"Til dette er jeg kommet til verden" Eldste Alexander B. Morrison i De sytti Symbolet på Jesus og den plass han har i vårt hjerte, må være et liv som fullt ut vies hans tjeneste, å vise kjærlighet og omsorg. Da Jesus ble ført frem for Pilatus etter en mørk natt fylt av hat, forhånelse og overgrep, forsto den hovmodige romerske landshøvdingen raskt at dette ikke var et vanlig jordisk menneske. Jesus tilkjennega hverken krypende underdanighet eller falskt mot, slik de som tryglet for sitt liv for den romerske keisermyndighet, pleide gjøre. Han sto rolig, rakrygget og majestetisk fremfor den stolte romeren, han var mild og likevel kongelig i sin fremtreden. "Konge er du altså?" spurte Pilatus (Johannes 18:37). Jesus, kongenes Konge, hvis Fader ville ha sendt "mer enn tolv legioner engler" om han hadde bedt om det (Matteus 26:53), hvis herlighet og majestet overgikk alt Pilatus ­ eller noe jordisk menneske ­ endog kunne fatte, svarte enkelt: "Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten" (Johannes 18:37). Pilatus, en svak og holdningsløs mann, blottet for integritet og ikke overvettes opptatt av prinsipper, svarte kynisk: "Hva er sannhet?" (Johannes 18:38). Og så, til tross for at han ikke fant feil hos Jesus og med sikkerhet forsto at han ikke var noen politisk oppvigler eller utgjorde noen trussel for romersk makt og myndighet, ga Pilatus etter for mengdens blodtørst og overga Kristus til hans korsfestere. "Til dette er jeg kommet til verden." Hva var dette? Hvorfor nedlot Jesus seg, han som er den allmektige Herren Gud som sitter ved Faderens høyre hånd, skaperen av utallige verdener, lovgiveren og dommeren, til å komme til jorden for å bli født i en krybbe, leve det meste av sitt liv på jorden i upåaktethet, traske rundt på Judeas støvete veier og forkynne et budskap som ble voldsomt imøtegått av mange, og til sist bli forrådt av en av sine nærmeste medarbeidere og dø mellom to røvere på Golgatas dystre høyde? Nephi, som gledet seg over "Jesus, for han har forløst min sjel fra helvete" (2. Nephi 33:6), forsto motivet til Kristus: "Han gjør ingenting uten at det er til fordel for verden, for han elsker verden slik at han endog nedlegger sitt eget liv for å trekke alle mennesker til seg" (2. Nephi 26:24). Det var kjærligheten til alle Guds barn som drev Jesus, som var unik i sin syndfrie fullkommenhet, til å tilby seg selv som løsepenge for andres synder. Som teksten til den kjære salmen sier, "Han døden led på Golgata og frelse til oss alle ga" ("Vi synger om Guds kjærlighet", Salmer, nr. 103). Det var altså dette som førte Jesus til jorden, "til kors og død". Han kom som "et feilfritt og lyteløst lam" (1. Peter 1:19) for å sone for våre synder, for at han ved å bli korsfestet kunne trekke alle mennesker til seg (se 3. Nephi 27:14). Med Paulus' velvalgte ord: "Likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli levendegjort i Kristus" (1. Korinterbrev 15:22). Symbolet på hans seier over døden er den tomme graven. Han som "Gud oppreiste på den tredje dag" (Ap.gj. 10:40), løste den "timelige døds bånd, så alle skal oppstå" (Alma 11:42, uthevelse tilføyet) og vant "seier over graven" (Mormon 7:5). Ved ham "er dødens brodd tilintetgjort" (Mosiah 16:8). Jesus kom altså for å tilveiebringe ikke bare udødelighet, men også evig liv til vår Faders barn. Selv om Kristi forsoning tilveiebringer en universell oppstandelse for alle, uansett om de fortjener det eller ei, er det evige livs gave ­ å leve sammen med Faderen og Sønnen i deres fullkommenhet ­ forbeholdt de trofaste, de som viser sin kjærlighet til Kristus ved å være villige til å følge hans bud og inngå og holde evige pakter. "Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg," minnet Jesus oss om (Johannes 14:21). Som profeter gjennom alle tidsaldre har erklært, er det bare ved å inngå og holde hellige pakter ­ de hellige celestiale overenskomster mellom Gud og mennesker ­ vi kan "få del i guddommelig natur" og unnslippe "fordervelsen i verden" (2. Peter 1:4). Jesus kom til jorden først og fremst i egenskap av den forsonende Frelser som døde for at alle kan finne "fred i denne verden, og evig liv i den tilkommende" (L&p 59:23). Likevel kom han også av en annen grunn ­ for å være et forbilde for alle menneskers guddommelige muligheter, den norm som alle må måle sitt liv opp mot. Han som erklærte sin guddommelige status til den samaritanske kvinnen ved Jakobs brønn (se Johannes 4), kaller oss til å bli "likesom jeg er" (3. Nephi 27:27), til å bli fullkomne "som jeg er eller eders Fader i himmelen er fullkommen" (3. Nephi 12:48). Fra dypet av denne uendelige kjærligheten kaller han på oss til å ha omsorg for de syke, de fattige, de plagede, til å be for og vise medfølelse med alle Guds barn, for "Gud gjør ikke forskjell på folk" (se Ap.gj. 10:34). Han skiller ikke mellom raser, kjønn eller språk, som Nephi forklarte, "han forbyr ingen å komme til seg, hverken svart eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne, og han husker hedningene, for alle er like for Gud . . ." (2. Nephi 26:33). Til dem av oss som lurer på hvem vår neste er, fortalte han om den barmhjertige samaritan, om hyrden som forlot de niognitti for å lete etter det ene som var kommet bort, og om mannen som "gjorde et stort gjestebud" og innbød "de fattige og vanføre og blinde og lamme" (Lukas 14:16, 21). Jesus, Mesterlæreren, underviste gjentatte ganger i evige sannheter ved hjelp av erfaringer fra dagliglivet. En slik belæring dreier seg om behovet for å være rundhåndet når vi gir ­ å gi med offervilje og i den gudfryktige hensikt å velsigne dem som er mindre heldig stillet enn oss selv. Lukas skriver at mens Jesus satt i templet, iakttok han dem som la sine bidrag i tempelkisten. Noen ga sine gaver med andektighet og oppriktig hensikt, mens andre, selv om de ga store summer i gull eller sølv, gjorde det demonstrativt og primært for at folk skulle se det. Blant de mange som ga, var det en fattig enke som la alt hun hadde i kisten, to små koppermynter eller skjerver. Tilsammen utgjorde de mindre enn en halv cent i amerikanske penger. Jesus merket seg forskjellen mellom det hun ga og de langt større bidragene fra noen andre, og sa: "Sannelig . . . Denne fattige enken har gitt mer enn alle." For de rike hadde gitt av sin overflod, "men hun gav av sin fattigdom ­ alt det hun hadde å leve av" (Lukas 21:1­4). Jesus visste at det ikke er mengden vi gir som teller. I himmelens aritmetikk settes verdien ikke etter kvantitet, men etter kvalitet. Det er det villige hjertes og sinns hensikt som behager Gud (se 2. Korinterbrev 8:12). Jesus næret spesiell kjærlighet til barn. Både i den gamle verden og den nye kalte han dem frem til seg (se Lukas 18:16, 3. Nephi 17:21­24). Nephittiske opptegnelser vitner ømt om Kristi kjærlighet til de små: "Han tok deres små barn, en for en, og velsignet dem og ba til Faderen for dem. Og da han hadde gjort dette, gråt han" (3. Nephi 17:21­22). Jesus visste at små barn er rene og uten synd. "Uten at dere omvender dere og blir som barn," sa han, "kommer dere slett ikke inn i himlenes rike" (Matteus 18:3). Kong Benjamin, den store nephitt-profeten, forklarte hva som menes med å bli som et lite barn: "saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye seg for alt det Herren finner gavnlig å pålegge det" (Mosiah 3:19). I en verden hvor vi hver dag blir konfrontert med så mye ufølsom likegyldighet mot dem som er mindre heldig stillet, talte Jesus om nødvendigheten av å gi den sultne mat, den tørste drikke, den hjemløse ly, den nakne klær og å besøke de syke og de som er i fengsel. En av de største prøver for en Kristi disippel er hans kall til alle mennesker: "Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere" (Matteus 5:44). Han minnet oss om at når vi viser barmhjertighet mot andre, også mot dem som noen anser å være "de minste", da "gjorde dere [det] mot meg" (se Matteus 25:35­45). Han belærte oss ikke bare om plikten til å hjelpe andre timelig, men også om de mektige, evige åndelige følger det har. Alle hans bud er i virkeligheten, når alt kommer til alt, åndelige og ikke bare timelige. Derfor Skriftens råd om at "med hensyn til å få forlatelse for [våre] synder fra dag til dag, så [vi] kan vandre skyldfrie for Gud ­ skulle [vi] . . . gi av [vårt] gods til de fattige, hver etter sin evne" (Mosiah 4:26). Når da alt kommer til alt, viser vi vår hengivenhet til Kristus og i hvilken grad vi er hans disipler, ved hvordan vi lever og tjener ham. Symbolet på Jesus og den plass han har i vårt hjerte, må være et liv som fullt ut vies hans tjeneste, å vise kjærlighet og omsorg, å utrettelig arbeide for Kristus og hans sak, å bli åndelig født på ny og få en "mektig forandring" i vårt hjerte og å få "hans bilde i [vårt] ansikt" (Alma 5:13­14). Å påta oss hans navn vil si å være villig til å gjøre alt han krever av oss. Noen har sagt at prisen for å leve som kristne er den samme i dag som den alltid har vært: den er ganske enkelt å gi alt vi har og ikke holde noe tilbake, "å forsake alle [våre] synder for å kjenne [ham]" (Alma 22:18). Når vi ikke holder mål på grunn av dovenskap, likegyldighet eller ugudelighet, når vi er onde eller hatefulle, egoistiske, sanselige eller overfladiske, korsfester vi ham, i det minste i en viss betydning, på ny. Og når vi stadig prøver å gjøre vårt aller beste, når vi viser omsorg for og tjener andre, når vi overvinner egoisme med kjærlighet, når vi setter andres ve og vel over vårt eget, når vi bærer hverandres byrder og "sørger med dem som sørger", når vi "trøster dem som trenger trøst og står som Guds vitner til alle tider og i alle ting, og på alle steder" (se Mosiah 18:8­9), hedrer vi ham, trekker på hans kraft og blir ham mer og mer lik ved at vi blir "klarere og klarere", hvis vi holder ut, "inntil den fullkomne dag" (L&p 50:24). En røst kan ikke fortelle, ei heller tunge forkynne fylden av Kristi usigelige eksempel. Johannes den elskede sier: "Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives" (Johannes 21:25). Jeg avslutter der jeg begynte, med Kristi majestetiske ord til Pilatus: "Til dette er jeg kommet til verden". Hvor takknemlige vi alle skulle være for at han kom for to tusen år siden for å sone for våre synder og være et forbilde for oss. Vi erklærer denne sannhet over alle sannheter med frimodighet til hele veden. Jeg vitner for dere at han vil komme tilbake som kongers Konge og herrers Herre, med legedom i sine vinger, for å sette sitt folk fri (se "Du kongers Konge, kom", Salmer, nr. 22). I Jesu Kristi navn, amen.