"Vitner for meg" Eldste Jeffrey R. Holland I De tolv apostlers quorum "For dem som synes det er vanskelig å innlede misjonærsamtaler, og mange synes det, er Kirkens nylig utgitte distribusjonskort en fin, lettvint måte å la andre få vite litt om hva du tror på og hvordan de kan få vite mer om det." Da den oppstandne Jesus avsluttet sitt jordiske virke, ga han denne ytterst viktige befalingen til sine apostler og de som skulle følge dem: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn."1 "Dere skal få kraft . . . Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og hele Judea og Samaria og like til jordens ende."2 Idet vi alltid husker å handle høflig og korrekt, er vi ansvarlige for å være vitner om Jesus Kristus, "til alle tider, i alle ting, og på alle steder",3 til å forkynne hver på vår måte den store sak som Kristus har kalt oss til. Nå er dere allerede flotte misjonærer, bedre enn dere tror, og det er mer der det kommer fra! Tolv-timersdagen og hardt arbeid overlater vi til heltidsmisjonærene, men hvorfor skal de ha all moroa? Vi er også berettiget til en plass ved det rikholdige bord av vitnesbyrd, og heldigvis er det reservert plass der for ethvert medlem av Kirken. En selvinnlysende sannhet i vår tid er at ingen misjon eller misjonær, når det kommer til stykket, kan lykkes uten kjærlig deltagelse og åndelig støtte fra de lokale medlemmene som arbeider sammen med dem i en balansert innsats. Hvis du i dag noterer deg dette på en stentavle, så meisle dette dypt inn. Jeg lover deg at du aldri behøver å fjerne det. Nye undersøkere kan komme fra mange forskjellige steder, men de som faktisk blir døpt og som blir fast forankret i aktivitet i Kirken, er i meget stor grad venner og bekjente av Kirkens medlemmer. For bare litt over 24 måneder siden sa president Gordon B. Hinckley i en av Kirkens mediaoverføringer: "Jeg føler med dere misjonærer. Dere kan ganske enkelt ikke klare det alene og samtidig gjøre det godt. Dere må ha hjelp av andre. Denne evnen til å hjelpe ligger i enhver av oss . . . Mine brødre og søstre, vi kan la misjonærene prøve å klare det alene, eller vi kan hjelpe dem. Hvis de gjør det alene, vil de banke på dører dag etter dag, og det vil bli en mager høst. Eller vi kan som medlemmer hjelpe dem med å finne og undervise undersøkere. . . Brødre og søstre, alle dere der ute i ward og staver og i distrikter og grener, jeg oppfordrer dere til å bli en enorm hær som føler begeistring for dette arbeidet og et stort og altoverskyggende ønske om å hjelpe misjonærene i det store ansvaret de har for å bringe evangeliet til hver nasjon og stamme og tunge og folk."4 Jeg liker disse uttrykkene "en enorm hær som føler begeistring for dette arbeidet" og "et altoverskyggende ønske om å hjelpe misjonærene". La meg nevne noe vi kan gjøre for å følge dette kallet. Dere vil oppdage hvor mye av dette dere allerede gjør. Fremfor alt kan vi etterleve evangeliet. Det finnes i sannhet ikke noe mektigere misjonærbudskap vi kan sende ut til verden enn det eksemplet en kjærlig og lykkelig siste-dagers-helligs livsførsel er. Et trofast medlems væremåte og holdning, smil og vennlighet fører med seg en varme og imøtekommenhet som ingen misjonærbrosjyre eller video kan formidle. Folk slutter seg ikke til Kirken på grunn av det de vet. De kommer på grunn av det de føler, det de kan se og det de ønsker åndelig sett. Vår ånd i form av vitnesbyrd og lykke i så henseende vil skinne igjennom til andre, hvis vi slipper den til. Som Herren sa til Alma og Mosiahs sønner: "Gå frem . . . så I kan vise dem et godt eksempel i meg, og jeg vil gjøre eder til redskaper i min hånd til mange sjelers frelse."5 En ung hjemvendt misjonærsøster fra Hong Kong fortalte meg nylig at da hun og ledsageren spurte en undersøker om hun trodde på Gud, svarte kvinnen: "Jeg gjorde ikke det – inntil jeg traff et medlem av deres kirke og la merke til hennes livsførsel." Hvilket eksemplarisk misjonærarbeid! Å be ethvert medlem om å være misjonær er ikke på langt nær så viktig som å be ethvert medlem om å være medlem. Takk for at dere etterlever evangeliet. Takk også for at dere ber for misjonærene. Alle ber for misjonærene. Måtte dere alltid gjøre det. I den samme ånd skulle vi også be for dem som møter (eller som trenger å møte) misjonærene. I Zarahemla ble medlemmene befalt å "forene seg i faste og ydmyk bønn"6 for dem som ennå ikke hadde sluttet seg til Guds kirke. Vi kan gjøre det samme. Vi kan også be daglig for våre egne misjonærerfaringer. Be om at den misjonæranledningen du ønsker, under guddommelig ledelse allerede tilrettelegges i hjertet til en eller annen som lengter og leter etter det du har. "Det er ennu mange på jorden . . . som holdes fra sannheten kun fordi de ikke vet hvor de kan finne den."7 Be om at de vil finne deg! Og vær deretter våken, for det er svært mange i din verden som føler hungersnød, ikke hunger etter brød og heller ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord.8 Når Herren stiller denne personen frem for deg, så bare snakk-- om hva som helst. Du kan ikke mislykkes. Du trenger ikke å ha noe foreskrevet misjonærbudskap. Din tro, din lykke, bare ansiktsuttrykket ditt er nok til å tenne en gnist hos den ærlige av hjertet. Har du aldri hørt en bestemor snakke om sine barnebarn? Det er det jeg mener -- minus fotografiene! Evangeliet vil bare ramle ut av deg. Du vil ikke klare å holde igjen! Men enda viktigere enn å snakke er det kanskje å lytte. Disse personene er ikke livløse gjenstander skjult bak en dåpsstatistikk. De er Guds barn, våre brødre og søstre, og de trenger det vi har. Vær ekte. Vær åpen og oppriktig. Spør disse vennene hva som betyr mest for dem, hva de setter mest pris på og hva de har kjært. Og lytt så. Hvis situasjonen føles riktig, kan du spørre hva de frykter, hva de lengter etter eller hva de føler mangler i livet Jeg kan love at noe i det de sier alltid vil rette oppmerksomheten mot en sannhet i evangeliet som du kan bære vitnesbyrd om og som du så kan tilby mer av. Eldste Russell Nelson fortalte meg en gang at noe av det første man gjør ved undersøkelse av en pasient, er "å spørre pasienten hvor det gjør vondt. Pasienten vil være din beste veileder til riktig diagnose og eventuelt botemiddel," sa han. Hvis vi lytter med kjærlighet, trenger vi ikke lure på hva vi skal si. Det vil bli gitt oss -- av Ånden og våre venner. For dem som synes det er vanskelig å innlede misjonærsamtaler, og mange synes det, er Kirkens nylig utgitte distribusjonskort en fin, lettvint måte å la andre få vite litt om hva du tror på og hvordan de kan få vite mer om det. Dette er for eksempel den letteste måten jeg har oppdaget til nå å tilby en Mormons bok på uten å behøve å bære med meg en ryggsekk full av bøker når jeg er på reise. La meg sette litt fart på dette budskapet. Mange av oss kan forberede oss til å reise på misjon som pensjonister når den tiden kommer. Jeg kom nettopp tilbake fra en lang reise til 5-6 misjoner. Overalt hvor jeg reiste disse ukene, fant jeg eldre ektepar som sto for det mest berikende og bemerkelsesverdige lederskap dere kan tenke dere, ved å tilføre stabilitet, modenhet og erfaring som ingen 19- eller 21-åring med rimelighet kan forventes å ha. Jeg fant alle typer ektepar, også noen tidligere tempel- og misjonspresidenter og deres hustruer, som hadde kommet til områder av verden som var totalt ukjente for dem, for å virke stillferdig og uselvisk på en misjon nummer to, tre eller fire. Jeg ble dypt rørt over hver eneste en av disse menneskene. Jeg spiste nylig lunsj med eldste og søster John Hess fra Ashton i Idaho. "Vi er bare gamle potetfarmere," opplyste John, men det var akkurat det Hviterussland i Russland Moskva misjon trengte. I årevis hadde de beste potetavlingene på statlig jord der gitt 50 sekker poteter pr. hektar. Når man tar i betraktning at det går med 22 sekker settepoteter til ett hektar, var dette i sannhet en dårlig avkastning. De trengte hjelp. Bror Hess ba om jord bare en meter fra de statseide jordstykkene, brettet opp ermene og satte i gang, med settepotetene, redskapene og gjødselen som fantes i Hviterussland. Da innhøstingstiden kom, begynte de å plukke, så kalte de på flere til å plukke, og deretter fikk de alle til å plukke. Med samme mengde nedbør og samme jordsmonn, men med ekstra tilførsel av Idaho-industri, erfaring og bønn, ga jordene som Hess satte poteter på, 550 breddfulle sekker pr. hektar--11 ganger mer enn noen tidligere avkastning på disse jordstykkene. Først ville ingen tro at det var så stor forskjell. De lurte på om det hadde kommet inn hemmelige arbeidslag i ly av natten, eller om det var brukt et eller annet vidundermiddel. Men ikke noe av dette var tilfellet. Bror Hess sa: "Vi trengte et mirakel, så vi ba om det." Nå, bare litt over ett år senere, har unge proselytterende misjonærer i dette samfunnet langt større suksess, takket være at en "gammel potetfarmer" fra Idaho tok imot kallet fra sin kirke. De fleste misjonærektepar virker i langt mer rutinepreget arbeid enn dette. De bruker sin ledererfaring i ward og grener, men poenget er at det finnes alle typer behov i dette verket, og det er avgjort en misjonærtradisjon å takke ja til et kall til å tjene i enhver alder og enhver situasjon. Jeg hørte nylig av en misjonspresident at en av hans unge misjonærsøstre, som snart var ferdig med en meget trofast og vellykket misjon, sa med tårer i øynene at hun måtte reise hjem umiddelbart. Da han spurte hva som var i veien, fortalte hun at det hadde blitt så vanskelig for hennes familie å støtte henne økonomisk at de hadde leid ut huset sitt og brukte leieinntektene til å betale hennes misjonsutgifter. De hadde selv flyttet inn i et lagerlokale. Til vannforsyning brukte de vann fra naboens utendørskran og slange. For å komme på toalettet, gikk de til en nærliggende bensinstasjon. Denne familien, hvor faren nettopp var død, var så stolt av sin misjonær og så innstilt på å klare seg at de hadde klart å holde dette nylige hendelsesforløpet skjult for de fleste av vennene sine og praktisk talt alle sine ledere i Kirken. Da denne situasjonen ble avdekket, ble familien gjeninstallert i sitt hjem umiddelbart. Langsiktige løsninger på deres økonomiske situasjon ble iverksatt, og hele det gjenstående beløpet til støtte av deres misjonærdatter ble sikret over natten. Da tårene var tørret og frykten dempet, fullførte denne trofaste, hardtarbeidende unge søsteren sin misjon i triumf, og hun giftet seg nylig i templet med en flott ung mann. I vår velsignede tid ber vi ikke om et slikt alvorlig offer som denne misjonærens familie ga, men vår generasjon har nytt godt av tidligere generasjoner som ofret så mye for å tjene den misjonærsak vi forkynner. Vi kan alle gjøre litt mer for å videreføre denne tradisjonen til dem som kommer etter oss. Apostelen Johannes spurte Herren om han, Johannes, kunne få bli på jorden utover den normale livslengde, ene og alene for å bringe flere sjeler til Gud. Da Frelseren innvilget dette ønsket, sa han at dette var "et større verk" og "et [edlere] ønske" enn selv ønsket om å komme "snart" til Herrens nærhet.9 Som alle profeter og apostler, forsto Joseph Smith den dype betydningen av Johannes' anmodning da han sa: "Etter alt som er blitt sagt, er den største og mest betydningsfulle forpliktelse å forkynne evangeliet."10 Jeg bærer vitnesbyrd om dette evangelium og om Jesus Kristus som legemliggjorde det. Jeg bærer vitnesbyrd om at "sjeler er av stor verd i Guds øyne"11 og at det å frelse disse sjelene ved hans elskede Sønns forløsende forsoning er selve kjernen i hans verk og hans herlighet.12 Når det gjelder dette verk, vitner jeg med Jeremia at denne siste store misjonserklæringen til Israel i vår tid til sist vil bli et større mirakel enn at oldtidens Israel krysset Rødehavet.13 Det er min bønn at vi alle med mot og entusiasme vil dele dette budskapets mirakel med andre, i den Herre Jesu Kristi hellige navn, amen. NOTER 1. Matt. 28:19–20. 2. Ap.gj. 1:8. 3. Se Mosiah 18:9. 4. "Finn lammene, fø fårene," Liahona, juli 1999, s. 110. 5. Alma 17:11. 6. Alma 6:6. 7. L&p 123:12. 8. Se Amos 8:11. 9. Se L&p 7. 10. Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 82. 11. Se L&p 18:10. 12. Se Mos. 1:39. 13. Se Jer. 16:14–16.