ELDSTE W. CRAIG ZWICK
i De sytti
Hvis vi vil... vandre hånd i hånd med Ham på hans veier,
vil vi gå med tro og aldri føle oss alene.
Iøynene og hjertet til mange i verden ser vi tvil, frykt og håpløshet.
Mye av usikkerheten i verden har sivet inn i våre hjem og personlige
liv. Uansett alder eller omstendigheter trenger vi alle å vite at vi
har makt til å gjøre noe nå og at det fins håp for
fremtiden.
Hør hva Mormon sier: «Vet dere ikke at dere er i Guds hender?
Vet dere ikke at han har all makt?» (Mormon 5:23).
Hendene er symbolsk uttrykksfulle kroppsdeler. På hebraisk brukes yad,
det vanligste ordet for «hånd», også som metafor
for kraft, styrke og makt (se William Wilson, Old Testament Word Studies, [1978],
s. 205).
Hendene betegner derfor kraft og styrke.
De fremstrakte hendene til vår levende profet, Gordon B. Hinckley,
styrker, løfter og inspirerer folk over hele verden.
Å være i Guds hender vil si at vi ikke bare har hans årvåkne
omsorg, men at vi også blir passet på og beskyttet ved hans underfulle
kraft.
Gjennom alle Skriftene henvises det til Herrens hånd. Han guddommelige
assistanse tilkjennegis om og om igjen. Hans mektige hender skapte verdener
og var likevel varsomme nok til å velsigne små barn.
Overvei Johannes' beskrivelse av vår oppstandne og herliggjorte Frelser: «Da
jeg fikk se ham,... la han sin høyre hånd på meg og sa:
Frykt ikke!... Jeg er den... levende. Jeg var død, og se, jeg er levende
i all evighet» (Åp. 1:17-18). Når han legger sine hender
på oss, kan vi, i likhet med Johannes, bli levende i ham.
For 24 år siden kjempet vår lille nyfødte sønn
for sitt liv på intensivavdelingen på et sykehus. Lungene hans
var ikke fullt utviklet fordi han var for tidlig født, og han kjempet
fortvilt for hvert åndedrag. Han var så liten, men hadde slik
vilje til å leve. Som unge uerfarne foreldre ba min tapre og alltid
trofaste hustru, Jan, og jeg om at Herren måtte rekke ut sin hånd
og på en eller annen måte hjelpe guttebarnet vårt å fortsette å puste.
Da jeg stakk min skjelvende hånd inn gjennom det lille hullet i kuvøsen,
følte jeg meg så utilstrekkelig og maktesløs. Jeg grep
den ørlille, men fullkomne hånden til vår nyfødte
sønn, og det oppsto en mektig åndelig forbindelse som aldri
vil bli glemt. To fingre på hver av mine hender dekket det lille hodet
hans mens jeg salvet ham.
Vårt ønske for ham var dypfølt, men vi visste at hans
jordiske erfaring lå i Herrens hender og ikke i våre, heller
ikke hos leger og pleiere. Jeg forsto ydmykt at mine skjelvende hender hadde
kraft og myndighet langt ut over min egen. Fingrene mine på hodet hans
symboliserte at Gud la sine hender og sin makt på vår sønn.
Etter denne velsignelsen, og i et øyeblikks følelsesladet fred,
så min evige ledsager og jeg på hverandre over kuvøsen
og følte fornyet håp og trøst, tent av tro på den
Herre Jesus Kristus og på den personlige virkning hans forsoning har.
Det var et sterkt vitnesbyrd om hans kjærlighet til en nyfødt
sønn som nettopp hadde forlatt hans nærhet. Vi var nå bedre
forberedt til å akseptere hans vilje for vår sønn. Vi
følte virkelig at vi hadde lagt våre hender i Frelserens hender.
Det var som om Frelseren egne hender ga den kritiske hjelpen så vår
sønn fikk puste og kunne leve. For hvert åndedrag og for hvert
lite fremskritt uttrykte vi takk. I dag er vår friske sønn og
hans foreldre fortsatt inderlig takknemlige for Frelserens villige hender.
Blant de guddommelige løfter om å komme frem i den første
oppstandelses morgen og arve «troner, riker, fyrstedømmer og
makter» fins det andre løfter i alle betydninger (L&p 132:19).
Den store planen for lykke innbefatter alle kjente utfordringer i tillegg
til den aller høyeste lykke. Ja, vi har alle vanskelige stunder og
hjertesorg. En og annen gang er det så tungt at vi får lyst til å gi
opp. Det
er stunder da vi føler utrygghet, da vi føler oss motløse
og desperat søker hjelp.
Eldste Holland minner om at «symbolet med kalken som ikke kan gå oss
forbi, er prøvelser som kommer til oss så vel som til Frelseren.
De kommer på langt mildere måte, i langt mindre grad, men de
kommer ofte nok til å lære oss at vi må være lydige».
(Trusting Jesus, [2003],
s. 42, 43.)
Vi trenger alle å vite at vi kan komme videre med Herrens styrke.
Vi kan legge vår hånd i hans og føle hans oppholdende
nærvær løfte oss til høyder som er uoppnåelige
på egenhånd.
Da en sorgtynget far bragte sin alvorlig syke sønn til Jesus, skriver
Markus at: «Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han
stod opp» (Markus 9:27).
Vi må sette vår lit til Herren. Hvis vi betingelsesløst
gir oss selv til ham, vil våre byrder bli løftet av og vårt
hjerte vil bli trøstet.
Eldste Scott har nylig sagt: «Stol på Gud uansett hvor vanskelige
forholdene er. Din indre fred, din forvissning om svar på ubehagelige
problemer, din største glede avhenger av din tillit til vår
himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus.» (Eldste Richard
G. Scott, «Troens oppholdende kraft i tider med usikkerhet og prøvelser», Liahona, mai
2003, s. 78.)
Hvordan lærer vi å ha tillit?
Hvordan lærer vi å rekke ut hånden for å koble oss
til den trøst Herren gir?
Klare instruksjoner kom fra Herren til Joseph Smith: «Lær av
meg, og lytt til mine ord, gå frem i min Ånds saktmodighet, og
du skal ha fred i meg... Be alltid, og jeg vil utgyte min Ånd over
deg» (L&p 19:23, 38).
Her er fire nøkler:
- Lære
- Lytte
- Søke Ånden
- Be alltid
Herren vil gi oss styrke og støtte hvis vi er villige til å åpne
døren og ta imot hans hånd med guddommelig hjelp.
President Thomas S. Monson minner oss om Frelserens vilje til å hjelpe. «Verdsatt
blir den hånd som hjelper... ja, Jesu Kristi hånd, han som er
Guds Sønn ... Med denne hånden banker han på vår
forståelses dør.» (Thomas S. Monson, «Hender», Lys
over Norge, mars 1991, s. 2.)
Nylig forberedte min datter og svigersønn seg på å ha
en hyggelig stund sammen. De skyndte seg å gjøre seg ferdig
og ga barnevakten de siste instruksjonene. De la ikke så mye merke
til det triste uttrykket til et av barna og tårene i et annets øyne,
før de sto ved døren, klare til å dra. De skjønte
at barna var engstelige over at mor og far skulle være borte fra dem.
Derfor samlet foreldrene sine fire dyrebare barn omkring seg. Faren ba dem
strekke frem hendene. Alle de åtte hendene ble rakt frem. Mor og far
kysset hver hånd og fortalte at når de savnet dem, eller hvis
de ble redde eller trengte deres kjærlighet, kunne de legge de små hendene
sine mot kinnet sitt og når som helst føle mors og fars nærhet.
De ble så glade, og da vår datter og svigersønn dro, fikk
de se fire smilende små barn i vinduet, med hendene mot kinnet.
De hadde tillit til sine foreldre. De visste at de var elsket.
På samme måte som barn er tillitsfulle, må vi alle ha
en like barnlig, uforbeholden tillit. Vi må alle huske at vi er sønner
og døtre av Gud, og at han elsker oss svært høyt... Hvis
vi virkelig forstår hvem vi er, vil vi ha en usvikelig kilde til håp
og trøst.
Vi kan aldri fullføre «den kamp vi har foran oss» (Hebr.
12:1) uten å legge vår hånd i Herrens hånd.
For mange år siden fant vår eneste datter ut at hun ville delta
i et maratonløp. Hun trente og jobbet hardt sammen med noen venner.
Løpet var vanskelig, og det var øyeblikk da hun hadde lyst
til å gi opp. Men hun fortsatte videre og konsentrerte seg om ett trinn
av gangen. Da hun nærmet seg midtveis i løpet, hørte
hun en bak seg rope: «Blind mann til venstre for deg».
Hun snudde på hodet og så at en blind mann var i ferd med å løpe
forbi... hånd i hånd med en annen. De løp begge maraton.
Idet de løp forbi, kunne hun se hvor fast den blinde holdt kameratens
hånd.
Løpet hadde tatt hardt på henne og hun hadde det vondt, men
da hun så de to mennene som løp hånd i hånd, følte
hun seg oppløftet. Den seende ble motivert av den blinde vennen, og
den blinde var avhengig av forbindelsen med vennens hånd. Vår
datter visste at den blinde mannen aldri kunne gjennomføre løpet
alene. Hun ble inspirert av den blinde mannens tillitsfullhet og hans venns
hengivne kjærlighet.
Slik har også Frelseren rakt frem sin hånd til hver av oss,
så vi ikke behøver å løpe alene. «For dem
som av og til vakler eller faller, er han på pletten for å gi
støtte og styrke.» (Trusting Jesus, s. 43.) Når
vi nærmer oss mållinjen,
vil han stå der for å frelse oss, og for alt dette ga han sitt
liv.
Se for dere sårene i hans hender. Hans værbitte hender, ja,
sønderrevne hender som vitner om fysisk offer, gir dine egne hender
større kraft og veiledning
Det er den sårede Kristus som leder oss gjennom våre vanskelige
stunder. Det er han som holder oss oppe når vi trenger mer luft for å puste
eller rettledning for å følge, eller mot til å fortsette.
Hvis vi vil holde Guds bud og vandre hånd i hånd med Ham på hans
veier, vil vi gå med tro og aldri føle oss alene.
Stol på hans løfte om evig liv, og la fred og håp falle
over deg.
Når vi knytter oss til kilden til fred og til hans fullkomne og forløsende
kjærlighet, da kan vi komme til å kjenne det reelle i Herrens
løfte: «Jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre
hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg» (Jesaja
41:13.)
Jeg vitner om Jesus Kristus, vår Forløser og levende Frelser.
Jeg vitner om at han lever og har sin kjærlige hånd utrakt mot
hver av oss. I Jesu Kristi navn, amen.
Previous
