Prestedømmet, nøkler og kraften til å velsigne

ELDSTE MERRILL J. BATEMAN
i De syttis presidentskap

Det ventes at verdige bærere av Det melkisedekske prestedømme vil benytte den kraft som er delegert til dem, til å velsigne andre, og begynne med sin egen familie.

ELDSTE MERRILL J. BATEMAN Ett av de bemerkelsesverdige bevisene på gjenopprettelsen er Joseph Smiths og Oliver Cowderys vitnesbyrd om hvordan prestedømmet og dets styrende krefter ble gjengitt til jorden. I hvert tilfelle ble prestedømmet og prestedømsnøklene gjengitt av guddommelige budbringere som hadde hatt dem i tidligere tider. Døperen Johannes gjenga Det aronske prestedømme med nøklene til omvendelse og dåp.¹Peter, Jakob og Johannes gjenga ikke bare Det melkisedekske prestedømme, men også «rikets nøkler»². Moses og Elijah vendte tilbake med «innsamlingens» og «beseglingens» nøkler³. Begivenhetene i forbindelse med prestedømmets gjengivelse er bemerkelsesverdige i og med at de retter seg nøyaktig etter det bibelske mønsteret for prestedømsgjengivelse i tidligere evangelieutdelinger. Overvei for eksempel gjengivelsen og overdragelsen av prestedømsmakt på Frelserens tid.

Nær slutten av sitt virke lovet Jesus Peter «nøklene til himmelens rike»⁴ i visshet om at Jesus snart ville forlate jorden og at prestedømmets nøkler var nødvendige for apostlene om de skulle kunne lede hans verk etter hans himmelfart. For at de skulle kunne motta nøklene, skriver Matteus, tok Jesus «med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes ... opp på et høyt fjell» hvor han «ble forklaret for deres øyne» og Moses og Elias «viste seg for dem».⁵ Kort tid etter denne hendelsen erklærte Frelseren at apostlene nå hadde nøklene til å lede tjenesten.⁶ Profeten Joseph Smith sier at «Frelseren, Moses og Elias ga nøklene til Peter, Jakob og Johannes på berget da de ble forklaret for ham».⁷

Mønsteret for prestedømsgjengivelse som beskrives av Matteus, er det samme som ble fulgt i vår evangelieutdeling. Apostler og profeter som ble utpekt av Herren til å inneha nøkler i tidligere evangelieutdelinger, gjenga dem til jorden da denne evangelieutdeling ble innledet.

Til sammenligning trodde det 19. århundres prester i Palmyra-området, som ikke forsto at det store frafallet hadde funnet sted, på en helt annen prosess for å motta prestedømmet. De trodde at myndigheten til å forkynne kom gjennom et indre kall til et prestedømme av troende. De forsto ikke nødvendigheten av å motta prestedømmet fra en person med myndighet og ved håndspåleggelse.⁸ De forsto heller ikke hensikten eller nødvendigheten av prestedømmets nøkler.

Prestedømmets nøkler og velsignelser

Prestedømmet er Guds makt og myndighet delegert til mennesket. Prestedømmets nøkler er retten til å lede bruken av denne makten. Kirkens president innehar de nøklene som trengs for å lede hele Kirken. Hans rådgivere i Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum innehar også rikets nøkler og virker under presidentens ledelse. Stavspresidenter, biskoper, tempel, misjonsog quorumspresidenter mottar nøkler til å lede Kirken innenfor sitt myndighetsområde. Deres rådgivere har ikke nøkler, men «de blir delegert myndighet ved kall og oppgaver».⁹

Prestedømmet og prestedømmets nøkler åpner døren til forsoningens velsignelser. Gjennom prestedømmets makt blir man døpt til syndenes forlatelse. Dette ble muliggjort ved Frelserens store barmhjertighetshandling. En bærer av Det melkisedekske prestedømme kan meddele Den hellige ånd. Ved å motta Den hellige ånd blir medlemmene renset ved ild, veiledet til sannhet, trøstet, helliggjort og velsignet på mange måter som deltakere i forsoningens frukter. Beseglingsmyndigheten kan knytte en mann, en kvinne og deres barn sammen for evig, og muliggjøre opphøyelse i den kommende verden – igjen, en velsignelse fra Frelseren.

Det ventes at verdige bærere av Det melkisedekske prestedømme vil benytte den makt som er delegert til dem til å velsigne andre, og begynne med sin egen familie. En av gjenopprettelsens store gaver er at en far som er ordinert til Det melkisedekske prestedømme, har rett til å velsigne sin hustru og sine barn når han blir tilskyndet til det og når de ber om en velsignelse.

For mange år siden opplevde familien vår noe som etterlot et uutslettelig inntrykk angående verdien av og kraften i en fars velsignelse. Det vi lærte er kanskje av interesse for dere.

Da våre eldste barn var klare til å begynne sin formelle skolegang, besluttet søster Bateman og jeg at en fars velsignelse skulle gis til hvert av barna i begynnelsen av skoleåret. Det skulle skje på familiens hjemmeaften like før skolestart. Det året vår eldste sønn, Michael, begynte i tredje klasse, inneholder spesielle minner for oss. Sommeren forut for dette hadde han spilt på lilleputtlaget i baseball. Han elsket denne sporten. Da vi kom sammen til familiens hjemmeaften like før skolen begynte, bekjentgjorde Michael at han ikke trengte noen velsignelse. Han hadde gjennomført sin første sesong på lilleputtlaget, og velsignelser var for små barn.

Søster Bateman og jeg ble målløse. Vi oppmuntret ham og forklarte at en velsignelse ville hjelpe ham med skolearbeidet. Den ville være en beskyttelse for ham. Den ville hjelpe ham i hans forhold til sine brødre, søstre og venner. Vår oppmuntring, sammen med en god del overtalelse, mislyktes. Han var for gammel. Siden vi trodde på handlefrihetens prinsipp, ville vi ikke tvinge en velsignelse på en åtteåring. Alle barna, bortsett fra Michael, fikk en velsignelse det året.

Skoleåret forløp normalt. Michael og de andre barna gjorde det bra på skolen, og familien trivdes i hverandres selskap. Så kom mai måned, og baseballsesongen begynte for lilleputtlaget. Etter siste skoledag innkalte Michaels trener til trening. Michael kunne ikke ha gledet seg mer. Hans drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Han skulle være første mottaker. Baseballbanen var bare noen kvartaler hjemmefra. Guttene og treneren krysset en travel hovedvei på vei til baseballbanen. Etter treningen tok guttene og treneren fatt på hjemveien. Michael og en venn løp i forveien for treneren og de andre guttene. Da de to guttene nærmet seg hovedveien, glemte Michael å se seg for og løp rett ut foran en bil som ble kjørt av en 16 år gammel gutt som var ute på sin første kjøretur. Kan dere forestille dere hvor redd den unge mannen må ha blitt? Han bråbremset og skrenset i et forsøk på å svinge utenom gutten. Dessverre traff den ene siden av støtfangeren Michael og kastet ham nedover veien.

Like etterpå fikk søster Bateman og jeg en telefon fra politiet. Michael var livstruende skadet og befant seg i en ambulanse på vei til sykehuset. Det var viktig at vi skyndte oss. Før vi dro, ringte jeg en venn og ba ham møte oss på sykehuset og hjelpe til med å gi en velsignelse. Den 20 minutter lange kjøreturen var den lengste vi har opplevd. Vi ba inderlig om at vår sønns liv måtte bli spart og at vi måtte få vite Herrens vilje.

Da vi parkerte bilen ved inngangen til akuttmottaket, så vi en politimann komme ut sammen med en ung mann som gråt. Politimannen gjenkjente oss og presenterte den unge mannen som føreren av bilen. Vi hadde hørt nok om omstendighetene til å legge armene rundt ham og si at vi visste det ikke var hans feil. Så gikk vi inn på sykehuset for å finne Michael. Da vi kom inn på rommet, arbeidet legene og sykepleierne febrilsk med å hjelpe ham. Vennen min hadde kommet, og vi spurte om det var mulig å få to eller tre minutter alene med ham. Min prestedømsbror salvet, og jeg beseglet. Idet jeg la hendene på Michaels hode, følte jeg lindring og fred, ordene strømmet og løfter ble gitt. Deretter ble han ført av sted til operasjonssalen i all hast.

De neste fire ukene lå Michael i en sykehusseng med bandasjert hode og med benet i strekk. Hver onsdag besøkte lagkameratene på lilleputtlaget ham etter kampen for å avlegge rapport. Hver onsdag vellet tårene frem i Michaels øyne og rant nedover kinnet mens guttene fortalte om kampen. Etter fire uker ble Michael lagt i gipsbandasje fra brystet og ned til tærne. Ved to eller tre anledninger tok vi ham med på en kamp for å se vennene spille. Nye fire uker gikk, og gipsbandasjen ble erstattet med en som gikk fra hoften til tærne. To dager før skolen skulle begynne, ble den siste gipsen fjernet. Da familien kom sammen neste kveld i anledning velsignelsene for det nye skoleåret, er det ikke vanskelig å gjette hvem som ønsket den første velsignelsen. En ni år gammel gutt, litt eldre og mye klokere, sto først i køen.

I årenes løp har våre barn lært å forstå at ulykker ikke alltid forhindres ved prestedømsvelsignelser, men de vet også at mer enn én type beskyttelse er tilgjengelig gjennom prestedømmet. I dag mottar våre barnebarn prestedømsvelsignelser. Tradisjonen er ført videre til andre og tredje generasjon. Vi tror at denne tradisjonen, i likhet med familien, vil vare gjennom evigheten.

Jeg er så takknemlig for at en 14 år gammel gutt, Joseph Smith, gikk inn i en lund for å spørre om hvilken kirke som er den rette. Jeg vil for alltid være takknemlig for det svaret han mottok og den påfølgende gjengivelsen av prestedømmet og dets nøkler gjennom døperen Johannes, Peter, Jakob og Johannes og andre hellige sendebud. Måtte vi benytte denne store kraft til å velsigne alle Guds barn, og begynne med våre egne familier, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.

NOTER

1. Se L&p 13, Joseph Smith – Historie 1:68-72.

2. Se L&p 27:12-13.

3. Se L&p 110:11-16.

4. Se Matteus 16:19.

5. Matteus 17:1-3.

6. Se Matteus 18:18, L&p 7:7.

7. Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 117.

8. Se Milton V. Backman jr., Christian Churches of America: Origins and Beliefs, rev. utg. (1976, 1983), s. 54-55.

9. Kirkens instruksjonshåndbok, bok 2Ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene, s. 161.