KATHLEEN H. HUGHES
Førsterådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap
Vårt søsterfellesskap omfatter alle aldre og enhver bakgrunn.
Vi er knyttet til hverandre ved paktene vi har inngått.
Mine kjære søstre, året har gått fort, og det er
skjønt igjen å møtes som kvinner i Hjelpeforeningen i
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Uansett omstendigheter er vi velsignet
som kvinner. Vi har inngått pakter med vår himmelske Fader om å utføre
hans verk – og vi utfører dette verk! I likhet med Maria
og Marta har vi satt oss ved Mesterens føtter og har valgt «den
gode del».1 Vi har valgt Kristus, og vi har valgt Hjelpeforeningen.
Likevel undres jeg om vi kvinner fullt ut forstår hva Hjelpeforeningen
er. Da Joseph Smith leste de første vedtektene som Eliza R. Snow hadde
skrevet, sa han at det var det beste dokumentet han noen gang hadde sett,
men han så for seg «noe bedre». Han ville «organisere
kvinnene under prestedømmet etter mønster av prestedømmet».2 Da
profeten Joseph «vred om nøkkelen»3 og opprettet Den
kvinnelige hjelpeforening i Nauvoo, sa han at Kirken ikke hadde vært
fullt ut organisert før dette øyeblikket.4 Søstre,
det er viktig at vi forstår denne uttalelsen. Hjelpeforeningen ble
opprettet av Gud, gjennom en profet, i kraft av prestedømmets myndighet.
Dens eksistens er en nødvendig del av Kirkens organisasjon. Menn og
kvinner arbeider sammen i prestedømmet og Hjelpeforeningen når
vi streber etter å bringe familier til Kristus. Som kvinner skulle
vi aldri tenke at vår rolle i Kirken er en mindre enn den rolle mennene
har. På samme måte som vi, som rettferdige kvinner, holder prestedømmet
i ære, må vi også holde vårt kall som kvinner hellig.
Når jeg har studert dette maleriet av Marta og Maria sammen med Frelseren,
har jeg kommet til å tenke på disse kvinnene som mine forgjengere.
Jeg har undret om de også var kvinner som «var rike på gode
gjerninger... og gav mange almisser».5 Det er hyggelig å tenke
på at de, og andre trofaste kvinner som var Kristi disipler, kan ha
kommet sammen for å lære hva de kunne bidra med for å bygge
opp riket. De var paktskvinner i likhet med oss. De hadde besluttet å gi
Frelseren hele sitt hjerte. Så da Hjelpeforeningen ble organisert,
var det også på grunn av vårt guddommelige kall og vårt ønske
om å tjene, elske og vise omsorg for hverandre. På samme måte
som prestedømmets ordinanser og ledelse er nødvendig i Herrens
verk, er den tjeneste vi gjør nødvendig.
For å utføre dette viktige arbeidet, velger vi å være
paktskvinner – kvinner som har gitt Herren hellige løfter. De
av oss som har mottatt våre tempelvelsignelser, har lovet at vi vil
vie vår tid og våre talenter til å bygge opp Herrens rike.
Gjennom denne pakten kan vi tjene Kirken i mange roller.
For 20 år siden ble jeg kalt til Unge kvinners president i min menighet.
Håret mitt var brunt, og kroppen var ... la oss si litt mer smidig.
Mange år senere ble jeg igjen kalt til den samme stillingen, denne
gangen i en ny menighet. Jeg ble resirkulert og syntes det var spennende.
Det var en anledning til å fornye min pakt med Gud om å tjene
i en hvilken som helst stilling han trengte meg. Men nå var håret
blitt sølvgrått (i hvertfall nesten), og det var vanskelig å nå ned
til tærne. Men jeg følte meg ikke for gammel til igjen å bli
velsignet på grunn av bemerkelsesverdige unge kvinner som var trofaste,
oppvakte og fulle av moro. Jeg liker å tro at jeg da hadde litt mer
visdom å dele med dem og et dypere vitnesbyrd om evangeliet, men igjen
lærte jeg like mye av dem som de lærte av meg. Vårt søsterfellesskap
omfatter alle aldre og enhver bakgrunn. Vi er knyttet til hverandre ved paktene
vi har inngått.
Og husk, vi vokser ikke fra disse paktene. Vi kan tjene hverandre i enhver
periode av livet. Jeg hørte nylig om en ung mor hvis mann, som var
medlem av biskopsrådet, satt på forhøyningen mens hun
strevde med sine urolige barn. En langt eldre kvinne tok smårollingen
på fanget og hjalp til med å roe barnet. Slike enkle gjerninger
er en del av å bygge opp Guds rike. Det er det vi gjør. Det
er hvem vi er som søstre i Hjelpeforeningen. Enten vi er Hjelpeforenings-president
eller Primær-lærer eller leirleder i Unge kvinner, utfører
vi vårt hellige ansvar som Hjelpeforenings-søstre. Når
vi ringer til eller besøker en eldre nabo for å få vite
hvordan det står til, eller oppmuntrer og hjelper en ung mor eller
tar med en annen familie i våre bønner, holder vi våre
pakter.
Vårt presidentskap hadde nylig et møte med et leder i Kirken.
Han sa at han ønsket at Hjelpeforeningsog prestedømsmøtene
ville være steder hvor vi kan si til hverandre: «Søstre,
eller brødre, jeg har det tungt akkurat nå. Vil dere hjelpe
meg?» Jeg har vært på slike Hjelpeforenings-møter.
Jeg kommer alltid til å huske en søndag morgen da vitnesbyrd
ble båret og en enslig søster fortalte oss om hvor ensom hun
var. Hun hadde blitt sveket, opplevd en skilsmisse og hatt påfølgende økonomiske
vanskeligheter mens hun prøvde å arbeide og forsørge
sine barn på en liten inntekt. Nå var hun ensom ettersom hennes
voksne barn hadde reist hjemmefra. Det var en fin stund, Ånden var
sterk, og jeg så søstre samle seg rundt henne og gjøre
det vi kan best – vise kjærlighet. Hjelpeforenings-rommet var
et hellig sted den dagen. Det var det ethvert Hjelpeforenings-rom skulle
være for hver søster.
Det er så viktig at vi innlemmer hver søster. La oss ikke glemme
kvinnene som arbeider i Primær eller Unge kvinner. De trenger omsorg
fra trofaste besøkende lærerinner, og de trenger godt planlagte
og lett tilgjengelige Hjem, familie og personlig berikelsesmøter.
Det er også mange blant oss som blir eldre – i likhet med meg!
Dere søstre som er på min alder eller eldre, vær så snill å la
dere «resirkulere». Herren trenger deres tjeneste, og vi trenger
dere.
Jeg vet om en ung søster som strever med overgangen fra Unge kvinner
til Hjelpeforeningen. Hun er trofast og sterk, men akkurat nå føler
hun seg alene. Hvordan kan dette ha seg? Hvis vi virkelig er søstre,
vil vi kjenne hverandres behov. Denne perioden som ung voksen skulle ikke
være en overgang, men et naturlig trinn i et utvidet søsterfellesskap.
Det er mange av disse unge kvinnene i våre menigheter. Vær så snill å finne
dem, vær glad i dem og før dem inn i søsterfellesskapet.
Men til dere unge søstre vil jeg si: Ikke anta at dere vet hva Hjelpeforeningen
er før dere har sluttet dere til søstrene og gjort deres del
for å bli kjent med dem. Å gå over fra Unge kvinner
til Hjelpeforeningen er ikke en forandring fra en klasse til en annen. Det
er en anledning til å påta seg en større rolle når
det gjelder å tjene Herren og utføre hans verk.
Søstre, vi er ingen sosial klubb, selv om det utvikles nære
vennskap gjennom vårt fellesskap. Vi er ikke, som jeg hørte
en ung kvinne si: «De gamle kvinnene som kommer sammen på søndager.» Vi
har kraft når vi bruker den, kraft som Gud har gitt oss til å oppfylle
hans hensikter. Vi er verdens største kvinneorganisasjon. Når
vi strekker oss ut til våre lokalsamfunn med den kunnskap og inspirasjon
som Herren har gitt oss, kan vi være med og lede en verden som trenger
vår veiledning. Det er det profeten Joseph ventet av oss. Det er det
president Hinckley venter av oss i dag.
Arbeidsområdet vårt kan virke overveldende, men som min dattersønn
som nylig ble døpt, kan fortelle dere, er en pakt et toveis løfte.
Vi kjenner alle Skriftens ord om at der «mye er gitt,... skal mye kreves»6.
Men husk at der mye kreves, blir også mye gitt. Når vi inngår
pakter med Gud og holder disse paktene, blir alt gjort mulig. Han gir oss
det vi trenger for å utføre hans verk.
I kveld, mine kjære søstre, oppfordrer jeg dere som paktskvinner
til på ny å vie dere til Kristus og hans organisasjon for oss,
hans døtre. Velg denne gode del. Velg å følge Kristus.
Velg Hjelpeforeningen. I Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. Se Lukas 10:42.
2. Sarah M. Kimball, «Auto-biography», Women's
Exponent, (1.
september 1883), s. 51.
3. George Albert Smith: «Tale til Hjelpeforeningens
medlemmer», Relief
Society Magazine, desember
1945, s. 717.
4. «Story of the Organization of the Relief Society», Relief
Society Magazine, mars 1919, s. 129.
5. Apostlenes gjerninger 9:36.
6. L&P 82:3.
Previous
