ELDSTE NEAL A. MAXWELL
i De tolv apostlers quorum
Hvis Joseph Smith hadde vært kanal for bare én slik guddommelig åpenbaring,
ville den alene vært tilstrekkelig til å befeste ham som en
stor profet.
Fra 1820 av ble Joseph Smith stasenere frifinnelser. Mønsteret fortsetter.
dig utsatt for anklager – fulgt av Helt som profetert spotter dårer
ham, helvete raser mot ham, og hans navn nevnes «for godt og ondt» (JS – Historie
1:33). Denne beskjeftigelsen opptar unødig noen
få som synes å foretrekke å gnage på gamle ben i
bakgården fremfor å komme inn og spise av åpenbaringens
storslagne buffet, og som derved hindres i å vie rettmessig oppmerksomhet
til Josephs misjon som en «utvalgt seer» (se 2. Nephi 3:6-7).
Som Ammons erfaring viste, har en seer makt til å oversette gamle
opptegnelser, og «en seer er større enn en profet», men,
sa Ammon, «en seer er ... en profet også» (se Mosiah 8:11-16).
Med dette kallet har Joseph blitt «til stor nytte for sine medmennesker» (Mosiah
8:18).
Den «utvalgte» oversetter frembragte – «ved Guds
gave og kraft» (L&p 135:3) – Mormons bok, som er håndgripelig
og som kan verifiseres. For alle som gir akt på den, er Mormons bok
som å åpne lenge lukkede dører i noe som var antatt å være
en komplett kanon hellig skrift.
På selve tittelbladet er bokens spesielle rolle angitt med hensyn
til å «overbevise» mennesker «om at Jesus er Kristus» (se
også 2. Nephi 25:18). I en tid med vantro og usikkerhet angående
denne fremtredende kjensgjerning, er denne «overbevisende» rolle
så grunnleggende. Hvilket konkret løfte!
Mormons bok vil bli forkynt «fra hustakene» til verden (2. Nephi
27:11). Selv om den fornektes, vil den bestå som en uopphørlig
invitasjon «så lenge jorden består» (2. Nephi 25:22).
Intet under at «jordens ender skal spørre etter [Josephs]
navn» (L&p 122:1). Beroligende profetier erklærer videre
at Josephs fiender «skal bli nedkjempet» og at profetens folk
aldri skal «vende seg mot [ham]» ved forræderes vitneprov
(se 2. Nephi
3:14; L&p 122:3).
Som president Faust minnet oss om i går, sa Joseph om sin egen ufullkommenhet: «Jeg
har aldri sagt dere at jeg var fullkommen – men det finnes ingen feil
i de åpenbaringer jeg har fremsatt.» (Se «Joseph, mannen
og profeten», Lys over Norge, juli 1996, s. 72-74.)
Ironisk nok gikk unge Joseph inn i lunden bare fordi han ønsket å vite
hvilken kirke han skulle slutte seg til – han søkte ikke å bli
kalt til seer, åpenbarer, oversetter og profet (se L&p 21:1). I
lunden, og senere, kom det en flom av uventede velsignelser. De resulterende åpenbaringer
og oversettelser var ikke bare spekulasjon, tankespinn eller diktning, men
de var guddommelige, forklarende tilkjennegivelser.
Mengden mottatte åpenbaringer og oversettelser er enorm, noe som understreker
uttrykket «utvalgt seer». Men det er ikke bare den enorme mengden
Joseph mottok og som nå forkynnes til menneskene, det er også alt
det forbløffende i denne rikdommen.
Gjennom en rekke åpenbaringer og oversettelser kom for eksempel en
beskrivelse av et univers som langt, langt overstiger den astrofysiske viten
i 1830årene, et kosmos med «verdener uten ende», og de
forteller oss videre at «deres innbyggere er født sønner
og døtre av Gud» (Moses 1:33; L&p 76:24).
I oldtiden ble Abrahams ætt sammenlignet med sanden på havets
strand, et overveldende løfte (1. Mos. 22:17). Gjenopprettelsens åpenbaringer
og oversettelser sannsynliggjør et enormt univers, det er derfor ikke
overraskende for oss at vitenskapsfolks seneste anslåtte antall stjerner
i universet er «langt flere enn det er sandkorn på alle strender
og ørkener på jorden». (Allison M. Heinrichs: «The
Stellar Census: 70 Sextillion», Los Angeles Times, 26. juli
2003; se også Carl Sagan: Cosmos [1980], s. 196.)
Åpenbaringer og oversettelser kom også om Guds sentrale hensikt – «å tilveiebringe
mennesket udødelighet og evig liv», og ga oss guddommelig konsis
forsikring (se Moses 1:39). Guds planer for sjelers utvikling er ikke forandret.
De ble beskrevet for oldtidens Israel, hvis 40 år i ødemarken
skulle «ydmyke [dem] og prøve [dem] og kjenne hva som
var i [deres] hjerte, om [de] ville holde hans bud eller ikke» (5.
Mos. 8:2). Disipler i dag kan derfor forstå hvorfor vår tro og
tålmodighet til tider blir prøvet – nemlig for at vi skal
bli beredt til å vende hjem (se Mosiah 23:21).
Brødre og søstre, det går ikke mange timene av vårt
liv uten at vi må avgjøre, på nytt, hvilke innflytelser
vi skal utsette oss for og om vi skal slå opp teltet mot Sodoma eller
det hellige tempel (se 1. Mos. 13:12; Mosiah 2:6).
Gud har ingen distraherende gjøremål noe sted i universet.
Vi står sentralt i hans omsorg og hensikter. Hvilken skarp kontrast
for dem som tror at mennesket lever i «et utilsiktet univers» (Bertrand
Russell: «A Free Man's Worship», i Mysticism and Logic and
Other Essays [1917], s. 50), et «univers... uten herre» (Albert
Camus, The Myth of Sisyphus and Other Essays, overs. Justin O'Brian [1955],
s. 123) .
Åpenbaringer kom også om vårt lange liv som Guds åndebarn,
siden «mennesket var også i begynnelsen hos Gud», en erklæring
fulgt av ytterligere lys over menneskets evige natur (se L&p 93:29).
Disse kunngjøringene, og deres viktige implikasjoner, er vesentlige
og avkrefter for eksempel den lære at mennesket ble skapt på et øyeblikk «av
intet».
En annen realitet ved at vi var hos Gud «i begynnelsen» er at «du
har vært deg» i lang tid. Derfor skrev apostelen Johannes helt
korrekt at «[Gud] elsket oss først» (se 1. Joh.
4:19). Likeså lærer vi midt i livets turbulens hvem andre kjødelige
egentlig er – våre åndebrødre og -søstre,
ikke funksjoner, rivaler eller fiender. Videre skulle vi betrakte menneskeliv
som ukrenkelige og med respekt.
Så forbløffende de enn er, er disse tre åpenbaringene
og oversettelsene et spesielt svar på menneskets dypeste lengsler og
undring. De forteller oss om Guds natur, om universet og likeledes om vår
egen identitet og meningen med livet. Hva kunne være mer personlig
enn disse korte, men omfattende erklæringene?
Hvis Joseph Smith hadde vært kanal for bare én slik guddommelig åpenbaring,
ville den alene vært tilstrekkelig til å befeste ham som en stor
profet. Men selv om Gud ønsker å gi oss alt han har, mangler
vi mye på å være mottagelige! (se L&p 84:38).
Det er ikke underlig at Paulus roste Abraham som «ikke tvilte i vantro» (Rom.
4:20). Det er en fare for at vi, når vi overveier gjenopprettelsens
læresetninger, kan «tvile» på slike sterke og løfterike
sannheter.
Med slike overveldende åpenbaringer og oversettelser – la oss
følge kong Benjamins råd: «Tro på Gud... Tro at
mennesket ikke fatter alt som Herren fatter» (Mosiah 4:9).
En allmektig Gud gir alle mennesker frihet til å velge, men hvor takknemlige
skulle vi ikke være for at Gud for lenge siden valgte å frelse
og å oppreise alle sine barn gjennom sin Sønns sonoffer. Ikke
desto mindre er det noen som avviser og mange som stiller seg likegyldige
til disse og andre guddommelige tegn, mest fordi de er altfor opptatt av
verdslige bekymringer. De er fremmede for Frelseren, som er langt borte fra
deres tanker og hensikter (se Mosiah 5:13).
Midt i Guds plan og universets ufattelige uendelighet ligger omtanken for
enkeltmennesket. For eksempel: «[Gud] ser ned på alle menneskenes
barn og kjenner alle hjertets tanker og hensikter» (Alma 18:32; se
også Jesaja 66:18).
Siden vi således står fullstendig til regnskap for ham, kan
vi ikke på dommens dag påberope oss ansvarsfrihet!
Jeg har spart til slutt den store åpenbaringen som virkelig rager
høyest: tilkjennegivelsene som viser at det virkelig fins en oppstanden
Jesus Kristus som er vår Frelser! Etter begynnelsen i Den hellige lund
fulgte snart andre bekreftende tilkjennegivelser på ubemerkede steder
som Kirtland og Hiram, og hele menneskeheten mottok derved denne sårt
tiltrengte bekreftelsen.
Dessverre, i en verdsligsinnet verden anses Jesus av mange i beste fall
som en fjern figur. Han blir endog rakket ned på. Hvor overordentlig
viktig er det da ikke at gjenopprettelsens åpenbaringer bekrefter dette
kosmiske faktum at «så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn,
den enbårne» (Joh. 3:16).
Jesus, som gjennomførte den «altomfattende forsoning»,
led ved det uendelig og er en fullt ut forståelsesfull Frelser fordi
han har «steget ned under alt» og «fattet alt» (2.
Ne. 9:7; L&p 88:6). Ja, som i teksten til en gammel rørende negro
spiritual, «ingen kjenner de vanskeligheter jeg har møtt, ingen
vet, uten Jesus.» («Nobody knows the trouble I've seen, nobody
knows but Jesus.»)
Brødre og søstre, blant rolleinnehaverne på denne planeten
som åpenbaringene og oversettelsene angår, er også de som
med et kjent uttrykk lever i «taus fortvilelse» (se Henry David
Thoreau, Walden [1965], s. 7). De har nå fått følge
av dem som lever støyende og smattende i vellyst og feilaktig nyter
sin evne til å føle i den grad at de til slutt mister evnen
til å føle og blir «følelsesløse» (se
Moroni 9:20; Ef. 4:19; 1. Ne. 17:45). Følgelig slikker de sine favoritt-tallerkener
på desperat leting etter mer godt. Disse utgjør ennå ikke
flertallet, men er «en mindre del» av folket (se Mosiah 29:26-27).
Spesielt på den siste dag vil Satan uansett ikke «støtte» dem
som fulgte ham (se Alma 30:60). Han kan ikke det. Jesus vil seire stort,
og Satans listige konstruksjon, som er «behagelig for det kjødelige
sinn», vil også falle sammen, og «dens fall vil være
meget stort» (se Alma 30:53; 1. Nephi 11:36). Selv nå kan man
av disse fortaptes liv som «kom til seg selv», se Satans læresetninger
dryppe i et tidlig smeltestadium (se Lukas 15:17). Mange som har opplevd
den fullstendige tomheten ved et liv på lavere plan, er «beredt
til å høre ordet» og venter nå på å lære
fra de frelsende åpenbaringene og oversettelsene (se Alma 32:6).
Brødre og søstre, vi våger ikke å holde tilbake
det gjengitte evangeliums sannheter! Vi våger ikke å holde tilbake
de beroligende og sannferdige oversettelsene om «tingene som de virkelig
er og om tingene som de virkelig vil bli». Disse er det er stort behov
for blant dem hvis trette hender henger ned fordi de lider av doktrinær
anemi, og som best kan behandles med gjenopprettelsens røde blodceller
(se Jakobs bok 4:13). Å holde tilbake vil si å hindre omvendelse
og tilsløre det innbydende åndelige alternativet, som er å bli «skjønn
som solen, klar som månen» (se L&p 105:31).
La oss i mellomtiden regne med at mange vil stille seg likegyldige til oss.
Andre vil betrakte oss som underlige eller villedede. La oss tåle pekefingrene
som ironisk nok tilhører dem som går lei og til slutt oppdager
at «den store og rommelige bygningen» er et fullbesatt, tredjeklasses
hotell (se
1. Ne. 8:31-33). La oss ikke spotte dem som spotter, og gi ikke akt på dem
(se L&p 31:9). La oss isteden bruke kreftene på å holde troens
skjold oppe for å kvele de møtende, gloende piler – kanskje
hjulpet av et lag med åndelig teflon. (Se 1. Ne. 15:24.)
Brødre og søstre, i betraktning av alt jeg har sagt, «hva
mer kan jeg si» – enn «pris profeten som skuet Jehova»!
(Jakobs bok 6:12; «Priser profeten som skuet Jehova», Salmer,
nr. 12.) I Jesu Kristi navn, amen.
Previous
