"Vandre ydmykt med din Gud" Eldste Marlin K. Jensen I De syttis presidentskap "Sann ydmykhet vil uunngåelig lede oss til å si til Gud: 'Skje din vilje.'" Et av de mest minneverdige temaene på konferansen i oktober var at i tillegg til å være opptatt av hva vi gjør, bør vi som siste-dagers-hellige også være oppmerksomme på hva vi er og streber etter å bli.1 Med dette prinsippet i tankene lyttet jeg oppmerksomt til president Gordon B. Hinckleys tale til Kirkens ungdom i november. Jeg ble rørt av de seks uvurderlige visdomsordene han ga da han beskrev hva ungdom burde være. Et av de seks––"Vær ydmyk"––var av spesiell interesse for meg. Da jeg nevnte for min hustru for flere uker siden at jeg på grunn av president Hinckleys tale overveide "ydmykhet" som et mulig emne for det jeg skulle si i dag, stoppet hun opp, og med et glimt i øyet svarte hun ertende: "Det gir deg bare noen dager til å tilegne deg litt av den!" Etter denne oppmuntringen har jeg reflektert over hva det kan innebære å følge president Hinckleys formaning om å "være ydmyk". For å begynne, så skulle det ikke komme som noen overraskelse at enkelte setter ydmykhet ganske lavt på listen over ønskverdige karaktertrekk. I de senere år har det blitt skrevet populære bøker om integritet, sunn fornuft, høflighet og en mengde andre dyder, men markedet for ydmykhet synes å være lite. Det er tydeligvis slik at i disse tider med forsimpling når vi lærer kunsten å forhandle ved hjelp av trusler, og aggressivitet er blitt et favorittord i forretningslivet, vil de som søker å bli ydmyke, bli en liten og oversett, men meget viktig minoritet. Det å konsekvent prøve å tilegne seg ydmykhet er også problematisk. Jeg husker at jeg en gang hørte en av mine kolleger i De sytti si om ydmykhet at "hvis du tror du har den, så har du den ikke". Han foreslo at vi skulle forsøke å utvikle ydmykhet og sørge for at vi ikke visste når vi fikk den, for da kunne vi ha den. Men hvis vi noen gang trodde vi hadde den, hadde vi den ikke.2 Dette er en av leksjonene C. S. Lewis lærer oss i sine velkjente Screwtape Letters. I 14. brev blir en god mann, som er i ferd med å bli rekruttert av en djevel og hans læregutt, mer og mer ydmyk, og djevelen sier at "dette er meget stygt". Med stor innsikt lar Lewis djevelen si til sin medarbeider: "Pasienten din har blitt ydmyk. Har du gjort ham oppmerksom på det?"3 Heldigvis har Frelseren gitt oss en modell for utvikling av ydmykhet. Da disiplene kom til ham og spurte: "Hvem er den største i himlenes rike?", svarte han ved å stille et lite barn midt iblant dem og si: "Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike."4 I dette skriftstedet lærer Frelseren oss at det å bli ydmyk er å bli som et barn. Hvordan blir en person som et barn, og hva er de barnlige egenskaper vi bør utvikle? I sin dypsindige tale i Mormons bok gir kong Benjamin veiledning: "Det naturlige mennesket er en fiende av Gud, og har vært det siden Adams fall, og vil evig og alltid være det, med mindre det underkaster seg Den hellige ånds veiledning og avlegger det naturlige mennesket og blir en hellig ved den Herre Kristi forsoning og blir som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye seg for alt Herren finner gavnlig å pålegge det, likesom et barn bøyer seg for sin fars vilje."5 Kong Benjamin synes å forkynne at det å bli som et barn er en gradvis prosess med åndelig utvikling der vi blir hjulpet av Den hellige ånd og vår tillit til Kristi forsoning. Ved denne prosessen vil vi til slutt oppnå de barnlige egenskapene ydmykhet, saktmodighet, tålmodighet, kjærlighet og åndelig underdanighet. Sann ydmykhet vil uunngåelig lede oss til å si til Gud: "Skje din vilje." Og siden det vi er påvirker det vi gjør, vil vår underdanighet bli reflektert i vår ærbødighet, takknemlighet og vilje til å ta imot kall, råd og irettesettelse. En historie i familietradisjonen til Brigham Youngs etterkommere illustrerer ydmykhetens underdanige natur. Den forteller at profeten Joseph Smith på et offentlig møte, muligens som en prøve, ga Brigham Young en skarp reprimande for noe han hadde gjort eller noe det ble antatt at han hadde gjort, men ikke hadde gjort––detaljene er uklare. Da Joseph var ferdig med reprimanden, ventet alle i rommet på Brigham Youngs svar. Denne mektige mannen, som senere ble kjent som Herrens løve, sa enkelt og ydmykt, med en stemme som alle kunne høre var oppriktig: "Joseph, hva vil du at jeg skal gjøre?"6 Kraften i dette svaret i seg selv gir en følelse av ydmykhet. Det minner oss om at den største handling i mot og kjærlighet i menneskehetens historie––Kristi sonoffer––også var den største handling i ydmykhet og underkastelse. Enkelte lurer kanskje på om de som søker å bli ydmyke, for alltid må rette seg etter andres sterke meninger og standpunkter. Frelserens liv er sannelig bevis på at sann ydmykhet er alt annet enn underdanighet, svakhet eller servilitet. Et annet nyttig perspektiv på ydmykhet kan man få ved å granske dens motsetning--stolthet. På samme måte som ydmykhet fører til andre dyder som beskjedenhet, lærevillighet og tilbakeholdenhet, fører stolthet til mange andre laster. I siste-dagers-hellig teologi var det på grunn av stolthet at Satan ble all sannhets fiende. Det var veksten av denne arroganse, også kalt hybris, som de vise i oldtidens Hellas beskrev som den sikre vei til tilintetgjørelse. For tolv år siden holdt president Ezra Taft Benson en mektig konferansetale der han sa at stolthet er "den universelle synd, den store last".7 Han sa at stolthet av natur er konkurranseorientert og viste til dette sitatet fra C. S. Lewis: "Den stolte føler ingen glede over å eie noe, bare over å eie mer enn en annen. Vi sier at folk er stolte av å være rike, flinke eller pene, men det er de ikke. De er stolte av å være rikere, flinkere eller penere enn andre. Hvis alle andre ble like rike, flinke eller pene, ville de ikke ha noe å være stolte av. Det er sammenligningen som gjør deg stolt, gleden ved å kunne heve seg over andre. Når konkurranseelementet blir borte, blir også stoltheten borte."8 For en interessant kommentar til dagens høyst konkurransepregede og hovmodige verden. For en interessant påminnelse også for de av oss som er velsignet med "evangeliets fylde", om å unngå både tilstanden hovmodighet eller nedlatenhet og alt som har med den å gjøre, i alle våre mellommenneskelige forhold. Jeg tenker noen ganger på hvordan livet ville vært hvis vi alle var mer ydmyke. Tenk dere en verden der vi erstattet jeg som det dominerende pronomen. Tenk på hvilken virkning vår streben etter kunnskap ville hatt hvis normen hadde vært å være lærd uten å være arrogant. Tenk på hvordan atmosfæren ville vært i et ekteskap eller en familie--eller en hvilken som helst organisasjon for den saks skyld--hvis feil, ved ekte ydmykhet, lett ble innrømmet og tilgitt, hvis vi ikke var redde for å rose andre av frykt for at de skulle få et overtak på oss, og hvis alle kunne lytte like godt som vi nå snakker. Tenk over fordelene ved å leve i et samfunn der tanken på status kom i annen rekke, der folk var mer opptatt av sitt ansvar enn sine rettigheter, og der de som er ledere, til og med står frem av og til og ydmykt erkjenner: "Det er mulig jeg tar feil." Må vårt behov for å ha "rett" være så altoppslukende? Denne intoleransen overfor andre og deres synspunkter er sannelig ikke noe mindre enn den hybris som grekerne så og advarte mot som selvmordssynden. Man lurer på hvor annerledes også vår nyere historie kunne vært hvis dens hovedpersoner hadde gitt etter for ydmykhetens varsomme tilskyndelser. Og enda viktigere, tenk på ydmykhetens rolle i omvendelsesprosessen. Er det ikke ydmykhet, sammen med sterk tro på Kristus, som fører overtrederen til Gud i bønn, til den fornærmede part for å be om unnskyldning, og når det er nødvendig, til sin prestedømsleder for å bekjenne? Jeg er takknemlig for eksempler på ydmykhet som jeg har møtt i livet. En gang overreagerte min far, i varmen og i frustrasjon en klam juli-ettermiddag, på mine ungdommelige tabber på gården og ga meg en straff som jeg følte var for streng i forhold til overtredelsen. Senere kom han til meg og ba om unnskyldning og ga uttrykk for en tillit til mine evner som jeg satte stor pris på. Dette ydmyke uttrykket har jeg bevart i minnet i over 40 år. Jeg har sett konstant ydmykhet i min enestående hustru. Som Nephi henvendte seg til Lehi for å få veiledning etter at Lehi et øyeblikk hadde vaklet, har hun holdt seg ved min side i 34 år og konsekvent støttet og elsket meg "trass i min svakhet"9. Jeg blir ofte dypt rørt over ydmykhet i Skriften. Tenk på hva døperen Johannes sa om Frelseren: "Han skal vokse, jeg skal avta."10 Tenk på Moroni som bønnfalt oss om ikke å fordømme ham på grunn av hans ufullkommenheter, men takke Gud for at han gjorde Moronis ufullkommenheter kjent så vi kan lære å bli klokere enn Moroni var.11 Vi skulle heller ikke glemme det Moses utbrøt etter å ha opplevd Guds og hans skapningers storhet, da han erkjente at "som følge av dette vet jeg nå at mennesket er intet, noe jeg aldri kunne ha tenkt meg".12 Er ikke Moses' erkjennelse av at vi er fullstendig avhengige av Gud, begynnelsen til sann ydmykhet? Jeg er enig i den engelske forfatteren John Ruskins minneverdige utsagn om at "den første prøve på en virkelig stor mann, er hans ydmykhet". Han fortsatte: "Med ydmykhet mener jeg ikke tvil på sin egen kraft. . . [Men virkelig store] menn . . . har en merkelig . . . følelse av at . . . storhet ikke er i dem, men kommer gjennom dem. . . Og de ser noe guddommelig . . . i enhver annen . . . og er uendelig, tåpelig, utrolig barmhjertige."13 Profeten Mika i Det gamle testamente var, som vår levende profet, president Hinckley, opptatt av å gi næring til utvikling av ydmykhet. Han sa til sitt folk: "Han har sagt deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?"14 Gud velsigne oss alle så vi kan vandre ydmykt med ham og med alle mennesker. Jeg vitner om at president Gordon B. Hinckley er en sann profet og at hans råd om å "være ydmyk" kommer fra Gud. Jeg vitner om at Jesus Kristus, Guds ydmyke og beskjedne Sønn, personifiserer ydmykhet. Jeg vet at det vil være i ydmykhet vi en gang kneler ved Frelserens føtter for å bli dømt av ham.15 Måtte vi leve slik at vi forbereder oss til den ydmyke anledningen, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Se Neal A. Maxwell: "Verdens tiltrekningskraft", Liahona, jan. 2001, s. 43. Dallin H. Oaks: "Utfordringen å bli," Liahona, jan. 2001, s. 40–43. 2. Albert Choules jr., ikke utgitt referat fra et quorumsmøte i De sytti, 15. april 1993. 3. The Screwtape Letters (1982), s. 62–63. 4. Matt. 18:1, 4. 5. Mosiah 3:19. 6. Se Truman G. Madsen: "Hugh B. Brown--Youthful Veteran", New Era, april 1976, s. 16. 7. "Vær på vakt mot stolthet," Liahona, juli 1989, s. 5. 8. Mere Christianity (1960), s. 95. 9. 2. Ne. 33:11. 10. Johannes 3:30. 11. Se Mormon 9:31. 12. Moses 1:10. 13. The Works of John Ruskin, red. E.T. Cook og Alexander Weddenburn, 39 bind (1903–12), 5:331. 14. Mika 6:8. 15. Se Mosiah 27:31, L&p 88:104.