Eldste Henry B. Eyring
i De tolv apostlers quorum
Nephi hadde rett. Gud gir ikke menneskenes barn noen befaling uten at han åpner en utvei for dem til å være lydige. Uansett hvor vanskelige omstendighetene er, kan vi omvende oss.
Vi har alle stått overfor tidsfrister. Vi kan føle frykt når det går opp for oss at det kanskje ikke er tid igjen til å fullføre det vi har lovet. Da kommer tanken: "Hvorfor begynte jeg ikke før?"
Herren visste at vi ville bli fristet til å utsette den viktigste forberedelse vi kan gjøre i dette liv. Mer enn én gang har han advart oss mot å utsette den. Han ga oss lignelsen om de ti jomfruer, hvorav fem ikke fylte sine lamper før brudgommen skulle komme. Han ga oss også lignelsen om tjenerne som var troløse fordi de trodde deres Herre ville drøye med å komme. Følgen av utsettelsen ble tragisk.
For de fem uforberedte jomfruene ble følgen:
"Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss!
Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!" (Matteus 25:1112).
For de troløse tjenerne som utsatte sin forberedelse, ble følgen:
"Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter det, og en time han ikke tenker.
Og han skal hogge ham i sønder og gi ham hans del med hyklerne. Der skal de gråte og skjære tenner" (Matteus 24:5051).
Fristelsen til å utsette omvendelse kommer ikke bare ved verdens ende som disse skriftstedene antyder. Den fristelsen synes å ha vært til stede nærmest konstant siden tidens begynnelse og følger oss gjennom hele livet. Da vi var unge, tenkte vi kanskje: "Det er tid nok til å bekymre seg om åndelige ting like før jeg skal på misjon eller før jeg gifter meg. Åndelige ting er for eldre folk." Senere, i de første årene vi er gift, synes belastninger i hverdagen, på jobben, med regninger, med å finne et øyeblikks hvile og avkobling å ta så mye av vår tid at det å utsette å gjøre noe med forpliktelsene overfor Gud og familien igjen synes å være en rimelig løsning. Det er lett å tenke: "Kanskje det vil bli mer tid til det når jeg blir middelaldrende." Men tidspresset letter ikke med årene. Det er så mye å gjøre, og tiden synes å krympe. Det virker ikke som det er 10 år mellom vår 55-årsdag, 65-årsdag og 75-årsdag.
Med alderen kommer fysiske og følelsesmessige utfordringer. Vi synes ikke å kunne få så mye gjort på en time som vi gjorde i unge år. Og det er vanskeligere å være tålmodig med andre, og de synes å være mer krevende. Da er det igjen fristende å unnskylde seg for ikke å leve opp til de normene som ble krevet da vi inngikk våre pakter i unge år, og som vi nå har forsømt så lenge.
Ikke alle faller i passivitetens felle. Men det er tilstrekkelig mange til at hver av oss har minst én person som vi elsker, og ofte flere et barn, foreldre, en venn en som vi føler ansvar for og som vårt hjerte verker av bekymring for. De har blitt opplært i evangeliet. De har inngått pakter, og likevel fortsetter de i ulydighet eller forsømmelse på tross av den tomhet vi vet det gir dem. Valget mellom å omvende seg eller forbli fange av sine synder er deres eget. Likevel kan det å vite noe om hvordan passivitetens og motstandens felle ble reist i deres sinn og hjerte føre til at vi lettere kan høre svaret på vår inderlige bønn: "Vær så snill, himmelske Fader, hva kan jeg gjøre for å hjelpe?"
Fristelsen til å utsette kommer fra vår fiende, Lucifer. Han vet at vi aldri kan bli virkelig lykkelige hvis vi ikke har håp i dette liv, og deretter, i det neste liv, realisering av evig liv. Det er den største av alle Guds gaver. Det er å leve i familier for alltid med vår himmelske Fader og Jesus Kristus og bli evig forøket. Satan ønsker at vi skal være ulykkelig som han selv. Og han vet at vi bare kan oppnå virkelig lykke hvis vi blir vasket rene ved tro på den Herre Jesus Kristus, ved dyptgående og vedvarende omvendelse, og ved å inngå og holde hellige pakter som tilbys gjennom Guds bemyndigede tjenere. Skriften bekrefter risikoen:
"Hvis I altså har søkt å gjøre ondt i eders prøvetid, blir I funnet urene for Guds domstol, og intet urent kan bo hos Gud, derfor må I vises bort for evig" (1. Nephi 10:21).
Derfor frister Satan med utsettelse gjennom hele vår prøvetid. Ethvert valg om å utsette omvendelse gir ham sjansen til å stjele lykke fra et av vår himmelske Faders åndebarn.
Vi har alle blitt fristet til å utsette. Vi vet av egen erfaring at president Spencer W. Kimball hadde rett da han skrev: "En av de alvorligste menneskelige defekter gjennom alle tidsaldre er utsettelse." Og så definerer han det: "uvillighet til å påta seg personlig ansvar nå." (The Teachings of Spencer W. Kimball, red. Edward L. Kimball [1982], s. 48. Uthevelse i originalen). Og derfor jobber Satan både med vårt ønske om å tro at vi ikke har noen grunn til å omvende oss, og med vårt ønske om å skyve alt som er ubehagelig, foran oss. Han har fristet deg og meg, og våre kjære, med tanker som disse: "Gud er så kjærlig, han vil sikkert ikke holde meg personlig ansvarlig for feiltrinn som rett og slett er en følge av å være et menneske." Og så, hvis det slår feil, vil denne tanken nesten med sikkerhet komme: "Jo, jeg har nok ansvar for å omvende meg, men dette er ikke tidspunktet å begynne. Det blir bedre hvis jeg venter."
Det finnes noen sannheter som avslører disse løgnene som har til hensikt å friste oss til å utsette å omvende oss. La oss begynne med det bedraget, som er så forlokkende, nemlig at vi ikke har behov for å omvende oss.
Sannheten er at vi alle trenger å omvende oss. Hvis vi er i stand til å tenke fornuftig og har passert åtte-årsalderen, trenger vi alle den renselse som kommer ved anvendelse av Jesu Kristi forsonings fulle effekt. Når vi har det klart for oss, kan vi ikke lures til å utsette omvendelse med det spissfindige spørsmålet: "Har jeg gått over streken for alvorlig synd, eller kan jeg skyve fra meg selv tanken på omvendelse?" Det spørsmålet som virkelig har betydning, er dette: "Hvordan kan jeg lære å føle selv begynnelsen på en synd, og så omvende meg?"
En annen sannhet om vår ansvarlighet er å vite at vi ikke er hjelpeløse ofre for våre omstendigheter. Verden prøver å fortelle oss at det motsatte er tilfelle: våre foreldres ufullkommenheter eller våre dårlige gener presenteres oss som frikjennelse for personlig ansvar for våre handlinger eller vår passivitet. Men hvor vanskelige våre omstendigheter enn måtte være, befrir de oss ikke for vårt ansvar. Nephi hadde rett. Gud gir ikke menneskenes barn noen befaling uten at han åpner en utvei for dem til å være lydige. Uansett hvor vanskelige omstendighetene er, kan vi omvende oss.
På samme måte kan verden være villig til å unnskylde vår dårlige oppførsel fordi andre rundt oss oppfører seg dårlig. Det er ikke tilfelle at andres oppførsel fratar oss ansvaret for vår egen. Guds normer for vår oppførsel er uforandret enten andre velger å leve opp til dem eller ikke.
Det blir spesielt vanskelig når andre sårer oss og vi føler at vårt sinne er berettiget. Det er løgn at vår vrede rettferdiggjør innskytelsen til å såre våre motstandere. Vi må selv tilgi for å bli tilgitt. Å vente på at de skal omvende seg før vi tilgir og omvender oss, er ensbetydende med å la dem velge at vi skal utsette noe som kunne koste oss lykke her og i neste liv.
Og endelig er vi personlig ansvarlige fordi Herren har gitt oss rikelige advarsler. Vi får Kristi ånd ved fødselen til å fortelle oss hva som er riktig og galt, og til å la oss erfare sammenhengen mellom synd og sorg. Fra tidens begynnelse har han sendt profeter til å tale imot synd og til å innby til tro og omvendelse. Han har gjengitt Jesu Kristi evangelium i dets fylde gjennom profeten Joseph Smith. Gordon B. Hinckley er hans levende profet som innehar alle prestedømmets nøkler som tillater dem som nå lever, å omvende seg og velge å oppnå evig liv. Vi er gjort ansvarlige i dag ved at Den hellige ånd bekrefter at disse ordene er sanne.
Selv det å akseptere at vi har personlig ansvar, behøver ikke overvinne fristelsen til å tro at tiden ikke er inne til å omvende seg. "Nå" kan virke så vanskelig, og "senere" virker så mye lettere. Sannheten er at i dag alltid er en bedre dag å omvende seg enn noen morgendag. For det første har synd en svekkende virkning på oss. Nettopp den tro vi trenger for å omvende oss, svekkes ved utsettelse. Valget å fortsette i synd reduserer vår tro og minsker vårt krav på Den hellige ånd som vår ledsager og trøster.
Og for det annet, selv om vi skulle bli tilgitt senere, kan ikke Herren gjenopprette den gode påvirkning vår omvendelse i dag kunne hatt på dem vi har kjær og skal tjene. Det er spesielt bittert for foreldre til små barn. Mens barna er små, har man en sjanse som kanskje aldri kommer tilbake, til å forme og løfte ånder. Men selv en bestefar som kanskje har gått glipp av sjanser sammen med sine egne barn, kan, ved å velge å omvende seg i dag, gjøre noe for sine barnebarn som han en gang kunne ha gjort for deres foreldre.
Når man har akseptert sitt ansvar og føler trang til å omvende seg, kan spørsmålet komme: "Hvor skal jeg begynne?" Hvert eneste liv er unikt. Men for alle vil omvendelse med sikkerhet innbefatte å gå gjennom den porten som kalles ydmyk bønn. Vår himmelske Fader kan la oss føle overbevisningen om vår synd fullt ut. Han vet hvor dypt vi angrer. Han kan lede oss til hva vi må gjøre for å kvalifisere oss til tilgivelse. Når det gjelder alvorlig synd, vil vi måtte bekjenne for en dommer i Israel og få hans veiledning. Bønn alene vil i et slikt tilfelle ikke være nok. Men for oss alle vil bønn, uansett hvor alvorlig vår synd er, åpne døren til omvendelse og tilgivelse. Uten oppriktig bønn er omvendelse og renselse ikke mulig. Når døren åpnes med bønn, er det mulighet for fred.
Ett av spørsmålene vi må stille vår himmelske Fader i personlig bønn, er: "Hva har jeg gjort i dag, eller ikke gjort, som du ikke finner behag i? Hvis jeg bare kan få vite det, vil jeg straks omvende meg av hele mitt hjerte." Denne ydmyke bønnen vil bli besvart. Og svarene vil med sikkerhet inneholde forsikringen om at det var bedre å spørre i dag enn å vente med å spørre til i morgen.
Jeg vitner om at en Guds tjeners ord, som ble uttalt for lenge siden, er sanne:
"Og nå, mine brødre, skulle jeg ønske at I etter å ha mottatt så mange vitnesbyrd, og ser at de hellige skrifter vitner om disse ting, kommer frem og bærer omvendelsens frukter.
Ja, jeg skulle ønske I ville komme frem og ikke forherde eders hjerter mer, for se, nå er tiden og dagen for eders frelse. Hvis I derfor vil omvende eder og ikke forherde eders hjerter, skal snart den store forløsningsplan bli virksom for eder.
For se, dette liv er den tiden menneskene har fått for å berede seg til å møte Gud. Ja, se, denne livsdag er dagen menneskene har til å utføre sitt arbeid.
Og nå, som jeg sa til eder før, siden I har hatt så mange vitner, ber jeg eder om ikke å utsette eders omvendelsesdag til enden, for etter denne livsdag som er gitt oss til forberedelse for evigheten, se, hvis vi ikke benytter vår tid mens vi er i dette liv, da kommer nattens mørke da intet arbeid kan utføres.
I kan ikke si, når I har nådd dette fryktelige tidspunkt: Jeg vil omvende meg, jeg vil vende tilbake til min Gud. Nei, I kan ikke si dette, for den samme ånd som er i besittelse av eders legemer på den tid I går ut av dette liv, har makt til å besitte eders legeme i den evige verden" (Alma 34:3034).
Det er også en annen fristelse vi må motstå. Det er å gi etter for den fortvilte tanken at det er for vanskelig og for sent å omvende seg. Jeg kjente en gang en mann som kunne ha tenkt slik og gitt opp. Da han var 12 år, ble han ordinert til diakon. Noen av vennene hans fristet ham til å begynne å røke. Han begynte å føle seg utilpass i kirken. Han reiste fra den lille byen uten å ha fullført videregående skole for å arbeide på byggeanlegg over hele landet. Han kjørte gravemaskin. Han giftet seg. De fikk barn. Ekteskapet endte med en vond skilsmisse. Han mistet sine barn. Han mistet et øye i en ulykke. Han bodde alene på pensjonater. Han mistet alt han eide, bortsett fra det han kunne bære med seg i en koffert.
En kveld mens han gjorde seg klar til å reise videre, fant han ut at han skulle gjøre kofferten litt lettere. Under alt som hadde samlet seg gjennom årene, fant han en bok. Han ante ikke hvordan den var havnet der. Det var Mormons bok. Han leste den fra perm til perm, og Ånden fortalte ham at den var sann. Han forsto da at i alle disse årene hadde han vandret bort fra den sanne Jesu Kristi Kirke og fra den lykken han kunne ha opplevd.
Senere ble han min over 70 år gamle distriktsmisjonær-ledsager. Når jeg bar vitnesbyrd om kraften i Frelserens forsoning, ba jeg folk vi underviste, om å se på ham. Han var blitt vasket ren og gitt et nytt hjerte, og jeg visste at de ville se det på ansiktet hans. Jeg fortalte folk at det de så, var bevis på at Jesu Kristi forsoning kunne vaske bort alle nedbrytende virkninger av synd.
Det var den eneste gangen han irettesatte meg. Han fortalte meg i mørket utenfor traileren hvor vi hadde undervist, at jeg skulle ha fortalt dem at selv om Gud hadde vært i stand til å gi ham et nytt hjerte, hadde han ikke vært i stand til å gi ham hans kone og barn og det han kunne ha gjort for dem, tilbake. Men han hadde ikke sett tilbake i sorg og anger på det som kunne ha vært. Han beveget seg fremover oppløftet av tro på hva som kunne komme.
En dag fortalte han meg at han i en drøm natten før hadde fått tilbake synet på det blinde øyet. Han forsto at drømmen var et glimt av en fremtidig tid, da han ville vandre blant kjærlige mennesker i lyset av en strålende oppstandelse. Gledestårer rant nedover denne ruvende, skinnmagre mannens furete kinn. Han talte lavt til meg med et strålende smil. Jeg husker ikke hva han sa han så, men ansiktet hans viste glad forventning da han beskrev synet. Med Herrens hjelp og det miraklet som boken i bunnen på kofferten utgjorde, hadde det ikke vært for sent eller for hardt for ham.
Jeg vitner om at Gud Faderen lever. Jeg vet det. Og han elsker oss. Hans enbårne Sønn lever. Fordi han oppsto, vil også vi leve igjen. Da vil vi møte dem vi har elsket og som har elsket oss. Vi kan ved tro og lydighet ha familieforhold for evig. De i vår familie som elsker oss, på begge sider av sløret, ville si når vi overveier hvorvidt vi skal ydmyke oss og omvende oss eller ikke: "Vær så snill, utsett det ikke." Det er Frelserens innbydelse og hans bønn til oss. I Jesu Kristi navn, amen.
Previous
