Vår arv Eldste Stephen B. Oveson i De sytti Hva gjør vi for å sikre at [vår] arv blir gitt videre til våre kjære barn og barnebarn? Mine brødre og søstre, hvor takknemlig jeg er for å være her sammen med dere i dette historiske tabernaklet i dag. For 74 år siden sto min farfar, Lars Peter Oveson, på denne talerstolen og bar vitnesbyrd som invitert stavspresident fra Emery County i Utah. Selv om han døde mens jeg var en liten gutt, har min farfar alltid vært en av mine helter. Jeg har studert hans dagbok, som om og om igjen forteller om hvor villig han var til å ta imot kallene han fikk gjennom livet. Han og hans foreldre ble omvendt til evangeliet i Danmark, emigrerte til dette landet og dro over slettene for å slutte seg til de hellige i Utah. Et av kallene han fikk, krevde at han måtte reise fra sin unge hustru et halvt år for å være med på å bygge St. George tempel. Han forlot henne og de små barna igjen for å være misjonær i sitt fedreland Danmark i to år. Senere førte kallene som biskop og stavspresident til at de måtte flytte og bygge opp et nytt hjem og en ny gård ved tre forskjellige anledninger. Gjennom alle disse omveltningene var han hele tiden takknemlig, glad og tro mot evangeliets prinsipper, og etterlot seg en troens arv til dem av oss som bærer hans navn. Denne arven fikk jeg overlevert av min far, Merrill M. Oveson, den yngste av 13 barn i familien. Han og min mor, Mal Berg Oveson, også fra en trofast slektslinje, ble beseglet i Salt Lake tempel, gikk på et tog og dro til Oregon, der far fortsatte sin utdannelse. De ble der i over 40 år, og mange av disse årene bodde de i et lite jordbrukssamfunn der de var de eneste som var medlemmer av Kirken. Jeg har ofte tenkt på hvor lett det ville ha vært for mine foreldre bare å skifte tro og slutte seg til sine mange venner i stedets kristne kirke. En slik handling ville gjort livet enklere for dem, spesielt under Den annen verdenskrig, da bensin og bildekk var rasjonert, og gjorde det umulig for dem å kjøre de 6,5 milene til nærmeste organiserte gren av Kirken. I stedet fikk de tillatelse til å ha søndagsskole hjemme, og den holdt de trofast hver søndag i alle disse årene. Der tok vi nadverden sammen som familie. Der lærte min bror, mine søstre og jeg evangeliets prinsipper og lyttet til historier fra Bibelen og Mormons bok bokstavelig talt ved våre foreldres føtter. Min far, en annen av mine helter, gikk bort for flere år siden, men min mor, som nå er i sitt 96. år, går fremdeles trofast på møtene i sitt ward hver uke, og er til inspirasjon for alle som kjenner henne. Min hustru har en lignende arv i sin bakgrunn. Hvor takknemlige vi er for dette. Vi vet at vi har blitt betrodd vårt nåværende kall delvis på grunn av de trofaste handlingene til dem som har gått foran oss. Spørsmålet er: Hva gjør vi for å sikre at denne arven blir gitt videre til våre kjære barn og barnebarn? Enten vi nedstammer fra generasjoner i Kirken eller er første ledd i generasjonslenken, har vi et ansvar for å gi våre etterkommere en troens arv, som tilkjennegis ved våre daglige handlinger. De nykonverterte medlemmene har spesielt store muligheter for å bli "pionerene" for sine forfedre og for sine etterkommere. For å oppfylle denne forpliktelse må vi alle stille oss selv noen konkrete spørsmål: Bygger vi vårt liv på ærlighet og rettskaffenhet? Følger vi rådene fra våre profeter, tidligere og nålevende? Holder vi paktene? Holder vi familiens hjemmeaften, og studerer vi Skriften og forsøker å etterleve forskriftene den gir oss? Etterlever vi Visdomsordet? Er vi rundhåndet med tiende og offergaver? Faster og ber vi regelmessig og av et oppriktig hjerte? Lytter vi etter svar på våre bønner, og forsøker vi å følge Åndens tilskyndelser? Er vi gode naboer og lojale venner? Er vi med på å bygge opp riket ved å hedre prestedømmet, foredle våre kall og dele evangeliet med andre? Er vi sene til vrede, og har vi lett for å tilgi? Kan vi oppriktig si at vi ikke bare omvender oss fra våre feil, men også lærer av dem? Setter vi Frelseren og hans evangelium først i livet, eller er det som det ble sagt en gang: "Hvis vi skulle bli stilt for retten anklaget for å være siste-dagers-hellige, ville det da finnes tilstrekkelige beviser til å dømme oss?" Brødre og søstre, hvis vi ikke er tilfreds med svarene på slike spørsmål, må vi begynne i dag å bygge opp et mer eksemplarisk liv, så de som er oss kjærest kan "se de gode gjerningene [vi] gjør og prise [vår] Fader i himmelen" (Matteus 5:16). Jeg må innrømme at hver gang mitt liv ikke har holdt mål i forhold til mine forfedres normer, er det fordi jeg har tillatt verdslige prioriteringer å komme foran de åndelige. Men jeg har lært at det er mulig å omdirigere våre mål og rette vårt blikk mot evige verdier. Min hustru og jeg har sett mange konvertitter til Kirken foreta de nødvendige forandringer for å leve et liv med evangeliet i sentrum. Vi har sett hundrevis av unge heltidsmisjonærer i Buenos Aires i Argentina ofre for å bli virkelig oppofrende Herrens tjenere. Alt som kreves er ønske, lydighet, plikttroskap og utholdenhet. Herren vil gjøre resten! Vi er hans barn. Han elsker oss og kjenner hver enkelt av oss ved navn. Han ønsker at vi skal komme tilbake til hans nærhet og leve sammen med ham for evig. Dette er Jesu Kristi evangeliums store arv. På grunn av vår Frelsers sonoffer er vi sikret et liv etter dette og muligheten for å arve alt som Faderen har. Med denne kunnskap og arv må vi "strebe fremover med trofasthet i Kristus med et fullkomment klart håp" (2. Nephi 31:20). Vi må følge eksemplet til vår kjære profet, president Hinckley, som nylig sa til studentene ved Ricks College: "Til dere sier jeg med all den kraft jeg er i besittelse av: Bli ikke et svakt ledd i deres generasjonslenke. Dere kommer til verden med en enestående arv. Dere kommer fra store menn og kvinner. . . . Dere må aldri skuffe dem. Gjør aldri noe som vil svekke kjeden som dere er en grunnleggende del av." (Scroll, 14. sep. 1999, s. 20.) For meg betyr det at vi må gjøre alt som står i vår makt for å sikre at vi innpoder i våre kjære den store arv som et varig vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium er. Min farfar sa det så godt for 74 år siden: "Jeg fryder meg over å bære vitnesbyrd for verden om at dette Herrens verk er sannheten, for jeg vet at det er sant. Jeg vet at det er til oppbyggelse og utvikling for Guds barn, og jeg ber om at Herren må hjelpe . . . oss så vi kan holde oss sanne og trofaste, så vi kan være tapre arbeidere for rettferdighetens sak og være med på å bygge opp hans rike på jorden." Til disse sannheter føyer jeg mitt eget vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn, amen.