Av eldste Neal A. Maxwell
i De tolv apostlers quorum
Laman og Lemuel ble opprørere istedenfor ledere, bitre istendenfor rettferdige alt på grunn av sin manglende evne til å forstå Guds karakter og hensikter.
Hans profetiske ord har nettopp vist oss hvor velsignet vi er som har president Hinckley.
Brødre og søstre, på svært tynne sider fylt med svært dyp mening finner vi skriftsteder som er nesten skjult. Derfor blir vi oppfordret til å undersøke, fryde oss og grunne over dem (se Johannes 5:39, Alma 14:1, Alma 33:2, Moroni 10:3, 2. Nephi 9:51). Men spesielt burde vi gjøre mer av det Nephi gjorde, nemlig å "anvende alle skrifter på oss [selv]" (1. Nephi 19:23).
Eksempelvis forekommer ord som vi skulle "anvende" to ganger når det gjelder Laman og Lemuel, personer som noen feilaktig betrakter utelukkende som karikaturer. Legg derfor merke til hvordan disse neste ordene har anvendelse langt utover disse to: "Og således knurret Laman og Lemuel . . . fordi de ikke kjente den Guds handlemåte som skapte dem" (1. Nephi 2:12, se også Mosiah 10:14).
Når vi ikke forstår Herrens "handlemåte" med sine barn dvs. hans forhold til og behandling av sine barn er dette et grunnleggende problem. Knurring er kun et symptom, og heller ikke den eneste konsekvens; faktum er, brødre og søstre, at denne manglende forståelsen påvirker alt annet.
Hvis man feiltolker noe så viktig, har man ikke lært å kjenne Gud. Da ender Gud isteden opp som utilgjengelig, uinteressert, likeglad og maktesløs en begrenset og redusert Guddom og ironisk nok er det noen som raskt klager over disse angivelige begrensningene.
På et tidlig tidspunkt ga Laman avkall på den rollen han skulle ha utspilt, og isteden ønsket han å bli "den sterkeste førerhund i kobbelet", idet han mislikte Nephis åndelige lederskap. Lemuel var ikke bare Lamans pliktoppfyllende følgesvenn, men også en medspiller som lot seg bli "egget opp" av Laman (se 1. Nephi 16:3738). Hvis Laman isteden hadde blitt helt isolert, kunne enkelte begivenheter tatt en helt annen vending. Vi har medspillere i vårt samfunn også. De lar seg bli egget opp mot det som er godt. Akkurat som Lemuel vil ikke disse bli holdt noe mindre skyldfrie. Akkurat som Lemuel er de relativt sett lite synlige, men deres hykleri er stort.
Formaninger gitt til Laman og Lemuel "var vanskelige å forstå hvis man ikke ba Herren om opplysning, og da de var hårdhjertede, søkte de ikke Herren som de burde" (1. Nephi 15:3).
Denne manglende tro på en Gud som åpenbarer seg, var en fundamental svakhet. Noen mennesker i vår tid som ønsker å distansere seg fra Gud, prøver å fastlåse hans virksomhet til fortiden. Ved å tro på en slik handlingslammet Gud, kan folk stort sett gjøre hva de har lyst til. Herfra er ikke veien lang til å hevde at "der er ikke noen Gud, og derfor heller ingen lov og ingen synd" (se 2. Nephi 2:13, se også Alma 30:28).
I likhet med Laman og Lemuel er det også i vår tid mange som vil begrense Guds virksomhet kun til fortiden. Dermed opphører han å være den samme Gud i går, i dag og i morgen (se 2. Nephi 27:23). Faktum er at Gud alltid har både fortiden, nåtiden og fremtiden foran seg, hvilket utgjør et "evig nu" (Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 166).
Laman og Lemuels mangel på karakter medførte kort sagt at de ikke forsto Guds fullkomne karakter! Det er ikke til å undres over at profeten Joseph Smith sa: "Dersom menneskene ikke forstår Guds karakter, forstår de ikke seg selv." (Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 260.)
Laman og Lemuel innså heller ikke at en kjærlig Gud uunngåelig vil være en belærende far, som vil at hans barn skal bli virkelig lykkelige og komme hjem. Ved å ikke forstå Guds "handlemåte" i tilstrekkelig grad, gikk Laman og Lemuel glipp av den viktigste egenskap i Guds karakter hans kjærlighet! Derfor var deres knurring et symptom på patetisk patologi.
Laman og Lemuel forsto heller ikke at Guds "handlemåte" innbefattet bruk av profeter til å advare menneskene. Herren hadde kalt Lehi til profet, men Laman og Lemuel var tilsynelatende flaue over deres fars upopulære rolle og hans strenge opposisjon mot Jerusalems dengang fremherskende mentalitet.
Fordi de var åndelig følelsesløse, mente Laman og Lemuel at Jerusalems innbyggere ikke fortjente den profetiske kritikk som ble rettet mot dem (se 1. Nephi 2:13). Uansett var et omfattende åndelig forfall på vei og ville, som det så ofte gjør, slå til "før mange år var gått" (Helaman 4:26). Også idag er det mange som ikke er oppmerksom på et lignende og destruktivt forfall. Ironisk nok er de som foretar en lemen-lik vandring mot sjøen og sin undergang, ofte stolte av sin individualisme! Gode råd betraktes som en fornærmelse og rettledning som en innsnevring av deres handlefrihet.
Det er også viktig å merke seg Laman og Lemuels manglende forståelse av at en belærende Gud vil kunne kreve ting som er vanskelig av sine barn. Den rolle motgang spiller, uttrykkes i denne strenge, men inspirerende uttalelsen: "Ikke desto mindre finner Herren det tjenlig å refse sitt folk, ja, han prøver deres tålmodighet og tro" (Mosiah 23:21). Den bedrøvelige forventning de hadde om at ting skulle gå lett, vises i deres ergrelse over å skulle hente platene fra Laban, gjennomgå påkjenningene i ødemarken, bygge en båt og krysse et enormt hav (se 1. Nephi 34). Sløve og følelsesløse som de var, delte de simpelthen ikke Nephis overbevisning om at Herren aldri ville befale sine barn å gjøre noe vanskelig uten at han først åpnet en utvei for dem. (Se 1. Nephi 3:7.)
Deres enorme feilgrep førte til nesten komiske selvmotsigelser, som f.eks at de trodde at Gud lett kunne hanskes med mektige Farao og Egypts store hær ved Rødehavet, men ikke en lokal Laban. Hvor mange er det i vår tid som inkonsekvent underkaster seg og smisker med verdens bøller?
Legg merke til at i den siste splittelsen mellom lamanittene og nephittene ble de åndelige grensene satt før de geografiske: ". . . jeg, Nephi, tok med meg min familie . . . og alle de som ville følge med . . . som trodde på Guds advarsler og åpenbaringer, derfor lyttet de til mine ord" (2. Nephi 5:6).
Laman og Lemuel nøt ikke av livets tre, hvilket er Guds kjærlighet (se 1. Nephi 11:25). Guds kjærlighet til sine barn kommer sterkest til uttrykk gjennom Hans gave å la Jesus bli vår Forløser: "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne" (Johannes 3:16). Å ta del i Guds kjærlighet er å ta del i Jesu forsoning og den frigjøring og de gleder den kan gi. Laman og Lemuel hadde åpenbart ingen slik tro spesielt ikke på en Kristus som ennå ikke var kommet (se Jarom 1:11).
Som en rak motsetning hadde Nephi "stor kunnskap om Guds godhet", og derav følger Nephis sterke erklæring: "Jeg vet at [Gud] elsker sine barn, men jeg forstår ikke alle tings betydning" (1. Nephi 1:1, 11:17). Hvis vi elsker Gud og kjenner hans godhet, vil vi stole på ham, selv når vi er i villrede.
Laman og Lemuel forsto derfor ikke forholdet mellom jordiske mennesker og Gud, og enda verre, de ønsket egentlig ikke å forstå. De prøvde å holde avstand til Gud. Og dessuten, fordi de var intellektuelt late, telte de ikke sine velsignelser da takknemlighet kunne ha minsket avstanden. Men Laman og Lemuel gjorde aldri opp et slikt regnskap.
Laman og Lemuel viste også få tegn på varig åndelig nysgjerrighet. En gang stilte de direkte spørsmål om betydningen av synet om treet, elven og jernstangen. Allikevel var deres spørsmål mer et forsøk på å knytte sammen doktrinære punkter enn å knytte seg selv til Gud og hans hensikter med dem. Sikkert er det at de ikke "anvendte" svarene på seg selv (se 1. Nephi 19:23).
Deres anger varte aldri lenge, som f.eks i intervallet mellom engelens besøk og tidspunktet da de gjenopptok knurringen (1. Nephi 3:31). Under press anerkjente de til og med en gang overfladisk at de visste "med sikkerhet at Herren er med deg [Nephi]", men ikke lenge etter ble de "meget usømmelige" i sin oppførsel på båten (se 1. Nephi 17:55, se også 18:8, 9). Deres tidvise voldelige adferd viste at deres harme bygget på mer enn abstrakte, intellektuelle uoverensstemmelser.
Laman og Lemuel var skremt av Labans makt, men deres frykt for makt viste bare fryktens makt. Siden "fullkommen kjærlighet jager bort all frykt", ble deres begrensede evne til kjærlighet svært åpenbar (se Moroni 8:16, se også 1. Johannes 4:18). Selv om de var prinsippløse, var deres manglende kjærlighet mest bedrøvelig.
Med en slik herdet mur rundt seg, gjengjeldte Laman og Lemuel sjelden andres kjærlighet. Medfølelse med andre, den evige egenskapen, var fremmed for dem. Da Lehi formante dem med all den følelse en kjærlig, skjelvende far kan vise, ble resultatet oftest mer uvilje som ga seg utslag i ondsinnede utfall mot foreldre og yngre søsken (se 1. Nephi 8:37). Da Nephi viste sorg over deres oppførsel, "gledet" Laman og Lemuel seg over at han var lei seg (se 1. Nephi 17:19). Formaninger var ille nok, men å få dem servert fra Nephi!
Lette å irritere og raske til å klage tok det ikke lang tid før de uforberedt møtte neste vanskelighet. Med sin mangel på innsikt hva evangeliet angår var det dagligdagse ting, som f.eks bekymringen over en brukket bue, av alle ting, som fikk dominans over det som hørte evigheten til. I våre dager er enhver sin egen lykkesmed, enhver handling er situasjonsbetinget, som om De ti bud kom fra et arbeidsutvalg!
Trodde Laman og Lemuel virkelig, da de nådde frem til begge stedene ved navn Bountiful, at den vellykkede navigeringen var ren tilfeldighet? Kanskje Nephi bare "gjettet riktig" (se Helaman 16:16). Deres utakknemlighet over den bemerkelsesverdige Liahona gjør at en spør: Hva tenkte Laman og Lemuel virkelig om det bemerkelsesverdige instrumentet? Var det bare en bekvemmelig fiks ting, eller var det kanskje standard utstyr på alle skip?
Ironisk nok er det mange lik Laman og Lemuel, som er de første til å forlange tegn, som så er de første til å forkaste dem. Noen forventer flere mirakler selv mens de fortærer en daglig dose manna og glemmer dens bemerkelsesverdige kilde.
Derfor, brødre og søstre, er det å ha Den hellige ånd som en "stadig ledsager" (se L&p 121:46) å foretrekke fremfor tilfeldige mirakler. Men vi må alltid huske at Den hellige ånd, enskjønt han er en Talsmann, ikke er en inntrenger.
Da Laman og Lemuel forkastet profetene og Skriften, innebar det at de ikke kunne anvende Skriften på seg selv, hvilket de trengte, de kunne ikke bli påminnet om det de burde huske, og heller ikke kunne de motta noen personlig åpenbaring for seg selv. De forsto ganske enkelt ikke at Guds handlemåte overgår menneskets handlemåte (se Jesaja 55:9). De lot sitt sinn bli intellektuelt formørket i sin bærbare ekvivalent til den stolte "store rommelige bygning" (se 1. Nephi 8:26, 31).
Følgelig ble Laman og Lemuel opprørere istedenfor ledere, bitre istedenfor rettferdige alt på grunn av sin manglende evne til å forstå Guds karakter eller hensikter og hans handlemåte med sine barn.
Når det gjelder deres åndelige betydning, er Laman og Lemuel bedrøvelige null. Riktignok er det flere fakta omkring dem vi gjerne skulle kjent, men det ville ikke forandre konklusjonen. Hvis de i noen sammenhenger virker som ufullstendige personligheter, er det fordi deres liv inneholdt skremmende tomhet som kunne vært fylt med "Guds kjærlighet". Vi ser for oss Lehis syn der han ser seg rådvill omkring, letende etter Laman og Lemuel for "kanskje å se dem". Tilslutt så Lehi dem, "men de ville ikke . . . nyte av frukten" (1. Nephi 8:1718, se også 1. Nephi 11:25, 8:35, 2. Nephi 5:20). Av alle selvpåførte straffedommer beskriver dette ettermælet den verste og mest nedslående avslutning.
Brødre og søstre, den store gjenopprettelsen gir oss nye muligheter til å forstå Guds handlemåte med sine barn, hvilket vil si med hver og en av oss, personlig. Vi kan ta del i Hans kjærlighet ved å anvende Jesu strålende forsoning for å kunne bli ham mer lik, og ved å anvende dyrebar hellig skrift på oss selv, vil vi fremskynde den dyrebare prosessen. Måtte vi gjøre det, i Jesu Kristi navn, amen.
Previous
