BISKOP RICHARD C. EDGLEY
Førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd
Kirkens styrke ligger i de millioner av ydmyke medlemmer som hver dag
streber etter å gjøre Frelserens vilje.
For en tid siden i høyprestenes quorumsmøte innledet læreren
vår leksjonen med å spørre hver enkelt av oss hvem som
var vår helt og hvorfor. Da alle etter tur svarte på dette, var
ikke svarene uventede. Naturligvis nevnte en Frelseren, verdens Forløser.
En annen snakket om Abraham Lincoln, som frigjorde slavene, ledet USA gjennom
en borgerkrig og til slutt forente landet. Andre valgte profeten Joseph Smith
og vår kjære nåværende profet, Gordon B. Hinckley.
Etter hvert som alle nevnte en helt, sa jeg meg i stillhet enig og erkjente
at alle var menn som det var verdt å ta etter, og at jeg ville være
et bedre menneske hvis jeg hadde noen av de egenskapene som gjorde disse
til store menn.
Da det ble min tur til å svare, vendte jeg meg mot en bror noen seter
lenger nede på raden til høyre og sa: «Min helt er Ken
Sweatfield og hans hustru, Jo Ann.» I 20 år hadde jeg sett Ken
og Jo Ann pleie sin bevisstløse sønn med all den kjærlighet
og tålmodighet foreldre kan gi. Jeg hadde ofte tenkt på de knuste
håp og drømmer som de sikkert hadde hatt for Shane før
han ble utsatt for en fryktelig bilulykke bare to uker før han skulle
ta fatt på sin misjon i Leeds i England. Jeg har iakttatt Ken og Jo
Ann når de har trillet Shane i rullestol ut i solen og gjennom nabolaget,
idet de har beskrevet landskapet og håpet at han kunne høre
og føle, og håpet at den friske luften og solskinnet kunne opplive
hans undertrykte ånd. I 20 år hadde de ingen ferie fra denne
pleien og få kvelder ute, men de utstrålte alltid tro, optimisme
og takknemlighet – aldri noe tegn til sinne, fortvilelse eller at de
dro Guds hensikter i tvil.
Deretter vendte jeg meg mot en bror på min venstre side og sa: «Min
helt er Jim Newton og hans hustru, Helen.» Like etter at Jim og Helens
sønn Zach mottok sitt misjonskall til Peru, ble han drept i en bilulykke.
Da jeg hørte om ulykken, skyndte jeg meg til sykehuset og håpet å høre
at Zach var i live og ville komme seg. Svært ærbødige
og rolige forklarte foreldrene at Zach nå ville utføre sin misjon
på den andre siden av sløret. Da jeg så den rolige besluttsomheten
til disse to sterke foreldrene, forsto jeg at gjennom smerten og kvalen var
det en fred som bare kunne komme fra en sterk og varig tro på en kjærlig
Fader og på Forsoneren. Min tro ble styrket, og inspirert av dem ble
min beslutning om å følge deres eksempel i lignende prøvelser
og tragedier på ny stadfestet.
Jeg kunne også ha svart at min helt er Tom Abbott og hans sønn,
John, mine trofaste hjemmelærere, som aldri unnlot å gjøre
sitt oppdrag som hjemmelærere selv om vi er en familie som det ofte
er vanskelig å treffe hjemme. Jeg kunne ha nevnt utallige andre som
jeg beundrer og kunne kalle mine helter. Mange har ikke såkalte høye
eller fremtredende kall i Kirken, men alle er verdige til en hvilken som
helst stilling. Ingen er godt kjent blant Kirkens medlemmer, men jeg er sikker
på at vår himmelske Fader kjenner alle ved navn.
Ved de anledninger jeg kan være tilstede på nadverdsmøtet
i min egen menighet, er jeg ofte tankefull når jeg ser på forsamlingen
og ser de samme ansiktene søndag etter søndag. Noen har jeg
sett regelmessig på nadverdsmøtene i over 20 år. Jeg gjentar,
de fleste befinner seg ikke i Kirkens rampelys, men alle kommer trofast til
sine møter og takler livets utfordringer i sitt personlige liv.
Dette er de mange medlemmene jeg ser, beundrer og er takknemlig for. De
trakter ikke etter posisjon, prominens eller berømmelse, men de gjør
seg alle fortjent til en plass i vår Faders rike ved at de gjør
det de skal i hverdagen. De gjør hele tiden det som ikke blir lagt
merke til, det lite iøynefallende, men ydmykt og rettferdig gjør
de det som er viktig. De har så visst utfordringer, men i sine store
vanskeligheter er de i stand til å finne det gode som så ofte
er en stille ledsager av motgang. Denne situasjonen finnes det hundrevis
av i de tusener av menigheter rundt om i verden. De er Jesu Kristi Kirke
av Siste Dagers Hellige.
Ja, Kirkens styrke ligger i de millioner av ydmyke medlemmer som hver dag
streber etter å gjøre Frelserens vilje – dag etter dag,
trinn for trinn. Disse ydmyke medlemmene kommer fra alle nasjoner, alle samfunnslag
og inntektsgrupper. De innbefatter personer med den høyeste utdannelse
så vel som personer fra de mest beskjedne kår i de minste landsbyer
i verdens fjerneste områder – alle har et levende vitnesbyrd
i sitt indre om Jesus Kristus og et ønske om å tjene Herren.
Når jeg har tenkt på disse trofaste medlemmene, har det slått
meg at det er to egenskaper alle synes å ha. For det første – uansett
sosial eller økonomisk status fører deres ydmykhet til at de
underkaster seg Herrens vilje. Og for det annet – tross livets vanskeligheter
og prøvelser er de i stand til å bevare en takknemlig holdning
til Guds velsignelser og det gode i livet. Ydmykhet og takknemlighet er i
sannhet tvillingegenskaper ved lykke.
Det fortelles en historie om et sammenstøt mellom profeten Joseph
Smith og Brigham Young. I nærvær av en forholdsvis stor gruppe
brødre irettesatte profeten bror Brigham alvorlig for en forsømmelse.
Alle ventet – noe sjokkert, tenker jeg – på å se
Brighams reaksjon. Brigham, som senere ble kjent som Herrens løve,
var jo på ingen måte noen forsagt person. Brigham reiste seg
langsomt, og med ord som virkelig gjenspeilte hans karakter og ydmykhet,
bøyde han ganske enkelt hodet og sa: «Joseph, hva vil du jeg
skal gjøre?» Det fortelles at Joseph løp hulkende ned
fra podiet, slo armene rundt Brigham og sa noe sånt som: «Du
besto prøven, bror Brigham, du sto!» (Se Truman G. Madsen, «Hugh
B. Brown – Youthful Veteran», New Era, apr. 1976, s. 16.)
Mange av oss bor eller arbeider i omgivelser hvor ydmykhet ofte blir misforstått
og betraktet som en svakhet. Ikke mange selskaper eller institusjoner innlemmer
ydmykhet i sine verdier eller som en ønsket egenskap hos sine ledere.
Men når vi lærer om Guds handlemåte, blir kraften i en
ydmyk og lydig ånd tydelig. I Guds rike begynner storhet med ydmykhet
og lydighet. Disse ledsagende dyder er de første viktige skritt til å åpne
døren til Guds velsignelser og prestedømmets kraft. Det spiller
ingen rolle hvem vi er eller hvor imponerende våre akkreditiver er.
Ydmykhet og lydighet overfor Herren, sammen med et takknemlig hjerte, er
vår styrke og vårt håp.
Da Herren fastsatte betingelsene for medlemskap i hans kirke, sa han: «Alle
de som ydmyker seg for Gud... og kommer frem med et sønderknust hjerte
og en angrende ånd, [de er det som] ved dåp [skal] opptas
i hans kirke.» (L&p 20:37.)
Derfor ser vi blant Kirkens medlemmer menn og kvinner fra enhver bakgrunn
som ydmykt underkaster seg Guds rettledning. Vi ser den fremstående
bedriftslederen som vennlig og ydmykt mottar og blir undervist av en ydmyk
og noen ganger til og med forlegen hjemmelærer. Vi ser høyt
utdannede personer som ydmykt retter seg etter råd fra biskopen, som
noen ganger har liten formell utdannelse. Vi ser tidligere biskoper og stavspresidenter
som vennlig og ydmykt aksepterer kall som lærer i Primær, assistent
i Barnestuen eller til å sette sammen hjelpepakker som skal sendes
til trengende rundt om i verden. Vi ser tusener av modne ektepar som reiser
fra sine komfortable hjem for å bo under forhold de ikke er vant til,
for ydmykt å gjøre tjeneste blant fattige mennesker rundt om
i verden – og deretter gjør det om og om og om igjen. Vi ser
verdens fattige som ydmykt ofrer for å dele det lille de eier i livet,
med dem som er enda fattigere. Og i ydmykhet tjener og gir alle av et takknemlig
hjerte, og de priser Gud.
Kong Benjamin advarte oss og sa at vi må bli «som et barn, lydig,
saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye
seg for alt som Herren finner gavnlig å pålegge [oss]» (Mosiah
3:19).
Når vi ydmykt underkaster oss Faderens vilje, mottar vi kraft fra
Gud – ydmykhetens styrke. Det er styrke til å takle livets motgang,
fredens styrke, håpets styrke, styrken i et hjerte som banker i kjærlighet
til og vitnesbyrd om Frelseren Jesus Kristus, ja, forløsningens styrke.
Derfor er Frelseren vårt største eksempel på kraften i
ydmykhet og lydighet. For det at han underkastet seg Faderens vilje, bevirket
den største og også den mektigste hendelse i hele historien.
De kanskje helligste ord i alle Skriftene lyder ganske enkelt: «La
ikke min vilje skje, bare din» (Lukas 22:42).
Så vi har tusener, ja, millioner, av bankende hjerter – helter,
tror jeg vi kan si, men en mer passende beskrivelse er kanskje rett og slett
vår Frelser Jesu Kristi ydmyke tilhengere. Og, som president Hinckley
har bedt hver enkelt av oss om, gjør de bare sitt beste – én
dag av gangen.
Måtte et ydmykt og lydig hjerte være vår kraft fra Gud
med alle velsignelser som hører med, er min ydmyke bønn. I
Jesu Kristi navn, amen.
Previous
