 17:2–3. 8. Mosiah 4:26. 9. Se Alma 34:28. 10. Efeserne 2:19. 11. Mormon 8:37. 12. "The Blessings of the Fast", Ensign, juli 1982, s. 4. 13. "The Way of the Lord", Ensign, nov. 1977, s. 8. 14. "The State of the Church", Ensign, mai 1991, s. 52–53. 15. Jesaja 58:9, 11. 16. Matt. 22:40. 17. Matt. 25:40. 18. L&p 81:5.