Farvel til vi møtes igjen President Gordon B. Hinckley "Disse konferansene avholdes . . . for å styrke vårt vitnesbyrd om dette verk, ruste oss mot fristelser og synd, høyne våre målsetninger og motta undervisning." Brødre og søstre, vi har hatt en herlig konferanse. Talene har vært inspirerende. De som holdt bønn og de av oss som hørte dem, har fått sine bønner besvart. Vi er alle blitt oppbygget. Før jeg kommer med mine avsluttende ord, vil jeg gjerne gi en liten forklaring. Folk lurer på hvorfor i all verden jeg går med stokk. Dette er blitt dagens samtaleemne. Nåvel, jeg så at Brigham Young brukte stokk. John Taylor hadde stokk, og Wilford Woodruff hadde stokk, og president Grant hadde stokk på sine gamle dager. Og jeg har sett president McKay med stokk og Spencer Kimball med stokk, og jeg prøver bare å holde stilen. Saken er at jeg er litt svimmel. Jeg er litt ustø på føttene, og legene vet ikke hvorfor. Men de holder fortsatt på å undersøke meg, og jeg håper det vil gå over om en dag eller to. Nå, vi er alle blitt oppbygget under denne store konferansen. Vi burde alle stå litt mer oppreist når vi drar herfra i dag enn vi gjorde da vi møttes tidlig i går. Jeg undrer meg stadig over disse store halvårlige sammenkomstene. Vi har hørt 26 talere i løpet av disse to dagene. Det er et stort antall. Alle blir fortalt hvor mye tid de har til rådighet. Men ingen får noe emne å tale om. Allikevel synes alle disse talene å utgjøre en harmonisk helhet som hver især er som en tråd i et stort og vakkert utsmykket veggteppe. Jeg tror at nesten alle i denne store verdensomspennende forsamling nå kan si om en eller flere av talene: "Dette var akkurat myntet på meg. Det er akkurat hva jeg trengte å høre." La meg derfor si at dette er grunnen til at disse konferansene avholdes--å styrke vårt vitnesbyrd om dette verk, ruste oss mot fristelser og synd, høyne våre målsetninger, motta undervisning om Kirkens programmer og hvordan vi skal leve. Selvsagt er det mange kirker som har store forsamlinger, men jeg kjenner ingen som kan sammenlignes med disse konferansene som avholdes hver sjette måned, år etter år. De er i sannhet verdenskonferanser. Dette verk er levende og vitalt og går frem over hele verden i både store og små samfunn. Det store ved dette verk er knyttet til misjonærene som underviser på fjerne steder med underlig uttalte navn, og konvertittene som følger fra denne undervisningen. Når jeg har anledning til å reise, er dette de stedene jeg helst besøker, de små og stort sett ukjente og fjerntliggende grenene hvor et stort pioner-arbeid går fremover. Brødre og søstre, la oss nå gå fra denne konferansen med en sterkere beslutning om å etterleve evangeliet, være mer trofaste, være bedre fedre og mødre og sønner og døtre, være fullstendig lojale mot hverandre som familier, og som medlemmer være fullstendig lojale mot Kirken. Dette er Guds hellige verk. Det er guddommelig i sin opprinnelse og i sin lære. Jesus Kristus er dets overhode. Han er vår udødelige Frelser og Forløser. Hans åpenbaring er kilden til vår lære, vår tro, vår undervisning, faktisk alt som ligger til grunn for vår livsførsel. Joseph Smith var et redskap i Den allmektiges hånd til å tilveiebringe denne gjenopprettelsen. Og dette grunnleggende element--åpenbaring--er tilstede i Kirken i dag som det var på Josephs tid. Vårt individuelle vitnesbyrd om disse sannhetene er grunnlaget for vår tro. Vi må gi det næring. Vi må utvikle det. Vi kan aldri forsake det. Vi kan aldri sette det til side. Uten det har vi intet. Med det har vi alt. Må vi når vi nå vender hjem, oppleve at vår tro på disse evige og uforanderlige sannheter styrkes. Må det være fred og kjærlighet i våre hjem, og rikelig med det som er godt i himmel og på jord, det ber jeg ydmykt om idet jeg sier farvel til vi møtes igjen, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.