En Gud som gjør mirakler Søster Sydney S. Reynolds Førsterådgiver i Primærs generalpresidentskap "Jeg tror at vi alle kan bære vitnesbyrd om slike små mirakler." På samme måte som oldtidens Moroni tror jeg på en Gud som utfører mirakler. Moroni skrev til menneskene i vår evangelieutdeling: "Se, jeg vil vise eder en Gud som gjør mirakler,. . . og det er den samme Gud som skapte himmelen og jorden og alt som er i dem" (Mormon 9:11). Moroni sa at Jesus Kristus utførte mange mektige mirakler, at mange mektige mirakler ble utført ved apostlenes hender, og at en Gud som er den samme i går, i dag og for evig må være en Gud som utfører mirakler i dag (se Mormon 9:18, 9:9). Tenk på miraklene i Det gamle testamente. Dere husker Moses og Rødehavet som ble skilt. For alle fremtidige generasjoner av israelitter var de store miraklene som førte til at de ble utfridd fra Egypt, et ubestridelig bevis på Guds eksistens og hans kjærlighet til dem. Mange profeter i Mormons bok, deriblant Nephi, henviste til historien om Moses for å oppmuntre folket til å tro på en Gud som kunne befri sitt folk i deres nød (se 1. Nephi 4:1–3). Andre profeter i Mormons bok minnet folket om at de selv hadde vært vitne til mirakler som skulle overbevise dem om Guds makt. I Det nye testamente fortalte apostelen Johannes om sin grunn til å skrive ned mange av Frelserens mirakler, nemlig "for at [vi] skal tro at Jesus er Messias" (Johannes 20:31). I denne evangelieutdeling er vi vitne til det store mirakel som gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium til jorden er. Det begynte da en ung gutt gikk inn i en lund i nærheten av Palmyra i New York og utøste sitt hjerte og ba til en Gud han trodde kunne besvare ham--miraklenes Gud. Og siden har mirakler funnet sted i denne evangelieutdeling--mektige mirakler--innbefattet fremkomsten av Mormons bok, som i seg selv er et annet testamente om Jesus Kristus. Like viktige som disse "mektige mirakler" er de små "personlige mirakler" som lærer oss å tro på Herren. Disse skjer når vi forstår og gir akt på Åndens tilskyndelser i vårt daglige liv. Jeg er takknemlig for en lærer som oppfordret sine elever til å føre dagbok over Åndens hvisken og tilskyndelser i deres liv. Han oppfordret oss til å skrive hva vi følte og hva det resulterte i. Små ting ble tydelige. En dag prøvde jeg hektisk å bli ferdig med noen hjemmeoppgaver og gjøre meg klar til en tur. Jeg hadde nettopp vært nede i vaskeriet i internatet for å flytte klærne mine over fra vaskemaskinen til tørketrommelen. Uheldigvis var alle tørketromlene i bruk, og alle hadde mange minutter igjen. Motløs gikk jeg opp trappene igjen, for jeg visste at innen tørketromlene var ferdige, måtte jeg være underveis. Jeg hadde knapt kommet tilbake til rommet mitt før jeg følte meg tilskyndet til å gå ned og sjekke vaskeriet igjen. Tåpelig, tenkte jeg--jeg hadde jo nettopp vært der, og jeg hadde ikke tid. Men fordi jeg prøvde å lytte, gikk jeg. To av tørketromlene var ledige--og jeg kunne få gjort alt som skulle gjøres. Kunne det tenkes at Herren ville jevne veien for meg i en så liten, men for meg viktig sak? Jeg har siden lært ved mange slike opplevelser at Herren vil hjelpe oss i alt i livet når vi prøver å tjene ham og gjøre hans vilje. Jeg tror at vi alle kan bære vitnesbyrd om slike små mirakler. Vi kjenner barn som ber om hjelp til å finne noe de har mistet, og finner det. Vi kjenner ungdom som samler mot til å stå som Guds vitner, og føler hans støtte. Vi vet om venner som betaler tiende med sine siste penger og så, ved et mirakel, oppdager at de er i stand til å betale skolepengene eller husleien eller på en eller annen måte skaffe mat til familien. Vi kan fortelle om bønner som er blitt besvart, og prestedømsvelsignelser som har gitt oss mot eller trøst eller gjort oss friske. Disse daglige mirakler gjør oss kjent med Herrens hånd i vårt liv. Jeg har tenkt mye over dette emnet på grunn av noe vår familie har opplevd de siste månedene. Det tok litt tid før vår datter og hennes mann fant hverandre, og selv om de ønsket seg barn av hele sitt hjerte, gikk det flere år som det var vanskelig for dem å få oppfylt denne drømmen. De ba, og de søkte prestedømsvelsignelser og legehjelp. Og endelig ble de henrykt da de fikk vite at de ventet tvillinger. Men alt gikk ikke så lett, og tre og en halv måned før barna var ventet, befant den vordende mor seg på sykehusets fødestue. Legene håpet først de skulle klare å utsette fødselen noen uker til. Men snart oppsto det tvil om de i det hele tatt ville ha de 48 timene som var nødvendige til medisineringen som skulle forberede barnas uferdige lunger til å fungere. En sykepleier kom fra intensivavdelingen for nyfødte for å vise ekteparet bilder av maskinene barna ville bli koblet til hvis de var i live ved fødselen. Hun forklarte risikoen for øyeskade, lungekollaps, fysisk svekkelse og hjerneskade. Paret lyttet ydmykt, men likevel forhåpningsfullt, og så, tross alt legene kunne gjøre, var det tydelig at disse barna kom. De levde da de ble født. Først ble piken og så gutten--som tilsammen veide mindre enn to kilo--i hast ført til intensivavdelingen og koblet til respirator, med mavesonder og intravenøse slanger og konstant overvåking. De kan ikke ha for mye lys, de kan ikke ha for mange lyder, deres kjemiske balanse må stadig kontrolleres mens sykehuset, med sitt utstyr til mange millioner dollar og mange fantastiske leger og sykepleiere, forsøkte å etterligne det mirakel som forholdene i mors livmor er. Det skjer en mengde små mirakler hver dag: En kollapset lunge leges og fortsetter så, mot alle odds, å fungere riktig. Lungebetennelse blir slått tilbake. Flere dødelige infeksjoner oppstår, men blir overvunnet. Intravenøse slanger fungerer ikke som de skal, og blir erstattet. Etter to og en halv måned har gutten lagt på seg ca. 900 gram og kan puste med oksygentilførsel. Han trenger ikke lenger respiratoren, han lærer å spise, og de takknemlige foreldrene tar ham med hjem med apparater koblet til ham. Piken drar stadig vekk slangen som hjelper henne å puste, og setter i gang alarmen i barneavdelingen. Vi tror kanskje hun ønsker å holde tritt med sin bror, men halsen lukker seg hver gang, og hun klarer ikke å puste selv. Halsen hennes er så betent at pleiepersonalet av og til har store problemer med å sette slangen på plass igjen, og hun holder på å dø. Hennes normale fremskritt blir hindret av at hun fortsatt er avhengig av respiratoren. Til slutt--etter at hennes lille bror har vært hjemme i to måneder, mener legene at de er nødt til å foreslå operasjon for henne--en operasjon som vil gjøre det mulig for henne å puste ved at de lager et hull i halsen hennes, en operasjon som kan løse maveproblemene ved å lage et hull i siden hennes, men en operasjon som vil påvirke den lille kroppen i mange måneder og kanskje resten av livet. Mens foreldrene strevde med å ta en avgjørelse, sendte en kjær tante et budskap til hele familien. Hun forklarte situasjonen--det kritiske tidspunktet, hvor viktig det var å få piken frakoblet respiratoren--og foreslo at vi igjen skulle forene vår tro og ved bønn og faste be om enda et mirakel--hvis det var Herrens vilje. Vi skulle avslutte vår faste med bønn om kvelden 3. desember. La meg lese det brevet som ble sendt til familien om morgenen 4. desember. "Kjæreste familie, strålende nyheter! Velsignelser fra Herren. Vår dypeste takk for deres bønner og faste for vår lille pike. I går morges ble hun koblet fra respiratoren og har vært uten i 24 timer i skrivende stund. For oss er det et mirakel. Legene er fremdeles forsiktige med å forutsi noe om fremtiden, men vi er så takknemlige til Herren og dere. Vi ber om at dette vil markere at hennes opphold på sykehuset snart er over. Og vi tør til og med håpe på at hun vil være hjemme til jul." Hun kom virkelig hjem til jul, og begge barna har det "bare bra" for tiden. Vår familie har på sin måte opplevd at "Rødehavet skilles", og vi er beredt til å vitne om at det i dag, slik som i går og for evig, er en "Gud som gjør mirakler", som elsker sine barn og ønsker å velsigne dem. I likhet med dere vet vi at ikke alle bønner til Herren og all faste resulterer i svar som vi håper på. Vår storfamilie har også opplevd at kjære har gått bort, alvorlig sykdom, prøvelsene ved skilsmisse og barn som velger en annen vei. Vi forstår ikke alltid grunnene til de prøvene vi har her på jorden. Men vår tro har vokst, og kanskje deres også, når vi har sett noen av våre kjære og venner og mennesker vi kjenner bare av omtale, holde ut de alvorligste prøvelser med tro på Herren. De kjenner også miraklenes Gud og vitner i sine trengsler om at uansett hva fremtiden har i vente, kjenner Herren dem og elsker dem og velsigner dem. De er beseglet til ham og hverandre for evig, og de er villige til å underkaste seg hans vilje. Hvordan har de kommet så langt? Hvordan kan vi oppleve det stille mirakel som Herren bevirker når han forandrer oss, sine barn, til verdige arvinger til Guds rike? Jeg tror det er mulig fordi "så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv" (Johannes 3:16). Jeg tror det finner sted når vi underkaster oss Den hellige ånds veiledning, avlegger det naturlige menneske og fylles med Guds kjærlighet (se Mosiah 3:19). "Hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser" (3. trosartikkel). Hele menneskeheten--det omfatter meg, det omfatter deg--vi kan alle ta del i forsoningen, det største av alle Guds mirakler. Gud skilte virkelig Rødehavet, og han ga oss virkelig Mormons bok. Han kan helbrede oss fra våre synder, og han kan og vil velsigne oss, sine barn, i vårt daglige liv. Jeg vet at han lever og elsker oss og er i dag en Gud som utfører mirakler, i Jesu Kristi navn, amen.