ELDSTE DALLIN H. OAKS
i De tolv apostlers quorum
Å omvende seg vil si å gi avkall på all praksis – vår
egen, familiens, etnisk og nasjonal – som strider mot Guds bud.
Jeg har med hilsener til dere fra området Filippinene og dets 520
000 medlemmer i 80 staver og 80 distrikter, og dets 2 200 misjonærer
i 13 misjoner. Vi har fremgang med hensyn til de utfordringer Kirken har
på steder der den ennå ikke er fullt etablert.
I de områdene som er under utvikling, setter vi i stor grad vår
lit til eldre misjonærektepar. Jeg understreker dette fordi det er
mange innen rekkevidde av min stemme som trenger å vite hvor høyt
deres tjeneste blir verdsatt, og andre som vi ber må ta beslutningen
om å være tilgjengelig for dette viktige arbeidet.
I
Min innledning er noe som ble sagt i mitt nærvær av en av disse
tapre misjonærene. «Når jeg ser tilbake på livet
mitt,» sa han, «kan jeg nesten ikke tro at en barbent surfer
fra Hawaii nå er på sin tredje misjon. Men da jeg følte
Frelserens kjærlighet, ønsket jeg å tjene ham og jeg forandret
meg.» Ja, det gjorde han! Stanley Y.Q. Ho fortalte meg at inntil han
var 30 år, gjorde han ikke annet enn å «henge rundt på strendene
på Waikiki». Men så fant han evangeliet, han giftet seg
med en siste-dagershellig, og han forandret seg. Etter det har han hatt mange
kall, også som biskop og stavspresident. Nå har eldste Ho og
hans kjære Momi, som er årsak til så mange av forandringene
i hans liv, vært på tre heltidsmisjoner.
Vi har et annet eksempel i Lukas' evangelium.
«Og Jesus kom inn i Jeriko og var på vei gjennom byen.
Og se, der var en mann som hette Sakkeus. Han var overtoller og en rik mann.
Han søkte å få se Jesus, hvem han var. Men han kunne
ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst.
Han løp da i forveien og klatret opp i et morbærtre for å se
ham, for hans vei gikk der forbi.
Da Jesus kom til stedet, så han opp og sa til ham: Sakkeus, skynd
deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus.
Han skyndte seg da og steg ned, og tok imot ham med glede» (Lukas
19:1-6).
Her forteller evangeliet at Jesu følgesvenner «knurret» fordi
han gikk inn i en synders hus (vers 7). Men det spilte ingen rolle for Jesus.
Hans evangelium er til alle som vil forsake sine gamle vaner og gjøre
de forandringer som er nødvendig for å bli frelst i Guds rike.
Så tilbake til beretningen om mannen som åpnet sitt hjem og
hjerte for Herren.
«Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av det
jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger av noen, skal
jeg gi det firedobbelt igjen.
Jesus sa til ham: I dag er frelse blitt dette hus til del...
For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det
som var fortapt» (vers 8-10).
Sakkeus fra Jeriko og Stanley fra Hawaii representerer oss alle. De er eksempler
på det vi ber om at vi alle må oppleve som tar den avgjørende
bestemmelsen å motta Herren «med glede» og følge
der Han går foran.
II
Jesu Kristi evangelium gir oss utfordringen å omvende oss. «Omvendelse» er
evangeliets hyppigste budskap, og å omvende seg vil si å gi avkall
på all praksis – vår egen, familiens, etnisk og nasjonalt – som
strider mot Guds bud. Hensikten med evangeliet er å forvandle vanlige
folk til himmelske medborgere, og det krever forandring.
Døperen Johannes forkynte omvendelse. Hans tilhørere kom fra
forskjellige grupperinger, og han stadfestet hvilke forandringer som må til
for å «bære... frukt som er omvendelsen verdig» (Lukas
3:8). Tollere, soldater og vanlige mennesker – alle hadde de tradisjoner
som måtte vike for omvendelsens prosess.
Jesu læresetninger utfordret også forskjellige grupperingers
tradisjoner. Da de skriftlærde og fariseerne påtalte at hans
disipler «[brøt] de gamles forskrifter» ved ikke å foreta
den rituelle tvetting, svarte Jesus at de skriftlærde og fariseerne «[brøt]
Guds bud på grunn av [sine] egne forskrifter» (Matteus 15:2-3).
Han beskrev hvordan de hadde «gjort Guds bud ugyldig på grunn
av [sine] egne forskrifter» (vers 6). «Hyklere» kalte
han dem hvis fastholdelse av egne tradisjoner hindret dem i å holde
Guds bud (vers 7).
Igjen, i nyere åpenbaring, erklærer Herren at «den onde» tar
bort lys og sannhet fra menneskenes barn «gjennom ulydighet... og på grunn
av deres fedres tradisjoner» (L&p 93:39).
Et folks tradisjoner, kultur eller levemåte innbefatter uunngåelig
en del praksis som må endres hos alle som ønsker å bli
kvalifisert til Guds mest utsøkte velsignelser.
Kyskhet er et eksempel. «Du skal ikke drive hor,» befalte Herren
fra Sinai (2. Mosebok 20:14) og gjentok det i nyere åpenbaring (L&p
42:24, se også L&p 59:6). «Fly hor!» er befalingen
i Det nye testamente
(1. Korinterbrev 6:18; se også Galaterbrevet. 5:19; 1. Tessalonikerbrev
4:3). Til enhver tid har Guds profeter fordømt «hor».
Likevel har disse evige budene hyppig blitt ignorert, gått imot eller
spottet av mange lands sterke tradisjoner. Det er spesielt synlig i vår
tid da film, tidsskrifter og kommunikasjon innen internett i ett land formidles
til mange andre på et øyeblikk. Seksuelle utenomekteskapelige
forhold tolereres eller forfektes av mange. Det samme er tilfelle med den
hurtige utbredelsen av pornografi. Alle som har tilhørt denne syndens
ukultur, må omvende seg og forandre seg hvis de skal bli Guds folk,
for han har advart og sagt at «intet urent kan komme inn i hans rike» (3.
Nephi 27:19).
Ukentlig tilstedeværelse i kirken er et annet eksempel på et
bud som står i motsetningsforhold til folks tradisjoner. Herren har
befalt oss å gå i kirken og «ofre [våre] sakramenter» på hans
sabbatsdag (se L&p 59:9). Dette krever mer enn passiv tilstedeværelse.
Vi er befalt å ta del i gudsdyrkelse og i tjeneste, og det er en vanskelig
forandring for de fleste ikke-kristne, og også for kristne som har
vært uregelmessig i kirken bare som tilskuere.
Herrens bud om å avholde oss fra alkohol, tobakk, te og kaffe (se
L&p
89) er også i strid med manges tradisjoner. Langvarig avhengighet eller
vane er vanskelig å bryte, men Guds befaling er klar, og de lovede
velsignelsene mer enn kompenserer for utfordringen med å forandre den.
Et annet eksempel er ærlighet. Noen kulturer tolerer løgn,
tyveri og annen uærlighet. Men uærlighet i enhver form – enten
den begås for å bilegge, redde ansikt eller for vinning – er
i direkte strid med evangeliets bud og kultur. Gud er en sannhetens Gud,
og Gud er uforanderlig. Det er vi som må forandre oss. Og det vil være
en stor forandring for alle som tradisjonelt er vant til å synes at
de kan lyve litt, jukse litt eller bedra når som helst man har fordel
av det og det er lite sannsynlig at de blir oppdaget.
En mindre alvorlig verdslig tradisjon som strider mot evangeliets kultur,
er oppog nedrykk i stillinger. Ute i verden betegner vi disse oppog nedrykkene
som forfremmelse eller degradering. Men det er ingen oppeller nedrykk i stillinger
i Kirken. Vi flytter bare rundt. En biskop som avløses av riktig myndighet
og kalles til å undervise i Primær, rykker ikke ned. Han går
fremover ved å akseptere sin avløsning med takknemlighet og
tar imot og oppfyller pliktene i det nye kallet – selv et mindre synlig
kall.
Jeg så et minneverdig eksempel på det for noen måneder
siden på Filippinene. Jeg besøkte en menighet i Pasig stav i
nærheten av Manila. Der møtte jeg Augusto Lim, som jeg hadde
kjent i tidligere år som stavspresident, misjonspresident, generalautoritet
og president for Manila tempel. Nå så jeg ham virke ydmykt og
takknemlig i menighetens biskopsråd, annenrådgiver til en meget
yngre mann med langt mindre erfaring. Fra tempelpresident til annenrådgiver
i en menighets biskopsråd er et fint eksempel på hvordan evangeliets
kultur virker.
I disse eksemplene setter jeg ikke kultur eller tradisjoner i én
del av verden opp mot en annen. Jeg setter verdens måte opp mot Herrens
måte – kulturen i Jesu Kristi evangelium opp mot ethvert lands
eller folks kultur eller tradisjoner. Ingen gruppering har monopol på dyd
eller er unntatt befalingen om å forandre seg. Jesus og hans apostler
forsøkte ikke å gjøre hedninger til jøder (se
Romerbrevet 2:11; Galaterbrevet
2:11-16, 3:1-29, 5:1-6, 6:15). De underviste hedninger og jøder og
forsøkte å få hver av dem til å følge Kristus.
Likeledes forsøker ikke Herrens tjenere i dag å gjøre
filippinere eller asiater til afrikanere eller amerikanere. Frelseren innbyr
alle til å komme til ham (se 2. Nephi 26:33; L&p 43:20), og hans
tjenere søker å overtale alle – inkludert amerikanere – til å bli
siste-dagers-hellige. Vi sier til alle: oppgi tradisjoner og kulturell praksis
som strider mot Guds bud og hans evangeliums kultur, og gå sammen med
hans folk om å bygge opp Guds rike. Hvis vi slutter å vandre
i mørke, sier apostelen Johannes, vil vi «vandre i lyset,...
vi har samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss
fra all synd» (1. Johannes 1:7).
III
Vi har en unik evangeliekultur, et sett verdinormer, forventninger og en
praksis som er felles for alle medlemmer i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers
Hellige. Denne evangeliets levemåte er basert på frelsesplanen,
Guds bud og levende profeters læresetninger. Den kommer til uttrykk
i hvordan vi oppdrar våre barn og i vår individuelle livsførsel.
De prinsipper som er stadfestet i familie-erklæringen, er et vakkert
uttrykk for vår evangeliekultur.
De som blir døpt inn i Jesu Kristi Kirke, inngår pakter. I
nyere åpenbaring har Herren sagt: «Når mennesker er kalt
til mitt evige evangelium og slutter en evig pakt, regnes de som jordens
salt og menneskenes kraft» (L&p 101:39). For å oppfylle vårt
paktsansvar som jordens salt må vi være annerledes enn våre
omgivelser.
Som Jesus sa: «Jeg befaler dere å være jordens salt. Men
hvis saltet mister sin kraft, hva skal så jorden saltes med? Da duger
ikke saltet til annet enn å bli kastet ut og tråkket under fot
av menneskene» (3. Nephi 12:13; se også Matteus 5:13; L&p
101:40).
Det krever at vi må foreta noen forandringer i forhold til vår
familiekultur, vår etniske kultur eller vårt lands kultur. Vi
må forandre alle elementer i vår adferd som strider mot evangeliets
bud, pakter og kultur.
Evangeliets plan er basert på individuelt ansvar. Vår trosartikkel
erklærer den evige sannhet «at menneskene vil bli straffet for
sine egne synder og ikke for Adams overtredelse» (2. trosartikkel).
Kravet om individuelt ansvar, som har mange uttrykk i vår lære,
står i skarp kontrast til Satans plan om å «forløse
hele menneskeheten så ikke en eneste sjel går tapt» (Moses
4:1). Faderens og Frelserens plan er basert på individuelt valg og
individuell anstrengelse.
Læren om og praktiseringen av personlig ansvar og personlig anstrengelse
kolliderer med enkeltmenneskers tradisjoner og mange lands lokale kulturer.
Vi lever i en verden med store forskjeller i inntekt og materiell eiendom,
og hvor det gjøres mange offentlige og private anstrengelser for å jevne
ut forskjellene. De som følger Herren, befales å gi til de fattige,
og mange gjør det. Men noen gaver har ført til en avhengighetskultur
som reduserer mottakernes behov for jordisk føde og husvære,
men som gjør dem fattige i deres evige behov for personlig vekst.
Den vekst som kreves ifølge evangeliets plan, skjer bare ved personlig
anstrengelse og ansvar. Den kan ikke komme i en avhengighetskultur. Uansett
hva som får oss til å bli avhengige av en annen med hensyn til
avgjørelser eller ressurser som vi kunne skaffe til veie selv, svekker
det oss åndelig og hemmer vår vekst mot det som var evangeliets
plan.
Evangeliet løfter folk ut av fattigdom og avhengighet, men bare når
evangeliets kultur – innbefattet å betale full tiende, det gjelder
også de svært fattige – går foran tradisjoner og
avhengighetskultur. Det kan vi lære av Israels barn, som kom ut av århundrers
trelldom i Egypt og fulgte en profet inn i sitt eget land og ble et mektig
folk. Det kan vi også lære av Kirkens pionerer, som aldri brukte
forfølgelser eller fattigdom som unnskyldning, men gikk frem med tro
og visshet om at Gud ville velsigne dem når de holdt hans bud, hvilket
han gjorde.
De forandringer vi må foreta for å bli en del av evangeliets
kultur, krever langvarige og til tider smertefulle anstrengelser, og forskjellene
må være synlige. Som «jordens salt» er vi også «verdens
lys», og vårt lys må ikke skjules (se Matteus 5:13-16).
Apostelen Johannes advarte og sa at det ville få verden til å hate
oss (se 1. Johannes
3:13). Derfor har de som har inngått pakten om å forandre seg,
en hellig plikt til å elske og hjelpe hverandre. Den oppmuntringen
må gis enhver som strever for å komme ut av den verdslige kulturen
og inn i Jesu Kristi evangeliums kultur. Apostelen Johannes konkluderte slik: «La
oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!»
(1. Johannes 3:18).
Ingen viser nestekjærlighet i større grad enn de edle menn
og kvinner i denne kirken som forlater komfortable hjem og omgivelser for å virke
som misjonærektepar. De yter den mest ekte og verdifulle hjelp til
mennesker som strever med å forandre seg. Gud velsigne våre misjonærektepar!
IV
Jesus befalte at vi skulle elske hverandre, og vi viser det ved hvordan
vi tjener hverandre. Vi er også befalt å elske Gud, og vi viser
det ved stadig å omvende oss og ved å holde hans bud (se Johannes
14:15). Og omvendelse er mer enn å slutte å synde. I videste
forstand krever det forandring. Vi må gi avkall på alle
tradisjoner som strider mot Guds bud. Når vi blir fullverdige deltakere
i Jesu Kristi evangeliums kultur, blir vi «de helliges medborgere og
Guds husfolk» (Efeserbrevet 2:19).
Jeg vitner om at det er dette vår Herre og Frelser vil vi skal gjøre
for å bli det som er formålet med hans evangelium, i Jesu Kristi
navn, amen.
Previous
