PRESIDENT GORDON B. HINCKLEY
Og dette er bare begynnelsen. Vi har så vidt skrapt i overflaten.
Vi er engasjert i arbeid for menns og kvinners sjeler overalt.
Mine kjære brødre og søstre over hele verden, vi hilser
dere i vår Forløsers navn. Vi gir dere vår kjærlighet
og vår velsignelse.
Jeg roser dere oppriktig for alt dere gjør for å føre
Herrens verk fremover.
Nå og da tenker jeg i mitt stille sinn på den vekst og innflytelse
dette verket har. Jeg tenker på det møtet med bare noen få tilstede
i Peter Whitmers våningshus den 6. april 1830. Der ble Kirken organisert,
og der begynte den lange fremmarsjen som har bragt den til dette stadium.
Vårt folk har opplevd undertrykkelse og forfølgelse, de har
lidd under fordrivelser og alle tenkelige onder. Og ut av det hele har det
kommet noe som i dag er et praktfullt skue.
Ved innledningen av dette verket erklærte Herren:
«Hør, O min kirkes folk, sier røsten til han som bor
i det høye og hvis øyne hviler på alle mennesker. Ja,
sannelig sier jeg: Hør, O folk i det fjerne og dere som er på øyene
i havet, lytt alle sammen.
For sannelig, Herrens røst er til alle mennesker, og det er ingen
som skal unnslippe, og det er intet øye som ikke skal se, ei heller øre
som ikke skal høre, ei heller hjerte som ikke skal gjennomtrenges...
Og advarselsrøsten skal lyde til alle mennesker ved mine disiplers
munn, disipler jeg har utvalgt i disse siste dager.
Og de skal gå ut, og ingen skal hindre dem, for jeg, Herren, har befalt
dem» (L&p 1:1-2, 4-5).
Det kan ikke være tvil om det ansvar vi har for jordens folk. Det
kan ikke være tvil om at vi går fremover for å ivareta
dette ansvaret.
Når jeg taler til dere i dag, kan de fleste av Kirkens medlemmer,
uansett hvor dere bor, høre meg. Det er et mirakel. Hvem i tidligere
tider kunne ha drømt om denne mulighetenes tid som vi lever i?
Vi har nå sterke forsamlinger i samtlige delstater i USA og i hver
eneste provins i Canada. Det samme er tilfellet i Mexico, alle land i Mellom-Amerika
og over hele SydAmerika. Vi har sterke forsamlinger i Australia og New
Zealand og Stillehavsøyene. Vi er vel etablert i landene i Orienten.
Vi er i alle land i Vest-Europa og store deler av ØstEuropa, og
vi er godt etablert i Afrika.
Vi blir anerkjent for våre fremragende programmer og alt det gode
de utretter.
En California-avis skrev nylig: «De hvite skjortene, ryggsekkene og
syklene røper dem til og med før man får øye på Mormons
bok.
De er stereotype, og med god grunn.
Disse hærskarene av unge menn – misjonærer i Jesu Kristi Kirke
av Siste Dagers Hellige – er under streng disiplin mens de er på misjon
rundt om i verden.
I to år tilbringer de 60 timer i uken i arbeid for Kirken, med å be,
studere og fortelle andre om evangeliet som har fått dem til å forlate
familie, venner og hjemlig komfort.
Kontakten med deres kjære er begrenset til brev og to telefonsamtaler
i året.
De lever nøysomt, i private hjem og leiligheter sammen med sin misjonærledsager,
står opp kl. 6 om morgenen for å studere og be om veiledning
i det arbeidet de vil gjøre til lenge etter solnedgang...
Dette livet, hevder de, er et offer – og det "morsomste" de kan
tenke seg.» (Priscilla Nordyke Roden, «Answering the Call»,
San Bernardino County Sun, 26. aug. 2003, s. B1.)
Dette kunne vært skrevet om våre misjonærer i de over
120 land de virker.
Hvilket mirakel at vi skulle få rundt 60 000 av dem, de fleste av
dem unge, som gir av sin tid og sitt vitnesbyrd til verden.
Jeg hadde nylig et møte med en gruppe misjonærer som skulle
avløses neste dag for å reise hjem. De var fra forskjellige
land over hele verden, fra Mongolia til Madagaskar. De var rene, intelligente
og entusiastiske. De vitnet om sin kjærlighet til Kirken, sin misjonspresident
og sine ledsagere. Hvor fantastisk dette unike og enorme Kirkens program
er.
Det samme gjelder andre programmer.
Vi høstet for en tid siden anerkjennelse i pressen for å ha
gitt 3 millioner dollar til vaksinasjon av barn mot meslinger i Afrika.
De pengene kom ikke fra tiendemidlene. De var bidrag fra de trofaste til
Kirkens humanitærhjelp. Vi har gått sammen med Det amerikanske
Røde Kors, FN, Senter for bekjempelse og forebyggelse av sykdom, FNs
barnefond, Verdens helseorganisasjon og Pan American helseorganisasjon i
et tiltak for å vaksinere 200 millioner barn og hindre 1,2 millioner
dødsfall som følge av meslinger de neste fem årene. Vårt
bidrag alene vil gi vaksine til 3 millioner barn.
Hvilket fantastisk og strålende tiltak. Og slik er det med alle våre
humanitærhjelp-programmer.
Så til noe annet.
I mars 2001 kunngjorde vi at Kirken var i ferd med å etablere en plan
for å hjelpe våre unge hjemvendte misjonærer og andre unge
voksne til å skaffe seg utdannelse og opplæring som ville lede
til bedre arbeidsmuligheter i land med mindre overflod og færre muligheter.
Vi oppfordret alle som ønsket å hjelpe til med denne planen,
om å bidra til et fond kalt Det vedvarende utdannelsesfond, etter mønster
av det
19. århundres Vedvarende emigrasjonsfond. Jeg skal gi en kort rapport
om hva som skjer med planen.
Takket være deres rundhåndede bidrag har vi kunnet holde tritt
med det økende behovet for lån. Pr. i dag har Kirken innvilget
ca. 10 000 lån til unge menn og kvinner i LatinAmerika, Asia, Afrika
og andre områder i Kirken. Disse unge har forpliktet seg til å betale
lånene tilbake så andre kan få glede av de samme mulighetene
som dem.
Mange er ferdige med utdannelsen og høster fordeler av sin opplæring.
Pr. i dag har rundt 600 unge menn og kvinner fullført sin opplæring. De fleste av disse har funnet godt arbeid. Mange flere vil gjøre
seg ferdig og gå ut i arbeidslivet på stedet de bor, i månedene
som kommer. De vil sette spor etter seg i verden, stifte familie og tjene
Kirken. Mange er allerede i ferd med å nå disse målene.
For eksempel var Patrick første student med lån fra Det vedvarende
utdannelsesfond som ble ferdig med skolen på Jamaica. Hans grunnopplæring i bedriftsledelse skaffet ham et godt betalt arbeid og gode fremtidsutsikter
på den nasjonale flyplassen. Tilbakebetalingen av lånet hans
startet umiddelbart.
Flavia, en søster fra en fattig del av Syd-Amerika, hadde få muligheter
og midler til utdannelse og fast arbeid før hjelpen kom gjennom Det
vedvarende utdannelsesfond til dataopplæring. Ved hjelp av Kirkens
arbeidskontor fikk hun arbeid i et godt firma etter endt opplæring.
Hun skriver: «I dag har jeg ansvaret for avdelingen for økonomisk
rådgivningstjeneste ved et av de største sykehusene i Recife,
der jeg bruker [et avansert] dataprogram. Jeg var med i den staben som
iverksatte dette økonomisystemet i firmaet.»
Jeg kunne gi mange flere eksempler. Vi er glad for å rapportere at
planen fungerer godt og utvides gradvis etter hvert som vi høster
erfaringer. Tidlige rapporter om tilbakebetalte lån er oppmuntrende.
Igjen takker vi for deres generøsitet, interesse og bønner
på vegne av Det vedvarende utdannelsesfond.
Det ble en gang sagt at solen aldri vil gå ned over det britiske imperium.
Det imperiet har nå blitt redusert. Men det er en realitet at solen
aldri går ned over Herrens verk der det rører ved menneskers
liv over hele jorden.
Og dette er bare begynnelsen. Vi har så vidt skrapt i overflaten.
Vi er engasjert i arbeid for menns og kvinners sjeler overalt. Vårt
arbeid kjenner ingen grenser. Under Herrens ledelse vil det fortsette. De
nasjoner som nå er lukket for oss, vil en dag bli åpne. Slik
er min tro. Jeg tror det virkelig. Det er mitt vitnesbyrd.
Den lille stenen som ble revet løs av fjellet uten bruk av hender,
ruller nå frem for å fylle jorden (se Daniel 2:31-45, L&p
65:2).
Til de siste-dagers-hellige overalt, når vi samles i denne store konferansen,
sier jeg: Må Gud velsigne dere. Bevar troen, vær trofaste mot
deres pakter. Vandre i evangeliets lys. Bygg opp Guds rike på jorden.
Kirkens tilstand er meget god og kan og vil bli enda bedre. Den vil vokse
og styrkes.
Vi er vanlige mennesker som er engasjert i et usedvanlig arbeid. Vi er menn
som bærer den levende Guds prestedømme. De som har gått
foran oss, har utrettet undere. Vi har muligheten og utfordringen til å videreføre
dette store verk, hvis fremtid vi knapt kan forestille oss.
Takk, mine brødre og søstre, for deres tro og trofasthet.
Takk for den kjærlighet dere har til Den allmektiges verk. Vi lever
i verden. Vi arbeider i verden. Men vi må heve oss over verden i vår
bestrebelse på å oppfylle Herrens verk og søke å bygge
opp hans rike på jorden. La oss nå samle oss i en stor verdenskonferanse
av menn og kvinner som i sannhet er brødre og søstre i egenskap
av Guds barn.
De neste to dagene vil vi høre fra mange av oss. Ingen av dem er
gitt noe emne å tale over, men hver av dem har bønnfalt Herren
om å være i stand til å si noe som vil hjelpe, inspirere
og oppbygge alle som hører.
Må himmelens velsignelser være med dere. Må dere være
trofaste og sanne mot den store og strålende sak dere har engasjert
dere i, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.
Og så noe spesielt hyggelig. Jeg vil be bror David B. Haight komme
til talerstolen. Her er en stor, gammel soldat. Han er 97 år. Han har
levd lenger enn noen annen apostel i denne evangelieutdeling. Han ble nylig
syk og har hatt det litt vanskelig. Men han ønsket å komme hit
i formiddag og bare vinke til dere i takknemlighet for dere og for å uttrykke
den store kjærlighet han har til dere. Og til ham, kjære venn,
sier vi: Gud velsigne deg og helbrede deg. Vi er glad i deg, vi støtter
deg, vi ber for deg. Må himmelens velsignelser hvile på deg,
kjære bror Haight. Takk.
Eldste Haight: Takk.
President Hinckley: Vil du vinke til forsamlingen?
Eldste Haight: Ja, det må jeg. Jeg vinker. Takk, takk. Godt å være
sammen med dere.
President Hinckley: Takk.
Eldste Haight: Takk.
President Hinckley: Nå vil vi unnskylde ham. Han vil følge
med på fjernsyn. Hvilken stor soldat han har vært i Herrens hær.
Mange takk, bror Haight.
