Bring ham hjem PRESIDENT THOMAS S. MONSON Førsterådgiver i Det første presidentskap Vi kan med Herrens hjelp strekke oss ut og redde dem vi har ansvar for. Mine kjære brødre, det er med ydmykhet jeg står foran dere i kveld og vet at det foruten denne imponerende forsamlingen her i Konferansesenteret, er mange hundre tusen prestedømsbærere forsamlet på samme måte over hele verden. Mens jeg tenkte på ansvaret forbundet med å tale til dere, husket jeg en definisjon av prestedømsmyndighet som ble gitt av president Stephen L. Richards. Han sa: «Prestedømmet blir vanligvis enkelt definert som "Guds kraft delegert til mennesker". Jeg tror denne definisjonen er nøyaktig. Men av praktiske grunner liker jeg å definere prestedømmet som tjenesteorientert, og jeg kaller det ofte "den fullkomne plan for tjeneste".»1 Enten vi har en diakons embede i Det aronske prestedømme eller en eldstes embede i Det melkisedekske prestedømme, er vi forpliktet av Herrens åpenbaring i det 107. kapittel i Lære og pakter, vers 99: «Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til.» Da vår yngste sønn, Clark, nærmet seg sin 12årsdag, var han og jeg på vei ut av Kirkens administrasjonsbygning idet president Harold B. Lee kom bort og hilste på oss. Jeg nevnte at Clark snart fylte 12 år, hvorpå president Lee snudde seg mot ham og spurte: «Hva skjer når du fyller 12?» Dette var en av de gangene da en far ber om at hans sønn må bli inspirert til å gi riktig svar. Clark sa uten å nøle til president Lee: «Jeg vil bli ordinert til diakon!» Det var det svaret president Lee hadde søkt. Så ga han følgende råd til vår sønn: «Husk, det er en stor velsignelse å ha prestedømmet.» Da jeg var gutt, så vi frem til å dele ut nadverden til menighetens medlemmer. Vi diakoner ble opplært i våre plikter. En av mennene i menigheten vår, Louis, led av skjelving. Hodet og hendene hans skalv så voldsomt at han ikke ved egen hjelp kunne ta nadverden. Alle diakonene visste at når vi ga nadverd til Louis, skulle vi sette begeret mot munnen hans med den ene hånden og støtte hodet hans med den andre. Brettet ble imens holdt av en annen diakon. Louis sa alltid «takk skal du ha». Det er 40 år siden på denne konferansen siden president David O. McKay kalte meg som medlem av De tolv apostlers quorum. På det første møtet med Det første presidentskap og De tolv som jeg var tilstede på, og hvor nadverden ble forrettet, kunngjorde president McKay: «Før vi tar nadverden, vil jeg gjerne be vårt nyeste medlem av denne forsamling, bror Monson, om å gi Det første presidentskap og De tolv en innføring i vår Herre og Frelser, Jesu Kristi sonoffer.» Det var da jeg fikk virkelig forståelse av det gamle ordtaket «Når avgjørelsens øyeblikk kommer, er forberedelsen over». Det var også tidspunktet for å huske Peters råd i 1. Peters brev: «Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere.»2 Jeg begynte med å referere et brev jeg hadde fått fra en soldat fra menigheten vår som tjenestegjorde ved fronten i Korea i den av og til glemte krigen. Forfatteren fortalte hvordan flere i troppen hans, midt under granatregnet søndag morgen, tok brødet og deretter vannet, begge deler servert fra en hjelm. Hver av dem mintes betydningen av velsignelsen som ble uttalt over de hellige symbolene, og deres personlige ansvar for å holde Herrens bud og følge Herrens eksempel på tjeneste for andre. Erindringen om denne spesielle erfaringen med Det første presidentskap og De tolvs quorum har ikke bleknet i de mellomliggende 40 årene. For dem som har vært borte fra hjem og familie, enten i det militære, på misjon eller av andre grunner, fører høytidene en lengsel med seg etter å kunne være sammen med sine kjære. Å høre barnelatter, å se foreldrenes kjærlige uttrykk og føle søsknenes armer rundt seg er som en forsmak på himmelen og den evige glede vi vil oppleve der. En desemberkveld mens vi ventet på å komme ombord i et fly til USA, sto søster Monson og jeg i kvelende hete og fuktig luft i Singapore, da det hørtes en kjent, munter melodi over høyttaleren. Bing Crosby sang: Jeg er hjemme til jul, Du kan regne med meg. Sørg for snø og misteltegn og gaver på treet. Julaften kommer jeg dit kjærlighetens lys skinner. Jeg er hjemme til jul, Om så bare i mine drømmer.3 Det første presidentskap har lenge fremhevet erklæringen om at «hjemmet danner grunnlaget for en rettskaffen livsførsel, og ingenting annet kan erstatte det og heller ikke fylle dets avgjørende funksjoner».4 Det fins familier med mor og far, sønner og døtre, som på grunn av en tankeløs bemerkning har fjernet seg fra hverandre. En beretning om hvordan en slik tragedie var nær ved å skje, kom til uttrykk for mange år siden i en ung manns liv, som jeg ønsker å kalle Jack. Så lenge Jack hadde levd, hadde han og hans far hatt mange alvorlige krangler. En dag da han var 17 hadde de en spesielt voldsom en. Jack sa til sin far: «Nå er begeret fullt. Jeg drar hjemmefra, og jeg kommer aldri tilbake.» Dermed gikk han gikk inn og pakket bagen sin. Hans mor tryglet ham om å bli, men han var for sint til å høre på henne. Han forlot henne gråtende i døråpningen. Da han var på vei over gårdsplassen og skulle gå ut av porten, hørte han faren rope: «Jack, jeg vet at jeg har en stor del av skylden for at du drar din vei, og jeg er virkelig lei for det. Jeg vil du skal vite at hvis du noen gang skulle få lyst til å komme tilbake, vil du alltid være velkommen. Og jeg skal prøve å være en bedre far for deg. Jeg vil du skal vite at jeg alltid vil være glad i deg.» Jack svarte ikke, men gikk til bussstasjonen og kjøpte billett til et sted langt unna. Mens han satt på bussen og så mil etter mil forsvinne, begynte han å tenke på farens ord. Det begynte å gå opp for ham hvor stor kjærlighet det hadde krevd å gjøre det han hadde gjort. Faren hadde bedt om unnskyldning. Han hadde invitert ham hjem igjen og faktisk sagt ordene «jeg er glad i deg». Det gikk opp for Jack at han selv måtte ta neste skritt. Han forsto at den eneste muligheten til å få fred med seg selv, var å vise faren den samme modenhet, godhet og kjærlighet som faren hadde vist ham. Jack gikk av bussen. Han kjøpte returbillett og dro hjem igjen. Han kom frem like over midnatt, gikk inn i huset og tente lyset. Der, i gyngestolen, satt hans far med hodet i hendene. Idet han så opp og fikk se Jack, reiste han seg fra stolen og de sprang inn i hverandres armer. Jack sa ofte: «Disse siste årene jeg bodde hjemme, var blant de lykkeligste i mitt liv.» Vi kan si at her har vi en gutt som ble voksen over natten. Her har vi en far som ved å undertrykke sterke følelser og stolthet berget sin sønn før han ble en av den store «tapte bataljon» som skyldes sammenbrutte familier og oppløste hjem. Kjærlighet var båndet som bandt, den legende balsam. Kjærlighet – så ofte følt, så sjelden uttrykt. Fra Sinai berg tordner det i våre ører: «Hedre din far og din mor.»5 Og senere, fra Herren, får vi påbudet: «Dere skal leve sammen i kjærlighet.»6 Brødre, det er vårt ansvar, ja, vår høytidelige plikt, å strekke oss ut til dem som har glidd ut i inaktivitet eller forvillet seg bort fra familiekretsen. La oss huske de vakre ordene i Herrens åpenbaring fra kapittel 18 i Lære og pakter: «Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne... Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike! Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!»7 Som presidentskaper for quorumer i Det aronske prestedømme, som veiledere for disse quorumene, kan vi med Herrens hjelp strekke oss ut og redde dem vi har ansvar for. Unge menn, med et smilende ansikt og et besluttsomt hjerte kan dere få en mindre aktiv gutt med dere til prestedømsmøtet og lære om Herren og hva han har tilrettelagt for dere å gjøre. Dere er berettiget til hans guddommelige hjelp, for han har lovet dere: «Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.»8 Brødre i Det melkisedekske prestedømme, dere har det samme hellige ansvar og den samme forpliktelse overfor andre menn og deres familier. Og det samme løfte fra Herren vil følge deres bestrebelser. Når dere lykkes, har dere besvart en mors bønn, barns ømme, om enn uuttrykte følelser, og ditt navn vil for evig prises av dem dere har gått inn for å hjelpe. La meg dele med dere et nokså personlig, men gledelig eksempel av egen erfaring. Som biskop var jeg alltid bekymret for ethvert medlem som var inaktivt, ikke var tilstede, ikke tjente. Jeg tumlet med disse tankene mens jeg kjørte nedover gaten der Ben og Emily Fullmer bodde. Verking og smerter som følge av tilårskommen alder hadde ført til at de hadde trukket seg tilbake fra aktivitet til sitt hjem, som lå isolert og avskåret fra pulserende liv og omgang. Ben og Emily hadde ikke vært på nadverdsmøtet på mange år. Ben, som var tidligere biskop, satt alltid i stuen og leste og lærte utenat fra Det nye testamente. Jeg var underveis fra salgskontoret mitt i byen til hovedkontoret i Industrial Road. Av en eller annen grunn hadde jeg kjørt ned First West, en gate jeg aldri hadde vært i før, for å komme til hovedkontoret. Da fikk jeg en umiskjennelig tilskyndelse om å parkere bilen og besøke Ben og Emily, til tross for at jeg var på vei til et møte. Jeg ga ikke akt på tilskyndelsen i første omgang, men kjørte videre et par kvartaler. Men da tilskyndelsen kom på nytt, snudde jeg og kjørte til deres hus. Det var en solskinnsettermiddag. Jeg gikk mot døren og banket på. Jeg hørte en liten fox terrier bjeffe mot meg. Emily ønsket meg velkommen. Da hun fikk se meg, utbrøt hun: «I hele dag har jeg ventet på at telefonen skulle ringe. Det har den ikke gjort. Jeg håpet at postbudet skulle komme med brev. Det var bare regninger. Biskop, hvordan kunne du vite at jeg hadde fødselsdag i dag?» Jeg svarte: «Gud vet det, Emily, for han elsker deg.» I stillheten i deres dagligstue sa jeg til Ben og Emily: «Jeg vet virkelig ikke hvorfor jeg ble sendt hit i dag, men det ble jeg. Vår himmelske Fader vet hvorfor. La oss knele i bønn og spørre ham hvorfor.» Vi gjorde det, og svaret kom. Da vi reiste oss fra våre knær, sa jeg til bror Fullmer: «Ben, vil du komme til prestedømsmøtet når vi er sammen med hele prestedømmet, og fortelle guttene i Det aronske prestedømme den historien du en gang fortalte meg da jeg var gutt, om hvordan du og noen gutter var på vei til Jordan River for å bade en søndag, men at du følte Ånden si at du skulle dra til Søndagsskolen. Og du gjorde det? En av guttene som unnlot å følge Ånden, druknet den søndagen. Guttene våre ville like å høre ditt vitnesbyrd.» «Det skal jeg gjøre,» svarte han. Så sa jeg til søster Fullmer: «Emily, jeg vet at du har en praktfull stemme. Det har min mor fortalt. Vi har menighetskonferanse om noen uker, og koret vårt skal synge. Vil du være med i koret og være tilstede på menighetskonferansen, og kanskje synge en solo?» «Hva skal jeg synge?» spurte hun. «Det vet jeg ikke,» sa jeg, «men jeg vil gjerne at du skal synge.» Hun sang. Han talte til Det aronske prestedømmet. Hjerter gledet seg over at Ben og Emily vendte tilbake til aktivitet. De var sjelden borte fra et nadverdsmøte etter det. Åndens språk hadde talt. Den var blitt hørt. Den var blitt forstått. Hjerter ble rørt og sjeler reddet. Ben og Emily Fullmer hadde kommet hjem. En av de lengst oppførte musikaler i historien er Les Miserables. Historien foregår under den franske revolusjon. Hovedrollefiguren i musikalen er Jean Valjean. I sin dypfølte omsorg for den unge mannen, Marius, som skal ut i krigen, uttrykker han i sang en oppriktig bønn: Gud i det høyeste, hør min bønn. I min nød har du alltid vært der. Han er ung, han er redd. Gi ham fred, himmelen være lovet. Bring ham hjem. Gi ham fred, gi ham glede. Han er ung, han er bare en gutt. Du kan ta, du kan gi, la ham være, la ham leve. Om jeg må dø, la meg dø, la ham leve. Bring ham hjem.9 Brødre, når vi går frem som bærere av Guds prestedømme, lærer vår plikt og så strekker oss ut til våre brødre som trenger vår hjelp, la oss da rette blikket opp mot vår himmelske Fader som er vår alles Fader. Kanskje hører vi ikke hans røst, men vi husker hans hilsen: «Vel gjort, du gode og tro tjener!»10 Og i vårt hjerte vil vi alle høre hans uuttalte bønn: Bring ham hjem. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. I Conference Report, apr. 1937, 46. 2. 1. Peter 3:15. 3. Kim Gannon and Walter Kent, «I'll Be Home for Christmas», 1943. 4. Reuben Clark jr., i et møte for ledere i Kirkens hjelpeorganisasjoner på generalplan 29. mars 1940. Se også «Brev fra Det første presidentskap», Liahona, des. 1999, s. 1. 5. 2. Mosebok 20:12. 6. L&p 42:45. 7. L&p 18:10, 15-16. 8. L&p 84:88. 9. Herbert Kretzmer ,«Bring Him Home». 10. Matteus 25:21.