ELDSTE M. RUSSELL BALLARD
i De tolv apostlers quorum
La oss ta til motmæle og oppfordre til mer oppbyggende, inspirerende
og akseptable medier.
Høsten
er tiden for TV-serienes «sesongpremierer» og
for presentasjon av nye programmer. En venn av meg fortalte at det i høst
begynner 37 nye TV-serier. Etter å ha lest anmeldelsene har han funnet
få, om noen, som han ville ønske å la sine barn se. De
fleste av situasjonskomediene, dramaene og «reality»-seriene
inneholder umoral, vold og underfundig latterliggjørelse av tradisjonelle
verdier og tradisjonelle familier. Hvert år virker det som om de nye
programmene blir verre og stadig tøyer grensene for hva publikum vil
godta. Det som kommer fra Hollywood, fra Internett og så mye av
dagens musikk, vever et nett av dekadens som kan fange våre barn og
sette oss alle i fare.
Kirkens ledere har ansvar for å uttale seg om moralske spørsmål
og rettlede enkeltpersoner og familier. Familien er samfunnets grunnleggende
enhet og den grunnleggende enheten i evigheten. Når det er krefter
som truer familien, må Kirkens ledere ta til motmæle.
Familien står sentralt i vår himmelske Faders plan fordi vi
alle tilhører hans familie og fordi jordelivet er vår anledning
til å danne våre egne familier og påta oss foreldrerollen.
Det er i våre familier vi lærer betingelsesløs kjærlighet,
som vi kan føle og som gjør at vi sterkt nærmer oss Guds
kjærlighet. Det er i familien verdier læres og karakteren utvikles. «Far» og «mor» er
kall vi aldri vil bli avløst fra, og det finnes ingen viktigere forvaltning
enn det ansvaret vi har for Guds åndebarn som kommer inn i våre
familier.
Sett i lys av familiens fremtredende betydning og de truslene familien møter
i dag, er det ikke overraskende at Det første presidentskap og De
tolv apostlers quorum brukte sterke ord i erklæringen til verden om
familien: «Vi advarer og sier at den ... som unnlater å oppfylle
sine familieforpliktelser, en dag vil stå til ansvar overfor Gud. Videre
advarer vi og sier at oppløsningen av familien vil påføre
enkeltmennesker, lokalsamfunn og nasjoner de ulykker som er forutsagt av
profeter i oldtiden og i nyere tid.»1 Én slik profet
var Malaki, som formante foreldre til å vende sine hjerter til sine
barn og barna til sine foreldre, for at ikke hele jorden skulle bli
slått med en forbannelse (se
Malaki 4:6).
I tillegg til disse advarslene, som er så gamle som Det gamle testamente
og så aktuelle som erklæringen om familien, vil jeg komme med
min egen advarsel, spesielt i forhold til dagens medier og den voldsomme
negative innflytelsen de kan ha på familier og familielivet.
På grunn av sin størrelse presenterer mediene i dag enorme
og sterkt motstridende alternativer. I motsetning til deres skadelige og
ettergivende side, tilbyr mediene også mye som er positivt og produktivt.
TV har historiekanaler, oppdagelseskanaler og undervisningskanaler. Man kan
fortsatt finne filmer og TV-komedier og -dramaer som er underholdende og
oppløftende, og som gir en korrekt fremstilling av konsekvensene av
rett og galt. Internett kan være et fabelaktig verktøy for informasjon
og kommunikasjon, og det er en ubegrenset tilgang på god musikk i verden.
Derfor er vår største utfordring å velge klokt hva vi
lytter til og hva vi ser på.
Som profeten Lehi sa, på grunn av Kristus og hans forsoning er vi «fri
for evig, kjenner godt fra ondt», er i stand til å handle på egen
hånd istedenfor å bli påvirket, «fri til å velge
frihet og evig liv ... eller til å velge fangenskap og død» (2.
Nephi 2:26-27).
Valgene vi foretar i mediene, kan symbolisere de valgene vi foretar i livet.
Hvis vi velger det moteriktige, det pirrende og prangende i TV-programmene
eller filmene vi ser, kan det ende med at vi velger de samme tingene hvis
vi ikke er forsiktige.
Hvis vi ikke tar gode valg, kan mediene rasere våre familier og trekke
våre barn bort fra evangeliets smale sti. I de store og små skjermenes
kunstige og innbilte virkelighet blir familiefiendtlige synspunkter og adferd
regelmessig fremstilt som lystbetont, tidsriktig, spennende og normalt. Ofte
er ikke medienes mest ødeleggende angrep på familien direkte,
frontale eller åpent umoralske. Intelligent ondskap er for utspekulert
til det, ettersom den er klar over at de fleste fremdeles tror på familien
og tradisjonelle verdier. I stedet er angrepene underfundige og amoralske – spørsmål
om riktig og galt kommer ikke engang på banen. Umoral og seksuell insinuasjon
finnes overalt. Dette får noen til å tro at fordi alle gjør
det, så må det være i orden. Denne skamløse ondskapen
er ikke ute på gaten et sted, den kommer rett inn i våre hjem,
rett inn i familiens hjerte.
For å være sterk og lykkelig må en familie næres
av de sannhetene som nevnes i vår 13. trosartikkel – med en tro
på å «være ærlige, pålitelige, kyske,
kjærlige, dydige og at vi må gjøre godt mot alle mennesker».
Heldigvis finnes det mange likesinnede menn og kvinner fra alle kulturer
og trossamfunn som også trakter etter det som er «dydig, skjønt,
prisverdig og godt».
Men vi lever i de «vanskelige tider» apostelen Paulus viste
til da han advarte og sa at i vår tid ville menneskene «være
egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige
mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, ... uten naturlig
kjærlighet, ... baktalende, ... uten kjærlighet til det gode,
... oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere
enn Gud»
(2. Timoteus 3:1-4).
Uhederlige menn og kvinner, som er mer opptatt av vinning enn av det som
er godt, «[oppegger] folket» til «allslags ugudelighet» (se
Alma 11:20) og forhindrer de edle formålene mediene kunne vært
benyttet til.
Den nye moral som blir forkynt fra medienes talerstol, er intet mer enn
den gamle umoral. Den angriper religion. Den undergraver familien. Den vender
dyd til last og last til dyd. Den angriper sansene og bombarderer sjelen
med budskap og bilder som hverken er dydige, skjønne, gode eller prisverdige.
Tiden er inne til at Kirkens medlemmer må ta til motmæle og
slutte seg til de mange engasjerte menneskene som motsetter seg den offensive,
destruktive og ondskapsfulle medieinnflytelsen som feier over jorden.
Ifølge Kaiser Family Foundation økte andelen av TV-programmer
med seksuelt innhold i beste sendetid fra 67 prosent i 1998 til 75 prosent
i 2000.2 Medier med denne typen innhold har en rekke negative
konsekvenser. De gir næring til en ufølsom holdning til kvinner,
som ofte blir fremstilt som objekter for overgrep, og ikke som Guds dyrebare
døtre som er uunnværlige for hans evige plan. De lenge avholdte
verdier som innebærer avholdenhet fra intime forhold før ekteskapet
og fullstendig troskap mellom mann og hustru i ekteskapet, blir nedvurdert
og hånet. Barn og ungdom blir forvirret og villedet av den avvikende
adferden de ser blant de såkalte «stjernene» som de beundrer
og ønsker å etterligne. I den moralske forvirringen mediene
skaper, blir varige verdier oppgitt.
Vi er vitne til en rask økning av «cyberporno», som innebærer
seksuell avhengighet over Internett. Enkelte blir så avhengige av å se
Internett-porno og å delta i farlige «chatte»-rom at de
ikke bryr seg om sine ekteskapspakter og familieforpliktelser, og ofte setter
de sitt arbeid i fare. Mange bryter loven. Andre utvikler toleranse for sin
perverse adferd og tar stadig større sjanser for å nære
sin umoralske avhengighet. Ekteskap faller i grus og forhold mislykkes, ettersom
den avhengige ofte mister alt av virkelig, evig verdi.
Ifølge en samfunnsviter «har TV... erstattet familien, skolen
og kirken – i den rekkefølgen – som det viktigste [middelet]
til sosialisering og overføring av verdier... Grådighet, utskeielser,
vold, ubegrenset selvtilfredsstillelse, fravær av moralske begrensninger
... er den daglige kost som glamorøst serveres våre barn».3
Vi må være bekymret for de voldelige og seksuelt ladete tekstene
i mye av dagens populærmusikk og den relativt nye «kunstformen» musikkvideoene
står for. Ifølge bransjeeksperter er 40 prosent av musikkvideoenes
publikum under 18 år.4 En studie melder at omtrent tre fjerdedeler
av alle musikkvideoene som forteller en historie, benytter et seksuelt billedspråk,
og nesten halvparten inneholder vold.5 Motene som fremstilles
i bildene deres, er omtrent så langt fra å være «dydige,
skjønne, prisverdige og gode» som man kan komme. Dette er utvilsomt
en tid da menneskene «kaller det onde godt og det gode ondt» (Jesaja
5:20).
La meg gjenta at familien er hovedmålet for ondskapens angrep, og
at den derfor må være midtpunkt for vår beskyttelse og
vårt forsvar. Som jeg har sagt en gang før, når du ser det fra djevelens synsvinkel,
er det klokt av ham å kjempe mot familien. Når han ønsker å forstyrre
Herrens verk, forgifter han ikke verdens peanøttsmørforsyning
for dermed å bringe Kirkens misjonærsystem i kne. Han sender
ikke en strupekatarrepidemi for å plage Tabernakelkoret. Han forbyr
ikke grønn gelé eller gryteretter. Når ondskapen ønsker å gjøre
et fremstøt og forstyrre Guds verk, angriper den familien. Den gjør
det ved å forsøke å få oss til å overse kyskhetsloven,
fremme kjønnsforvirring, gjøre oss ufølsomme for vold,
gjøre vulgært og blasfemisk språk til norm og få umoralsk
og avvikende adferd til å virke som regelen snarere enn unntaket.
Vi må huske Edmund Burkes uttalelse: «Det eneste som er nødvendig
for at det onde skal seire, er at gode menn ikke gjør noe.»6 Vi
må heve vår røst mot dagens utvikling sammen med andre
engasjerte borgere over hele verden. Vi må fortelle sponsorene for
støtende medier at vi har fått nok. Vi må støtte
programmer og produkter som er positive og oppbyggende. I samarbeid med naboer
og venner som deler vår bekymring, kan vi sende et tydelig budskap
til de ansvarlige. Adressene kan finnes på nettstedene deres og hos
deres datterselskaper. Brev og e-postmeldinger har større virkning
enn folk flest aner, særlig slike som det som ble sendt av en Hjelpeforenings-søster
som sa: «Jeg representerer en gruppe på over hundre kvinner som
møter sammen hver uke og ofte snakker om hvordan deres program skader
våre barn.»
Den enkleste måten å protestere mot medier med negativ innflytelse
på, er naturligvis å ikke se, lese eller spille det. Vi skulle
lære våre familiemedlemmer å følge Det første
presidentskaps rettledning til unge mennesker. I heftet «Til styrke
for ungdom» er deres instruksjon angående underholdning og
medier svært klar:
«Vær ikke med på, se ikke og delta ikke i underholdning
som på noen måte er vulgær, umoralsk, voldelig eller pornografisk.
Ta ikke del i underholdning som på noen måte fremstiller umoralsk
eller voldelig adferd som akseptabelt...
Ha mot til å forlate en kino eller et videoparty, skru av en datamaskin
eller et fjernsyn, skifte radiokanal eller legge fra deg et blad hvis det
som presenteres, ikke harmonerer med vår himmelske Faders normer. Gjør
dette selv om andre ikke gjør det.»7
Brødre og søstre, ikke la dere utnytte. Ikke la dere bli manipulert.
Nekt å støtte de programmene som bryter med tradisjonelle familieverdier.
Vi har kanskje liten innflytelse til å begynne med, men la oss uansett
ta til motmæle og oppfordre til mer oppbyggende, inspirerende og akseptable
medier.
I tillegg til å heve vår røst, la meg avslutte med syv
ting alle foreldre kan gjøre for å begrense den negative virkningen
mediene kan ha på våre familier:
1.Vi må holde familieråd og bestemme hvordan våre medienormer
skal være.
2. Vi må tilbringe nok kvalitetstid sammen med barna
til at vi alltid er den viktigste innflytelsen i deres liv, ikke mediene
eller noen i deres
omgangskrets.
3. Vi må selv foreta gode medievalg og være et godt eksempel
for våre barn.
4. Vi må begrense den tiden våre barn ser på TV, spiller
dataspill eller bruker Internett hver dag. En kunstig virkelighet må ikke
bli deres virkelighet.
5. Vi må benytte oss av Internett-filtre og TV-programsperrer for å forhindre
at våre barn tilfeldig kommer over ting de ikke skulle se.
6. Vi må ha TV-er og datamaskiner i mye brukte fellesrom i hjemmet,
ikke i et soverom eller på et usjenert sted.
7. Vi må ta oss tid til å se på passende medier sammen
med våre barn og snakke med dem om hvordan de kan velge det som er
oppløftende og oppbyggende istedenfor nedbrytende og ødeleggende.
Måtte Gud velsigne oss med mot og visdom til å gjøre
det hver enkelt av oss kan for å bidra til å snu tendensen i
mediene fra mørke til lys og sannhet. Og måtte Gud velsigne
våre familier så de kan være sterke og trofaste mot evangeliets
prinsipper, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. «Familien – En erklæring til verden», Liahona,
okt. 1998, s. 24.
2. Se Dale Kunkel and others, Sex on TV 2003: A Biennial
Report to the Kaiser Family Foundation (2003), s. 40.
3. Zbigniew Brzezinski, «Weak
Rampart of the Permissive West»,
i Nathan P. Gardels, red., At Century's End: Great Minds Reflect on Our
Times (1995), s. 53.
4. Se National Institute on Media and the Family, «Fact
Sheet»,
Internet, http://www.mediafamily.org/facts/facts_mtv. shtml.
5. Se Barry
L. Sherman and Joseph R. Dominick, «Violence and Sex in
Music and Videos: TV and Rock 'n' Roll», Journal of Communications, vinter
1986, s. 79-93.
6. I John Bartlett, red., Familiar Quotations, 15. utg. (1980), s.
IX.
7. Til styrke for ungdom (2002), s. 17, 19.
Previous
