Eldste David R. Stone
i De sytti
Våre vaktmenn på tårnet er dem vi kaller apostler og profeter. De er våre åndelige øyne på himmelen.
En søndag morgen for over ett år siden våknet vi til en vakker dag i Santo Domingo i Den dominikanske republikk. Den karibiske sol skinte, og himmelen var skyfri. Det blåste en lett bris som bare så vidt beveget bladene på trærne, det var varmt og fredfullt og stille. Men langt til havs, utenfor rekkevidden av våre fysiske sanser, kom den dødbringende ødeleggeren i retning av oss, kompromissløs og uimotståelig. Orkanvarslingen, som hadde ansvar for å oppdage og forutsi hvilken retning orkanen Georges hadde, oppdaterte stadig opplysningene på internett. Denne fredfulle, stille morgenen kunne jeg ved hjelp av disse seende øynene på himmelen se stormens antatte kurs. Den var innsiktet som en pil mot hjertet av Santo Domingo.
Innen 48 timer slo orkanen til mot øya med voldsomt og vanvittig raseri og etterlot seg ødeleggelser, elendighet og død. Naturens råsterke krefter var forbløffende. Fra vårt relativt trygge oppholdssted i huset vårt så vi trær som bøyde seg dobbelt i den kraftige vinden som vekselvis hylte og brølte. Den voldsomme vinden pisket regnet inn gjennom vindusrammene og inn i huset, og den frådende, meterdype elven i gaten utenfor, forårsaket av det voldsomme regnet, nådde til sist sitt høydepunkt og begynte å avta bare noen centimetere fra huset vårt.
I området hvor vi bodde, var de fleste trærne enten rykket opp med roten eller knekket av den voldsomme vinden. Trær, grener, kraftledninger og telefonstolper var blåst ned over hele byen. Gatene var blokkerte, det var vanskelig å ta seg frem, og strømmen var borte i over en uke. Selv om ødeleggelsene var store, ville det ha vært mye verre om vi ikke hadde fått advarslene fra dem som oppsporer og forutsier og råder folk til å være beredt. Praktisk talt alle som var tilstrekkelig beredt, kom fra orkanen relativt uskadde. Jeg er takknemlig for de menn og kvinner som vier tid og oppmerksomhet til å spore opp og holde øye med disse orkanene. Deres betimelige advarsler og råd redder liv og beskytter folk. De som ignorerer advarslene, betaler prisen for at de med vilje ikke lytter til disse vaktmennene, hvis kall det er å overvåke, advare og frelse.
Hvor omfattende ødeleggelsene og tap av liv etter disse fryktinngytende fysiske kraftfenomenene enn er, forårsakes det enda større ødeleggelse i folks liv på grunn av åndelige orkaner. Disse rasende naturkreftene forårsaker ofte langt mer ødeleggelser enn fysiske hvirvelvinder, for de ødelegger våre sjeler og fratar oss vårt evige perspektiv og løfte. Når det fysiske uværet har passert, kan vi begynne å sette livet og huset i orden igjen. Men noen åndelige orkaner feier oss ut i kaos, og vi omsluttes og fanges av innflytelsens mektige og ødeleggende lenker, hvis konsekvenser vi i øyeblikket bare vagt kan forestille oss. I likhet med disse hvirvelstormene kan åndelige orkaner faktisk komme ubemerket inntil de nesten er over oss, men de kan også slå til med styrke og blindt raseri.
Vi stiller oss i disse åndelige orkanenes vei når vi hengir oss til vrede, alkohol og misbruk, begjær og tøylesløs adferd, seksuelle forhold og pornografi, narkotika, stolthet, grådighet, vold, misunnelse og løgn listen er lang. En tid synes kanskje livet å være som det pleier, og i denne dvaletiden er det ingenting som tyder på noen kommende gjengjeldelse, men så plutselig befinner vi oss i deres sataniske styrkegrep, og de legger vårt liv i ruiner, fører med seg kval og smerte, depresjon, fortvilelse og ødeleggelse. Altfor ofte medfører de også bedrøvelse, sorg, lidelse og hjertesorg for våre kjære. Etter deres ødeleggelser er det ofte vanskeligere å rette opp igjen en åndelig knust sjel enn det er å gjenoppbygge en by i ruiner. Det finnes hvirvelstormer i form av ondskap, ondsinnethet og ugudelighet på vei mot samfunnet i dag, og de vil ikke spare dem som befinner seg i deres vei.
Men vi har også våre åndelige orkanvarslere, de hvis kall det er å våke over og advare, hjelpe oss til å unngå åndelig skade, ødeleggelse og endog død. Våre vaktmenn på tårnet er dem vi kaller apostler og profeter. De er våre åndelige øyne på himmelen, og de vet, ved inspirasjon og innsikt og ren intelligens, hvilken retning disse stormene kan ta. De hever stadig sin advarselsrøst for å fortelle oss om de tragiske konsekvensene ved bevisst og løssluppent å bryte Herrens bud. Å ignorere deres advarsel med hensikt er ensbetydende med å innby til elendighet, sorg og ødeleggelse. Å følge dem er ensbetydende med å følge Herrens utvalgte tjenere til åndelig fred og overflod.
Fra denne talerstolen har de rådet oss angående hvirvelstormene i vårt samfunn og vår sivilisasjon. De har advart oss mot ugudelighet i dens mange former og forkledninger, og om og om igjen kalt oss til å vende tilbake til Herrens veier. Det er tider da vi kanskje ikke ønsker å høre hva de sier. Det er tider da vi kanskje nekter å tro at orkanen vil komme, men den kommer, i sin tid, for de som sår vinden, skal høste hvirvelvinden (se Hosea 8:7). Herren visste dette, og det er antagelig ikke noe bitrere øyeblikk i Skriften enn da Herren ser ut over Jerusalem og sier med lengsel og kjærlighet og sorg: "Jerusalem! Jerusalem! . . . Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke" (Lukas 13:34).
Det er fred og ro, det er lindring og trygghet i Hans evangelium. Hvis vi bare vil lytte til dem hvis kall det er å våke over og advare, hvis vi vil gi akt på Mesterens ord, vil vårt åndelige hus bli stående, og vi kan la regnet strømme og flommen komme, vindene kan blåse og slå mot huset, for vi er grunnfestet på den klippen (se Matteus 7:2425).
Herren har sagt: "Og advarselsrøsten skal lyde til alle mennesker ved mine disiplers munn, som jeg har utvalgt i disse siste dager" (L&p 1:4). Han har også sagt: "Enten ved min egen røst eller ved mine tjeneres røst, det være det samme" (L&p 1:38).
Jeg bærer vitnesbyrd om at det er en Gud i himmelen, skaperen av himmelen og jorden og alt som i dem er. Jeg bærer vitnesbyrd om at han har en plan for oss, sine barn. Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesus Kristus, som en oppfyllelse av den planen, kom til jorden for å påta seg verdens synder og gjøre det mulig for oss å bli fri fra syndens og ugudelighetens fryktelige følger. Han er vår Frelser og Forløser, og hans armer er utstrakt mot oss, slik de var for Jerusalem. Han vil være vårt skjold og vår beskytter, og vi vil føle fred i stormen og ha ly for den rasende vinden.
Må vi alltid lytte til dem hvis kall det er å våke og advare, se og frelse. Må vi vandre på Herrens veier og bli bevart på fredens vei, i Jesu Kristi navn, amen.
Previous
