PRESIDENT GORDON B. HINCKLEY
Takk for at dere er de dere er og gjør det dere gjør. Må himmelens
velsignelser hvile over dere.
En eller annen har sagt: «Vær snill mot kvinnene. De utgjør
halvparten av befolkningen og er mødre til den andre halvparten.»
Mine kjære søstre, dere fantastiske kvinner, jeg har stor beundring
for alt dere gjør. Jeg ser deres hånd i alle ting.
Mange av dere er mødre, og det er en heltidsbeskjeftigelse.
Dere er ledsagere – de beste venner deres menn noen gang har hatt
eller vil få.
Dere er husmødre. Det høres ikke all verden ut, gjør
det vel? Men hvilken jobb er det ikke å holde et hus rent og ryddig.
Dere gjør innkjøp. Inntil jeg ble eldre, hadde jeg aldri drømt
om hvilket krevende ansvar det er å sørge for at det er mat
i spiskammeret, holde tøyet pent og presentabelt og å kjøpe
inn alt som må til for at et hjem skal fungere.
Dere er sykepleiere. Enhver sykdom som dukker opp, er dere de første
som får vite om, og dere er de første til å yte hjelp.
Når det er alvorlig sykdom, sitter dere ved sengekanten, dag og natt,
og trøster, oppmuntrer, går til hånde og ber.
Dere er familiens sjåfør. Dere kjører barna rundt på avisruter,
til sportsaktiviteter, kjører dem til utflukter i menigheten, transport
hit og dit og til alle kanter i forbindelse med deres travle liv.
Og slik kunne jeg fortsette. Mine barn er alle voksne nå. Noen er
i 60årene. Men når de ringer og jeg tar telefonen, sier de: «Hvordan
har du det?» Og før jeg rekker å svare, spør de: «Er
mor der?»
Hun har vært deres styrke hele livet. Helt siden de var bitte små har
de holdt seg til henne, og hun har alltid svart med kjærlighet, veiledning
og undervisning og vært til velsignelse for dem på alle måter.
Nå har vi barnebarn som er mødre. De besøker oss, og
jeg undres over deres tålmodighet, deres evne til å få barn
til å roe seg, få dem til å slutte å gråte,
og for meg synes det å være tusen andre ting.
De kjører bil, de håndterer PC, de er med på barnas aktiviteter,
de lager mat, syr, underviser klasser og de taler i Kirken.
Jeg ser på deres ektemenn og har lys til å si til dem: «Våkn
opp. Dra din del av lasset. Verdsetter du virkelig din hustru? Vet du hvor
mye hun gjør? Gir du henne noen gang ros? Sier du noen gang takk til
henne?»
Ja, dere kjære kvinner, jeg sier takk til dere. Takk for at dere er
de dere er og gjør det dere gjør. Må himmelens velsignelser
hvile over dere. Må deres bønner bli besvart og deres håp
og drømmer bli oppfylt.
Dere yter så god tjeneste i Kirken. Dere synes det er så krevende.
Det er det. Men med hver ansvarsoppgave som gjennomføres, kommer en
stor belønning.
Mange av dere synes dere kommer til kort. Dere føler at dere ikke
strekker til, at samme hvor hardt dere prøver, er det ikke nok.
Vi føler det alle slik. Jeg føler det når jeg taler
til dere i kveld. Jeg lengter etter, jeg ber om kraft og evne til å oppløfte
dere, inspirere dere, takke dere, prise dere og bringe litt glede til deres
hjerter.
Vi bekymrer oss alle for ikke å gjøre det godt nok. Vi ønsker
alle at vi kunne gjøre ting bedre. Men dessverre innser vi ikke, vi
ser ikke så ofte resultatene av det vi gjør.
Jeg husker jeg reiste til en stavskonferanse østpå for mange år
siden. På flyet hjem følte jeg at jeg hadde mislykkes fullstendig.
Jeg følte at jeg ikke hadde påvirket noen. Jeg var ulykkelig
og følte meg utilstrekkelig.
Noen år etter var jeg på en annen konferanse i California. Da
møtet var slutt, kom en mann bort til meg og sa: «Du var på en
konferanse for noen år siden der og der.»
«Ja,» sa jeg, «jeg var der og jeg husker anledningen.»
Mannen sa: «Du rørte ved mitt hjerte. Jeg kom til det møtet
av nysgjerrighet. Jeg var ikke det minste interessert. Jeg sto på nippet
til å forlate Kirken. Men da det ble opplyst at en av De tolv skulle
være der, bestemte jeg meg for å gå.
Du sa noe som fikk meg til å tenke. Det grep meg, det ble værende
og det gjorde noe med meg. Jeg bestemte meg for å endre kurs. Jeg snudde
opp ned på livet mitt. Nå bor jeg her i California. Jeg har et
godt arbeid som jeg er takknemlig for. Jeg håper jeg er en god ektemann
og far. Og jeg er nå rådgiver i biskopsrådet i menigheten
vår. Jeg er lykkeligere enn jeg noen gang har vært.»
Jeg takket ham, og da jeg gikk fra ham, sa jeg hoderystende til meg selv: «Man
vet aldri. Man vet aldri om man oppnår noe. Man vet aldri hvor mye
godt man utretter.»
Og, slik er det, mine kjære søstre, med dere også. Dere
gjør det beste dere kan, og det resulterer i noe godt for dere selv
og andre. Ikke plag dere selv med å føle at dere er mislykket.
Gå ned på deres knær og be om Herrens velsignelser. Reis
dere så opp og gjør det dere blir bedt om å gjøre.
Overlat så saken i Herrens hender. Dere vil oppdage at dere har oppnådd
noe uvurderlig.
Det er en svært mangfoldig gruppe jeg taler til. Den innbefatter unge
kvinner som fortsatt går på skole eller som er yrkesaktive. Dere
er enslige. Dere håper å fange den fullkomne mannen. Jeg har
ennå til gode å se en som er fullkommen. Sikt høyt, men
ikke så høyt at dere bommer fullstendig på målet.
Det som virkelig teller, er om han vil elske deg, at han vil respektere deg,
at han vil hedre deg, at han vil være fullstendig trofast mot deg,
at han vil gi deg ytringsfrihet og frihet til å utvikle dine egne talenter.
Han kommer ikke til å være fullkommen, men hvis han er snill
og omtenksom, hvis han kan arbeide og tjene til livets opphold, hvis han
er ærlig og full av tro, er det store sjanser for at du ikke tar feil
og at du vil bli uendelig lykkelig.
Noen av dere kommer dessverre aldri til å gifte dere i dette livet.
Det viser seg at det noen ganger går slik. Men tilbring ikke livet
med å sørge over det. Verden har fremdeles bruk for deres talenter.
Den trenger deres bidrag. Kirken trenger deres tro. Den trenger deres sterke,
hjelpende hånd. Livet er aldri mislykket før vi betegner det
sånn. Det er mange som trenger deres hjelpsomme hender, deres kjærlige
smil, deres ømme omtanke. Jeg ser så mange dyktige, tiltrekkende,
flotte kvinner som ikke har funnet sin kjærlighet. Jeg forstår
det ikke, men jeg vet at i Den allmektiges plan, den evige planen vi kaller
Guds plan for lykke, vil det bli anledning og belønning for alle som
søker den.
Til dere unge kvinner med småbarn, dere har en enorm utfordring. Ofte
har dere ikke penger nok. Dere må spinke og spare. Dere må være
kloke og forsiktige med hva dere bruker penger på. Dere må være
sterke, tapre og modige og stå på med glede i blikket og kjærlighet
i hjertet. Dere er så velsignet, mine kjære unge mødre.
Dere har barn som vil være deres for bestandig. Jeg håper dere
har blitt beseglet i Herrens hus, og at deres familie vil være en evig
familie i vår Faders rike.
Måtte dere få styrke til å bære deres tunge byrde,
til å oppfylle enhver forpliktelse, til å vandre ved en god og
trofast, omsorgsfull manns side, og sammen med ham oppdra og nære og
oppfostre deres barn i rettferdighet og sannhet. Intet annet dere noen gang
vil eie, ingen verdslig eiendel dere kommer til å anskaffe, vil være
så mye verd som deres barns kjærlighet. Gud velsigne dere, mine
kjære, kjære unge mødre.
Så har vi dere eldre kvinner som er hverken unge eller gamle. Dere
befinner dere i den beste tiden i livet. Deres barn er i tenårene.
Kanskje er en eller to av dem gift. Noen er på misjon, og dere ofrer
for å holde dem på misjonsmarken. Dere håper og ber om
at de må gjøre det godt og være lykkelige. Til dere kjære
kvinner vil jeg gi noen spesielle råd.
Tell dine gaver, nevn dem hver i sær. Dere trenger ikke et stort flott
hus med pantegjeld som aldri tar slutt. Dere trenger et komfortabelt og hyggelig
hjem der kjærligheten råder. En eller annen har sagt at det ikke
fins noe vakrere enn bildet av en god kvinne som tilbereder et måltid
til sine kjære. Overvei nøye det dere gjør. Dere trenger
ikke mange av de ekstragavansene et arbeid utenfor hjemmet kan gi. Overvei
nøye viktigheten av at dere er hjemme når barna kommer fra skolen.
Mødre, pass godt på deres døtre. Ha et nært forhold
til dem. Hør på dem. Snakk med dem. Led dem så de ikke
gjør dumme ting. Veiled dem til å gjøre det rette. Se
til at de kler seg pent og sømmelig. Beskytt dem mot de fryktelige
onder som fins overalt omkring dem.
Styrk deres sønner med kjærlighet og råd. Lær dem
viktigheten av personlig renhet og lær dem å kle seg pent. Sjuskethet
fører til sjusket livsførsel. Innprent dem sans for disiplin.
Hold dem verdige til å tjene Kirken som misjonærer. Gi dem noe å gjøre
så de kan lære å arbeide. Lær dem å være
nøysomme. Arbeid og nøysomhet gir velstand. Lær dem at
ingenting virkelig godt skjer etter kl. 11 på kvelden. Og skjem dem
ikke bort. Hvis de reiser på misjon, kan de bli nødt til å leve
under forhold dere ikke ville ønske for dem. Vær ikke bekymret
for dem. Gi dem oppmuntring.
Vekk et ønske hos deres barn om utdannelse. Den er nøkkelen
til å gjøre det bra i livet. Og lær dem samtidig noe som
president David O. McKay ofte minnet oss om: «Ingen suksess kan oppveie
at man svikter i hjemmet.»1
Og nå taler jeg til dere enslige mødre som bærer en tung
byrde fordi dere er blitt forlatt eller har blitt enker. Dere har en fryktelig
tung byrde. Bær den på en god måte. Søk Herrens
velsignelser. Vær takknemlig for eventuell assistanse fra prestedømsquorumene
når det gjelder hjelp i hjemmet eller med andre ting. Be i deres lønnkammer,
og la tårene strømme hvis de må frem. Men, smil alltid
når du er sammen med dine barn eller andre.
Og nå til dere kjære bestemødre, dere eldre enker og
eldre ensomme kvinner. Dere er flotte. Jeg ser på min kjære hustru,
som snart blir 92 år. Håret er hvitt, ryggen er bøyet.
Jeg tar en av hendene hennes i mine og ser på den. En gang var den
så nydelig, fast og glatt. Nå er den rynket, litt benet og ikke
så sterk lenger. Men den forteller om kjærlighet, trofasthet
og tro, om hardt arbeid opp gjennom årene. Hukommelsen er ikke slik
den en gang var. Hun kan huske ting som skjedde for et halvt århundre
siden, men ikke alltid det som skjedde for en halv time siden. Jeg er også sånn.
Men jeg er så takknemlig for henne. I 66 år har vi vandret sammen,
hånd i hånd, med kjærlighet og oppmuntring, med takknemlighet
og respekt. Det kan ikke være så lenge før en av oss vil
gå gjennom sløret. Jeg håper den andre vil følge
snart etter. Jeg ville ikke vite hvordan jeg skulle klare meg uten henne,
og jeg vil håpe at hun ikke ville vite hvordan hun skulle klare seg
uten meg.
Mine kjære venner i Hjelpeforeningen, hvordan deres situasjon enn
er, hvor dere enn bor, måtte himmelens sluser åpnes og velsignelser
strømme ned over dere. Måtte dere ha kjærlighet til hverandre.
Måtte dere strekke dere ned for å løfte opp dem som har
tunge byrder. Måtte dere bringe lys og skjønnhet til verden,
og spesielt til deres hjem og deres barn.
Dere vet som jeg at Gud vår evige Fader lever. Han elsker dere. Dere
vet som jeg at Jesus er Kristus, Hans udødelige Sønn, vår
Forløser. Dere vet at evangeliet er sant og at himmelen er nær
hvis vi vil fremelske den.
Dere er Hjelpeforeningen i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Ingen
annen organisasjon er dens like. Gå med stolthet. Hold hodet løftet.
Arbeid med flid. Gjør hva som helst Kirken ber dere om. Be i tro.
Dere vet aldri hvor mye godt dere utretter. En annens liv vil bli velsignet
ved det dere gjør. Måtte dere føle den trøstende,
berikende varmen fra Den hellige ånd, er min bønn i Jesu Kristi
hellige navn, amen.
NOTE
1. Sitert fra J. E. McCulloch, Home: The Savior of Civilization (1924),
42; i Conference Report, apr. 1935, 116.
Previous