Medfølelse President Thomas S. Monson Førsterådgiver i Det første presidentskap Medfølelse "Det er ikke mulig for oss å vite når det byr seg en anledning til å rekke ut en hjelpende hånd." Oklahoma City i Oklahoma er et meget interessant sted. Sammen med eldstene Richard G. Scott, Rex D. Pinegar og Larry W. Gibbons presiderte jeg ved en regionalkonferanse der for ikke så lenge siden. Bygningen hvor møtene ble holdt, var fylt av medlemmer av Kirken og andre interesserte. Korsangen lød himmelsk, talene var inspirerende og den gode ånden som rådet under konferansen, vil huskes lenge. Jeg tenkte over mine tidligere besøk til dette stedet, den vakre sangen om delstaten--"Oklahoma", fra musikkspillet av Rodgers og Hammerstein--og den fantastiske gjestfriheten hos folk der. Men dette samfunnets vilje til å yte barmhjertighetstjeneste ble satt på den ytterste prøve 19. april 1995, da en terroristbombe ødela Alfred P. Murrah føderale bygning i sentrum av Oklahoma City og drepte 168 personer og skadet utallige andre. Etter regionalkonferansen i Oklahoma City ble jeg kjørt til inngangen til et vakkert og symbolsk minnesmerke som forskjønner området hvor Murrah-bygningen en gang sto. Det var en mørk regnværsdag, noe som bidro til å understreke den smerte og lidelse som hadde funnet sted der. Minnesmerket består av et ca.130 meter langt reflekterende basseng. På den ene siden står 168 tomme glass- og granittstoler for å hedre hver enkelt av dem som ble drept. Disse er plassert der de drepte ble funnet, så langt det er mulig å fastslå det. På motsatt side, på et litt høyere nivå i terrenget, står et fullvoksent amerikansk almetre--det eneste treet i nærheten som overlevde ødeleggelsen. Det har så passende og kjærlig fått navnet "Overlevelsestreet". I majestetisk prakt hedrer det dem som overlevde den fryktelige eksplosjonen. Min vert gjorde meg oppmerksom på inskripsjonen over porten til minnesmerket: Vi kommer hit for å minnes dem som ble drept, dem som overlevde og dem som for alltid ble forandret. Måtte alle som forlater dette stedet, forstå virkningen av vold. Måtte dette minnesmerket gi trøst, styrke, fred, håp og sinnsro.   Med tårer i øynene og sviktende røst erklærte han så: "Dette samfunnet og alle kirkene og borgerne her har blitt sammensveiset. I vår sorg har vi blitt sterke. Vi har blitt forenet i ånd." Vi kom til at det beste ordet til å beskrive det som hadde funnet sted, var medfølelse. Mine tanker gikk til musikkspillet Camelot. Kong Arthur, som drømte om en bedre verden med ideelle forhold menneskene imellom, sa da han så for seg hensikten med det runde bord: "Vold er ikke styrke, og medfølelse er ikke svakhet." Vi finner en gripende beretning som illustrerer denne uttalelsen, i Det gamle testamente i den hellige Bibel. Josef var spesielt kjær for sin far, Jakob, noe som av og til forårsaket bitterhet og misunnelse hos hans brødre. De sammensverget seg for å slå Josef i hjel, og det endte med at Josef ble kastet ned i en dyp brønn uten mat eller vann å overleve på. Da en karavane av handelsmenn kom forbi, bestemte Josefs brødre seg for å selge Josef istedenfor å etterlate ham for å dø. Tyve sølvmynter befridde Josef fra brønnen og plasserte ham til slutt i Faraos hus i landet Egypt. Der hadde Josef fremgang, for "Herren var med Josef".1 Etter noen gode år fulgte årene med hungersnød. Midt i denne siste perioden, da Josefs brødre kom til Egypt for å kjøpe korn, ble de velsignet av denne høyt ansette mannen i Egypt, som var deres egen bror. Josef kunne ha gitt brødrene dårlig behandling på grunn av den hjerteløse og grusomme måten de tidligere hadde behandlet ham på. Men han var vennlig og god mot dem og vant deres velvilje og støtte med følgende ord og handlinger: "Men vær nå ikke bekymret eller urolige fordi dere solgte meg hit! Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere. Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse."2 Josef var et eksempel på den store dyd medfølelse. Da Jesus i tidens midte vandret på de støvete veiene i Det hellige land, talte han ofte i lignelser. Han sa: "En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød. Nå traff det seg slik at en prest dro ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi. Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham. Neste dag tok han frem to denarer, ga dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake." Frelseren kunne med god grunn si til oss: "Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere?" Vårt svar ville uten tvil være: "Den som viste medfølelse med ham." Nå som da ville Jesus si til oss: "Gå du bort og gjør likeså!"3 Jesus ga oss mange eksempler på medfølelse: Den syke mannen ved Betesda-dammen; kvinnen som ble grepet i hor; kvinnen ved Jakobs brønn; Jairus' datter; Lasarus, bror av Maria og Marta. Alle representerte en såret på veien til Jeriko. Alle trengte hjelp. Til den forkrøplede ved Betesda sa Jesus: "Stå opp, ta din seng og gå!"4 Til kvinnen som hadde syndet, sa han: "Gå bort, og synd ikke mer!"5 Til kvinnen som kom for å hente vann, sørget han for en kilde med vann som veller frem til evig liv.6 Han befalte Jairus' døde datter: "Pike, jeg sier deg: Stå opp!"7 Til Lasarus i graven sa han: "Kom ut!"8 Frelseren har alltid vist ubegrenset evne til medfølelse. På det amerikanske kontinent viste Jesus seg for en menneskemengde og sa: "Er det noen syke blant eder? Bring dem hit. Har I noen som er lamme, blinde, halte, krøplinger, spedalske, som har sott eller er døve eller lider på noen måte? Bring dem hit, og jeg vil helbrede dem, for jeg har medlidenhet med eder, . . . Og han helbredet dem alle."9 Vi kan gjerne stille dette gjennomtrengende spørsmål: Disse beretningene er forbundet med verdens Frelser. Kan jeg virkelig selv oppleve, på min egen vei til Jeriko, en slik kjærkommen anledning? Jeg svarer med Mesterens ord: "Kom og se!"10 Det er ikke mulig for oss å vite når det byr seg en anledning til å rekke ut en hjelpende hånd. Den veien til Jeriko som hver av oss går på, har ikke noe navn, og den trette reisende som trenger vår hjelp, kan være en ukjent. Ekte takknemlighet ble uttrykt av forfatteren av et brev som kom til Kirkens hovedkvarter for en tid siden. Det hadde ingen avsenderadresse, men det var poststemplet i Portland i Oregon: "Til Det første presidentskaps kontor Salt Lake City viste meg en gang kristen gjestfrihet i de årene jeg flakket omkring. På en reise tvers over hele landet med buss til California gikk jeg ut på terminalen i Salt Lake City. Jeg var syk og skjelvende på grunn av tap av søvn forårsaket av mangel på nødvendige medisiner. I min hastige flukt fra en vanskelig situasjon i Boston hadde jeg fullstendig glemt medisinene mine. Jeg satte meg motløs ned i restauranten i Temple Square Hotel. Gjennom øyekroken så jeg at et par kom bort til bordet mitt. 'Er alt i orden med deg, unge mann?' spurte kvinnen. Jeg rettet meg opp, og gråtende og litt oppskaket fortalte jeg min historie og om den fortvilte situasjonen jeg befant meg i. De lyttet oppmerksomt og tålmodig til min nesten usammenhengende ordflom, og så tok de kommandoen. De snakket med restaurantbestyreren, og fortalte meg så at jeg kunne få alt jeg ønsket å spise der, i fem dager. De fulgte meg inn døren ved siden av til hotellskranken og skaffet meg et værelse for fem dager. Deretter kjørte de meg til et legesenter og passet på at jeg fikk de medisinene jeg trengte, som i sannhet var min viktigste livline til helse og velvære. Mens jeg kom meg og gjenvant min styrke, gjorde jeg det til vane å være tilstede på de daglige orgelkonsertene i Tabernaklet. De himmelske tonene fra dette instrumentet, fra den svakeste intonasjon til det mektige fulle orgel, er den mest opphøyede klang jeg vet om. Jeg har skaffet meg albumer og opptak av Tabernakel-orglet og –koret, noe jeg alltid kan stole på gir fred og ro til en nedtrykt ånd. Den siste dagen på hotellet, før jeg fortsatte på min reise, leverte jeg fra meg nøkkelen. Og der var det en beskjed til meg fra dette paret: 'Betal oss tilbake ved å vise vennlighet og godhet til en annen plaget sjel på din vei.' Det hadde jeg hatt som vane, men jeg bestemte meg for å være enda mer på utkikk etter noen som trengte litt hjelp i livet. Jeg ønsker dere alt godt. Jeg vet ikke om dette virkelig er de 'siste dager' som det tales om i Skriften, men jeg vet virkelig at to medlemmer av deres kirke var som engler mot meg i nødens stund. Jeg tenkte bare at dere ville like å vite det." Hvilket eksempel på omtanke og medfølelse. Ved et privat pleiehjem sto medfølelse i høysetet. Innehaveren var Edna Hewlett. Det var venteliste med pasienter som ønsket å tilbringe sin siste tid under hennes kjærlige pleie, for hun var som en engel. Hun vasket og stelte håret til alle pasientene. Hun vasket de eldre og kledde dem i fargeglade og rene klær. I de årene jeg besøkte enkene i den menigheten som jeg en gang presiderte over, startet jeg vanligvis mine besøk på Ednas avdeling. Hun ønsket meg velkommen med et muntert smil og førte meg inn i dagligstuen hvor mange av pasientene satt. Jeg måtte alltid begynne med Jeannie Burt, som var eldst--102 år da hun døde. Hun hadde kjent meg og min familie siden jeg ble født. En gang spurte Jeannie med sin brede skotske aksent: "Tommy, har du vært i Edinburgh i det siste?" Jeg svarte: "Ja, jeg var der for ikke så lenge siden." "Er det ikke vakkert!" sa hun. Jeannie lukket sine gamle øyne og henga seg til drømmer. Så ble hun alvorlig. "Jeg har betalt for min begravelse på forhånd--kontant. Du skal tale i min begravelse og fremsi 'Crossing the Bar' (Over sandbanken ) av Tennyson. La oss høre!" Det virket som om alles øyne var festet på meg, og det var de sikkert. Jeg begynte: Solnedgang og aftenstjerne, og et klart signal til meg. Og må ingen beklage seg over sandbanken når jeg legger ut på havet." Jeannies smil var velvillig og nydelig. Så sa hun: "Å, Tommy, det var pent. Men pass på å øve litt før min begravelse!" Det gjorde jeg. På et eller annet tidspunkt i vårt jordeliv kommer de vaklende skritt, det bleke smilet, sykdommens smerter--ja, sommeren svinner hen, høsten nærmer seg, vinterens kulde og den erfaringen vi kaller døden, som kommer til alle. Den kommer til de gamle mens de går på vaklende ben. Dens kall høres av personer som knapt har kommet midtveis på livets reise, og ofte stilner den småbarns latter. Verden over utspilles daglig den sorgfulle scene hvor kjære sørger når de tar avskjed med en sønn, en datter, en bror, en søster, en mor, en far eller en høyt skattet venn. Fra det grusomme korset er Frelserens ømme avskjedsord til sin mor spesielt gripende: "Da nå Jesus så sin mor og den disippel som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg."12 La oss huske at etter begravelsen visner blomstene, venners gode ønsker blir minner, og bønnene og ordene som er talt, svekkes i sinnets korridorer. De som sørger, opplever ofte at de er alene. De savner barnelatter, tenåringers liv og røre og en avdød livsledsagers ømhet, kjærlighet og omtanke. Klokken tikker høyere, tiden går langsommere, og fire vegger kan virkelig fortone seg som et fengsel. Jeg berømmer dem som med kjærlig omsorg og medfølende omtanke bespiser den sultne, kler den nakne og huser den hjemløse. Han som ser at en spurv faller til jorden, vil legge merke til slik tjeneste. I sin medfølelse og ifølge hans guddommelige plan bringer hellige templer vår Faders barn den fred som overgår all forstand. I dag, under president Gordon B. Hinckleys ledelse, er det overveldende å tenke på alle de nye templene som er oppført og som er under oppførelse. Vår himmelske Faders medfølende omtanke for sine barn her på jorden og for dem som har gått bort fra livet her, fortjener vår takknemlighet. Måtte vi gi vår Herre og Frelser Jesus Kristus takk for hans liv, for hans evangelium, for hans eksempel og for hans velsignede forsoning. Jeg vender i tankene tilbake til Oklahoma City. For meg er det mer enn bare en tilfeldighet at det nå står et Herrens tempel, i all sin skjønnhet, i denne byen som et fyrtårn fra himmelen til å vise veien til glede her på jorden og evig glede heretter. La oss huske ordene fra Salmene: "Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang."13 I en svært reell betydning sier Mesteren til oss: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham."14 La oss lytte etter hans banking. La oss åpne vår hjertedør, slik at han--det levende eksempel på sann medfølelse--kan komme inn. Det ber jeg om, i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. 1. Mosebok 39:2. 2. 1. Mosebok 45:5, 7. 3. Se Lukas 10:30–37. 4. Johannes 5:8. 5. Johannes 8:11. 6. Se Johannes 4:14. 7. Markus 5:41. 8. Johannes 11:43. 9. 3. Nephi 17:7, 9 10. Johannes 1:39. 11. "Crossing the Bar", linje 1–4. 12. Johannes 19:26, 27. 13. Salme 30:6. 14. Joh.åp. 3:20.