Din himmelske veileder Sharon G. Larsen Annenrådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap "Når du ber ofte og søker å vite Herrens vilje slik Nephi gjorde, vil Herren vise deg veien." På dette tidspunkt i ditt liv har du sannsynligvis en eller annen gang forsøkt å utføre en oppgave som så ut til å være virkelig vanskelig og ligge utenfor din evne eller erfaring. Og mens du forsøkte deg på denne tilsynelatende umulige oppgaven, kan det ha vært noen, kanskje til og med venner, som forsøkte å ta motet fra deg, gjøre deg forlegen og få deg til å se liten ut. Utfordringer er forskjellige for oss, men kilden til hjelp er den samme. La oss se på hva Nephi opplevde. Han vokste opp i en ørken. Vi vet ikke om han noen gang hadde sett et skip før Herren ba ham bygge et--en tilsynelatende umulig oppgave! Men Nephi hadde tro på at Herren ville hjelpe ham. Han sa at Herren viste ham "fra tid til annen" hvordan han skulle bygge det (1. Nephi 18:1). Nephi forteller oss at han ikke bygde det slik menneskene bygger skip. Han bygde det "på den måten" som Herren viste ham (1. Nephi 18:2). Så forteller han oss hvordan. "Jeg ba ofte til Herren, derfor viste Herren meg store ting" (1. Nephi 18:3). Når du ber ofte og søker å vite Herrens vilje slik Nephi gjorde, vil Herren vise deg veien. Men du kan være sikker på at når du gjør ditt beste for å være lydig, kan du møte sterk motstand fra dem som ønsker å fraråde deg og ta motet fra deg. De som gikk imot Nephi, var hans egne brødre. Tenk på hvor hardt det må ha vært! Av og til føler dere unge kvinner kanskje at dere opplever noe lignende som Nephi. Herren har ikke bedt deg bygge et skip, men å bygge ditt liv. Du vet ennå ikke hvordan hele ditt jordiske liv blir. Men din Fader i himmelen vet det og kan lede deg et skritt om gangen. Han ber deg bygge ditt liv etter hans retningslinjer, for han er den som skapte deg og ønsker at du en dag skal være rede til å vende tilbake til ham. Som Nephi kan du ha baktalere og motstandere som forsøker å forandre din kurs, eller i det minste forsinke din fremgang. Men du har tilgang til den samme kommunikasjonslinjen som Nephi benyttet. Lenge før e-post og telefaks, mobiltelefoner og parabolantenner, datamaskiner og Internett, var denne kommunikasjonslinjen med din himmelske Fader på plass. Den fantes før alt som er nytt innen kommunikasjon i dag. Dens kraft når ut til hele verdensrommet. Vår himmelske Fader har gitt deg Den hellige ånds gave som er der og hjelper deg hver gang du oppriktig søker ham. Som Nephi kan du vite hva du skal gjøre for å bygge etter Herrens plan for deg. Du vil ønske å benytte denne kraften som hjelp til å navigere gjennom jordelivets utfordringer til du er trygt hjemme igjen. Det kreves ikke noe spesielt av utstyr eller erfaring, ingen sosial status eller penger, for at Den hellige ånd skal veilede deg. Lytt til løftet neste gang du fornyer din dåpspakt ved å ta nadverden. Når du alltid minnes Frelseren og holder hans bud, vil du alltid ha hans ånd med deg (se L&p 20:77, 79). Tenk på det! Når vi har en så enestående gave, hvorfor skulle vi noen gang stå imot slik veiledning? Da vår unge datter øvde på pianoet, foreslo jeg at hun skulle spille stykket fem ganger til for å være forberedt til leksjonen. Hun svarte: "Nei, mor. Fem er for mye." Jeg sa: "Da får du velge hvor mange ganger du trenger." "Nei," sa hun, "du velger--men velg ikke fem!" Er vi noen gang slik når Ånden forteller oss hva vi skal gjøre og det ikke er lett, behagelig eller populært? Vi sier: "Vær så snill å si det en gang til. Jeg ønsker å være lydig, men fortell meg bare noe som er litt lettere--og morsommere." Det kan være farlig å forsøke å behage oss selv. Jeg husker da jeg var omtrent på deres alder og ønsket at Ånden skulle fortelle meg noe annet. Jeg vokste opp i en liten by i Canada. Det var 10 elever i min klasse i den videregående skolen, så jeg gikk ut som en av de 10 beste i klassen! En kveld skulle min søster Shirley og jeg på den samme festen hos en venninne. Mor og far minnet oss på at vi måtte komme rett hjem etter festen. Shirley var et år yngre enn jeg, så hun gikk med sin vennegruppe og jeg med min. Etter festen dro Shirley rett hjem, et klart tegn til mor og far på at festen var over. Jeg var ikke så klok. Sammen med mine venner begynte jeg å kjøre rundt til de mest spennende stedene i byen--kornsiloene og kirkegården! Etter som tiden gikk, fikk jeg en sterk følelse av at jeg skulle vært hjemme. Men hvordan kunne jeg være den første som sa: "Jeg må dra hjem"? Så jeg gjorde ikke det. Jeg ble værende sammen med mine venner og lo og lot som jeg hadde det fint. Følelsen av at jeg skulle dra hjem ble sterkere og sterkere. Til slutt sa jeg for spøk til mine venner: "Hvis dere ser en blå bil foran oss, er det bare far som leter etter meg." Ikke før hadde jeg sagt disse ordene, så var det virkelig en blå bil der, og min far sto midt i veien (det var ikke mye trafikk) og viftet med armene for å få oss til å stoppe. Far kom bort til bildøren, åpnet den og sa stille: "Sharon, det er best du blir med meg hjem." Jeg hadde lyst til å krype under gulvmattene i bilen og aldri komme ut! Hvordan kunne min far være så grusom og ufølsom, og hvorfor ventet ikke min søster utenfor huset så ikke mor og far kunne vite når festen var over? Jeg snakket nylig med min søster om dette, og hun sa: "Jeg ventet utenfor til jeg nesten frøs ihjel." Den gangen var jeg sikker på at det var alle andres feil at jeg ble så ydmyket for øynene på mine venner! Gjennom tidens og virkelighetens briller ser jeg klarere hva som egentlig skjedde. Jeg ble tilskyndet og advart flere ganger--ikke av en legion engler, ikke én liten engel engang, men en stille hvisken. Det var faktisk bare en følelse jeg hadde. Den var så svak, så stille at den lett kunne feies til side og jeg kunne late som den egentlig ikke var der--og mine venner var der! Jeg hadde unnlatt å gjøre noe som var forventet av meg. Jeg hadde valgt å være populær blant mine venner istedenfor å behage mine foreldre og Herren. Men selv da jeg med overlegg valgte å være ulydig, tilskyndet Ånden meg likevel. Man kan ikke gjøre noe galt uten å føle seg skyldig. Å late som Ånden ikke tilskynder en når den gjør det, er som å skrive feil svar på en prøve når man vet rett svar. Noen ganger kan det være slik at Ånden finner det vanskelig å hjelpe deg fordi du kanskje ikke ber ham om hjelp i dine bønner, eller kanskje fordi du ikke lytter, eller kanskje budskapet ikke kan komme gjennom den høye musikken, radioen eller videoen. Kirstin sier: "Av personlig erfaring vet jeg at hvis [vi] lytter til Ånden, vil livet ikke være så komplisert og fullt av fristelser" (brev ved Unge kvinners kontor). Laman og Lemuel nektet å lytte så mange ganger at de "var følelsesløse" og ikke merket disse hellige tilskyndelsene (1. Nephi 17:45). Du spør kanskje deg selv: Hvordan kan jeg vite at det er Den hellige ånd som underviser meg og ikke mine følelser eller omstendigheter? Tenk på en gang du vet at du følte Herrens ånd. Kanskje var det på nadverdsmøtet på en leir, eller du var sammen med familien, leste i Skriften eller ba. Kanskje vil du en eller annen gang under dette møtet, mens du lytter til musikken eller hører vår profet tale, føle denne varmen i ditt hjerte. Det er Den hellige ånd som bærer vitnesbyrd for deg. Husk, husk hvordan Ånden føles. Bruk denne erfaringen som hjelpemiddel til å gjenkjenne Ånden igjen og igjen. Den hellige ånd vil undervise deg på forskjellige måter til forskjellige tider. Nephi måtte lære dette. Lær hvordan Herren kommuniserer med deg. Amanda sier: "Jeg satt i Seminar en dag og hørte på en tale om frelsesplanen som jeg hadde hørt en million ganger før, men plutselig sa det bare klikk. Jeg kunne liksom se alt for meg og hvordan det hele virket. Jeg kunne virkelig føle at Den hellige ånd var med meg og visste at alt i evangeliet var sant" (brev). Noen ganger er tilskyndelsen bare en urolig følelse. En ung kvinne sier: "Jeg fikk en underlig følelse i magen, og noe sa meg at jeg skulle si nei og gå derfra." Carolani hadde det spesielt vanskelig. Hun forteller: "Jeg spurte i mitt sinn: 'Hva ønsker min himmelske Fader at jeg skal gjøre?' Jeg ble påvirket til å lese min patriarkalske velsignelse, så jeg gjorde det. Jeg gråt gledestårer fordi jeg visste at jeg var en som ble elsket og var verd noe" (brev). Unge kvinner, dere er elsket, og dere er verd alt, til og med vår Frelsers liv. Jeg så tegn på denne kjærlighet i en liten gren i British Columbia i Canada. Vi møttes i et lite hus til grenskonferanse og i kjelleren til Unge kvinner. Plakaten med temaet hang på veggen. Det var en brikke og blomster på et lite bord omgitt av fire stoler. Til stede var Unge kvinners president på wardsplan, Unge kvinners president på stavsplan, en representant for Unge kvinner på generalplan og en ung kvinne ved navn Hawley. Den hellige ånds innflytelse og kraft var også til stede. Jeg lærte noe der og da--at Herren var like opptatt av én dyrebar ung kvinne som han er av alle dere tusener. Vår himmelske Faders førsteprioritet er hans barn. Hvis det er viktig for deg, er det viktig for ham. Uansett hva du er opptatt av, er han også opptatt av det. Uansett hva du har et spørsmål om, så har Herren svar på det. Uansett hvor sorgfull du er, vet han hva du føler og vil lette smerten. Han vet hvordan det er å føle seg alene. Han vil trøste deg. Når vår himmelske Fader kjente meg, som vokste opp i en by som var så liten at den knapt sto på noe kart, da kjenner han også deg. Når han kjenner en ung kvinne i en fjern gren i British Columbia, kjenner han deg--uansett hvor du er. Jeg har lært denne sannheten selv, og bærer vitnesbyrd om den for dere, i Jesu Kristi navn, amen.