SYDNEY S. REYNOLDS
Førsterådgiver i Primærs generalpresidentskap
Herren... vet hvem vi er og hvor vi er, og han vet hvem som trenger vår
hjelp.
Joseph Smith måtte i en alder av 14 år ha vært det minst
iøynefallende menneske på jorden på den tiden, og likevel
kjente Gud i himmelen ham og kalte ham ved navn i Den hellige lund. Jeg tror
Herren kjenner mitt navn og ditt også.
I Primær lærer vi barna at hvert av dem er et Guds barn og at
deres himmelske Fader kjenner dem og elsker dem. Primærs ledere og
prestedømslederne er eksempler på hva Frelseren ville gjort
når de kaller et barn ved hans eller hennes navn. Jesus sa: «Jeg
er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.»1 I
Skriften leser vi: «Han kaller sine får ved navn og fører
dem ut.»2
Herren vet ikke bare hvem vi er, han vet hvor vi er, og han leder oss til å gjøre
godt. En dag følte en mor jeg kjenner, at hun skulle ringe til sin
datter. (Det er noe som skjer mødre hele tiden.) Det var midt på dagen
og moren var på arbeid, så det var helt uvanlig å ringe
på den tiden. Til hennes overraskelse var det svigersønnen som
tok telefonen – han er vanligvis heller ikke hjemme på hverdager.
Da han rakte sin kone telefonen, sa han: «Det er din mor med sin vanlige
inspirasjon.»
De hadde nettopp vært hos legen. Hun kom i telefonen nesten på gråten,
og sa: «Ultralyden viser at navlestrengen ligger to ganger rundt barnets
hals. Legen sier at vi ikke har annet valg enn å foreta keisersnitt
straks.» Så kom den virkelige grunnen til at hun var ulykkelig: «Og
han sa at jeg ikke kan løfte noe tyngre enn den nye babyen på fire
uker!» Hun trengte å bli beroliget før operasjonen om
at Herren visste hva hun trengte og at han elsket henne – og at hun
ville få hjelp til å passe de tre små hjemme som ikke var
stort mer enn babyer de heller. Når mødre – og fedre – ber
om at Herren må velsigne og styrke familien deres, viser han dem ofte
en utvei.
Søster Gayle Clegg i Primærs generalpresidentskap og hennes
mann bodde i mange år i Brasil. Hun hadde nylig et oppdrag for Primær
i Japan. Da hun kom inn i møtehuset på søndagen, la hun
merke til en brasiliansk familie blant de japanske hellige. «De så brasilianske
ut,» sa hun. Hun hadde bare et øyeblikk til å hilse på dem
og oppdaget at mor og barn var svært begeistret, men at faren var heller
stille. «Jeg får anledning til å snakke med dem etter møtet,» tenkte
hun og ble raskt ført opp på forhøyningen. Hun holdt
sin tale på engelsk, som ble tolket til japansk, og så følte
hun seg tilskyndet til å bære sitt vitnesbyrd på portugisisk
også. Hun nølte litt fordi det ikke var noen tolk for portugisisk,
og 98 prosent av tilhørerne ville ikke forstå hva hun sa.
Etter møtet kom den brasilianske faren bort til henne og sa: «Søster,
skikkene er så annerledes her, og jeg har følt meg så alene.
Det er vanskelig å komme til Kirken og ikke forstå noe. Noen
ganger undres jeg om det ikke ville vært bedre bare å lese i
Skriften hjemme. Jeg sa til min hustru: "Jeg skal gi det én sjanse
til," og jeg kom hit i dag for det jeg tenkte skulle bli siste gang.
Da du bar ditt vitnesbyrd på portugisisk, rørte Ånden
ved mitt hjerte, og jeg visste at det er her jeg hører til. Gud vet
at jeg er her, og han vil hjelpe meg.» Og han hjalp de andre med å rydde
bort stolene.
Var det en tilfeldighet at det eneste portugisisktalende medlemmet i Primærs
presidentskap ble sendt til Japan istedenfor til Portugal? Eller var det
fordi Herren visste at noen der trengte noe bare hun kunne gi – og
at hun hadde mot til å følge en tilskyndelse fra Ånden?
En av de store velsignelser ved å ha et kall i Kirken er at Herren
gjennom sin Ånd vil inspirere oss til å hjelpe dem vi er kalt
til å tjene.
Enhver som betaler full tiende, kan vitne om at Herrens velsignelser kommer
til oss personlig og dekker våre individuelle behov. Herren har lovet
at hvis vi betaler vår tiende, vil han åpne himmelens sluser
og utøse en velsignelse over oss så stor at vi knapt vil ha
rom for å ta imot den.3
For mange år siden arbeidet John Ort på et støperi i
Australia, og ved en fryktelig ulykke sprutet varmt bly utover ansiktet og
kroppen hans. Han ble salvet, og han fikk noe syn tilbake på det høyre øyet,
men han ble fullstendig blind på det venstre. Fordi han ikke kunne
se, mistet han jobben sin. Han forsøkte å få arbeid hos
sin hustrus familie, men bedriften deres led fallitt i nedgangstiden. Han
ble nødt til å gå fra dør til dør og søke
forefallende arbeid for å tjene til mat og husleie.
Et år betalte han ikke tiende, og han gikk for å snakke med
grenspresidenten. Grenspresidenten forsto situasjonen, men ba John om å be
og faste om saken så han kunne finne en utvei til å betale sin
tiende. John og hans hustru, Alice, fastet og ba og fant ut at det eneste
de eide av verdi, var forlovelsesringen hennes – en vakker ring som
var kjøpt i lykkeligere tider. Etter mye kval besluttet de å gå til
en pantelåner med ringen. Der fikk de vite at den var verd nok til å få betalt
tienden og enda noen utestående regninger. På søndag gikk
han til grenspresidenten og betalte tienden. Idet han kom ut fra kontoret,
møtte han tilfeldigvis misjonspresidenten, som la merke til de ødelagte øynene
hans.
Bror Orths sønn, som nå er biskop i Adelaide, skrev senere: «Vi
tror [misjonspresidenten] var øyenlege, for han ble vanligvis
omtalt som president dr. Rees. Han snakket med far og fikk anledning til å undersøke
ham og tilby hjelp for synet. Far fulgte hans råd,... og etter en tid
fikk han synet tilbake – 15 prosent på det venstre øyet
og 95 prosent på det høyre – og med briller kunne han
se igjen.»4 Etter å ha fått synet tilbake var
John aldri arbeidsløs, han løste ut ringen som nå er
et arvestykke i familien, og betalte full tiende resten av sitt liv. Herren
kjente John Ort, og han visste hvem som kunne hjelpe ham.
«President dr. Rees» var min mors far, og han visste trolig
aldri hvilket mirakel som fant sted den dagen. Generasjoner ble velsignet
fordi en familie bestemte seg for å betale tiende på tross av
den vanskelige situasjonen – og deretter møtte en mann som «tilfeldigvis» var
der og «tilfeldigvis» var øyenlege som kunne forandre
deres liv. Selv om noen kan fristes til å tro at dette bare var tilfeldigheter,
har jeg tro på at ikke engang en spurv faller til jorden uten at Han
vet det.5
Vår familie kjente ikke til denne historien før for to år
siden, men så mye vet vi om morfar – han elsket Herren og forsøkte å tjene
ham hele sitt liv. Og vi vet om Herren at han vet hvem vi er og hvor vi er,
og han vet hvem som trenger vår hjelp.
Jeg har sett dere som kjenner Herren og oppriktig elsker ham, fortelle en
ungdom som strevde med å finne veien: «Gud elsker deg. Han ønsker
at du skal lykkes. Hans største ønske er å velsigne deg.» Jeg
har hørt dere trøste en sørgende venn: «Jeg vet
at det er et liv etter dette. Jeg vet at barnet ditt fortsatt lever og at
det fins en mulighet for at du kan få se ham igjen og være sammen
med ham.» Jeg har iakttatt at mange av dere har sagt til en motløs
ung mor: «La meg hjelpe deg – det arbeidet du gjør, er
det viktigste i hele verden.» Jeg har sett at de dere hjelper, ikke
bare verdsetter deres kjærlighet, men også føler Herrens
kjærlighet og kraft når Hans ånd vitner om at det dere
har sagt, er sant.
Hvem skal skille oss fra Kristi kjærlighet? Jeg er overbevist om,
i likhet med Paulus, at hverken prøvelser, liv eller død eller
noen annen omstendighet skal ha makt til å skille oss fra hans kjærlighet.6
Frelseren ga sitt liv for hver og en av oss. Han kjenner våre gleder
og sorger. Han kjenner mitt navn og ditt navn. Når vi inngår
pakt med ham i dåpen, lover vi å holde hans bud, alltid huske
ham og å påta oss hans navn. Til sist er det ved Hans navn vi ønsker å kalles,
for «det skal ikke gis noe annet navn, heller ingen annen vei eller
noe annet middel hvorved frelse kan komme til menneskenes barn, enn i og
gjennom Den Allmektige Herre Kristi navn».7 Jeg vitner om
at han lever og elsker oss og kaller oss ved navn til å komme til ham.
I Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. Joh. 10:14.
2. Joh. 10:3.
3. Se Malaki 3:10.
4. Brev fra J. Orth, 13. desember 2001.
5. Se Matteus 10:29.
6. Se Rom. 8:35-39.
7. Mosiah 3:17.
Previous
