Håp, et anker for sjelen President James E. Faust Annenrådgiver i Det første presidentskap Vårt største håp stammer fra kunnskapen om at Frelseren brøt dødens bånd. . . . Hvis vi omvender oss, har han sonet for våre synder. Mine kjære brødre, søstre og venner. Jeg kommer opp på denne talerstolen i takknemlighet for den inspirasjon og plikttroskap de hadde som bygget dette hellige, historiske tabernaklet. Jeg gir min hyllest til president Brigham Young, som var den geniale pådriver bak oppføringen av denne enestående bygningen og det fantastiske orglet. Samtidig fryder jeg meg over at vi, under president Hinckleys inspirerte ledelse, bygger et praktfullt tilbedelsens hus for å dekke behovene til en stadig voksende kirke. Den nye bygningen er et uttrykk for håp for Kirken i neste århundre. I dag vil jeg, som Moroni sa, "tale til eder om håp".1 Det er enorme kilder til håp utenfor vår egen evne, lærdom, styrke og kapasitet. Blant dem har vi Den hellige ånds gave. Ved den fantastiske velsignelse fra dette medlem av guddommen kan vi lære å vite sannheten i alt.2 Håp er vår sjels anker. Jeg kjenner ikke til noen som ikke trenger håp ­ ung eller gammel, sterk eller svak, rik eller fattig. Som profeten Ether formante: "Derfor kan den som tror på Gud med visshet håpe på en bedre verden, ja, endog en plass ved Guds høyre hånd. Og dette håp kommer av tro og er et anker for menneskenes sjel som vil gjøre dem sikre og standhaftige, alltid rike på gode gjerninger, og leder dem til å forherlige Gud."3 Nephi formante folket på hans tid: "Derfor må I strebe fremover med trofasthet i Kristus med et fullkomment klart håp, og kjærlighet til Gud og alle mennesker . . . fryde eder ved Kristi ord og holde ut til enden, se, så sier Faderen: I skal få evig liv."4 I dette liv har alle sine utfordringer og vanskeligheter. Det er en del av vår prøve på jorden. Årsaken til noen av disse prøvelsene kan vi ikke så lett forstå uten på grunnlag av tro og håp, for det er ofte en større hensikt som vi ikke alltid forstår. Fred kommer ved håp. Få aktiviteter er tryggere enn å utføre en misjon for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Misjonærer er bokstavelig talt i Herrens hender. Vi ønsker at de alle kunne holdes fullstendig utenfor fare hele tiden, men det er ikke realistisk. Misjonærer, deres familier og ledere må ha full tillit til at Herren våker over dem, og når en sjelden tragedie skjer, oppholdes de ved Hans ånd som de tjener. I sommer besøkte jeg eldste Orin Voorheis og hans foreldre i Pleasant Grove i Utah. Han er en stor, pen, enestående ung mann som tjenestegjorde i Argentina Buenos Aires syd misjon. En kveld, 11 måneder ut i hans misjon, antastet noen bevæpnede ranere eldste Voorheis og hans ledsager. I en meningsløs voldshandling skjøt en av dem eldste Voorheis i hodet. I flere dager svevet han mellom liv og død, ute av stand til å snakke, høre, bevege seg eller endog puste uten hjelp. På grunn av mange menneskers tro og bønner over en lang periode, trengte han til slutt ikke lenger hjelp for å holde seg i live, og ble sendt hjem til USA. Etter måneder med omfattende sykehusopphold og behandlinger ble eldste Voorheis sterkere, men han var fremdeles lammet og kunne ikke snakke. Fremgangen gikk sakte. Foreldrene bestemte seg for å ta sin sønn hjem og pleie ham i kjærlige omgivelser i deres egen familie. Men i deres beskjedne hjem var det hverken plass eller utstyr til å gi nødvendig behandling. Mange gode naboer, venner og velgjørere satte i gang med å reise et tilbygg til huset og skaffe utstyr til fysioterapi. Eldste Voorheis er fremdeles nesten fullstendig lammet og ute av stand til å snakke, men han har en enestående ånd og kan svare på spørsmål med håndbevegelser. Han har fremdeles misjonærskiltet på seg. Foreldrene spør ikke: "Hvorfor skjedde dette med vår dyrebare sønn, som virket etter å ha blitt kalt av Herren?" Ingen har noe sikkert svar, kanskje med unntak av at det ligger høyere hensikt bak. Vi må vandre i tro. Vi husker Frelserens svar på spørsmålet: "Hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født blind?" Frelseren svarte at det ikke var noens feil, men at Guds gjerninger ble åpenbart på ham.5 Istedenfor å nære bitterhet bøyer familien Voorheis hodet og sier til Herren: "Skje din vilje. Vi har vært takknemlige for ham hver eneste dag av hans liv, og med andres hjelp er vi villige til å bære byrden med å pleie ham." Min hensikt med å besøke eldste Voorheis var å være sammen med hans far, biskopen, hjemmelæreren og andre om å gi ham en velsignelse med håp. Enkelte vil kanskje spørre: "Finnes det håp for eldste Voorheis i dette liv?" Jeg tror det er godt håp for alle. Av og til ber vi Gud om mirakler, og de skjer ofte, men ikke alltid på den måten vi forventer. Kvaliteten på eldste Voorheis' liv er ikke som man kunne ønske, men hans innflytelse på andre er uoverskuelig og evig både her og i Argentina. Etter ulykken vokste faktisk Kilómetro 26 gren, der han virket i Argentina, raskt og kvalifiserte seg snart til å bygge et møtehus. Håp er tillit til Guds løfter, tro på at hvis vi handler nå, vil de ønskede velsignelser realiseres i fremtiden. "Mot håp trodde [Abraham] med håp, for at han skulle bli mange folks far". Stikk i strid med menneskelig fornuft stolte han på Gud og var "fullt viss" på at Gud ville oppfylle sine løfter om å gi Abraham og Sara et barn i deres høye alder.6 For noen år siden hadde søster Joyce Audrey Evans, en ung mor i Belfast i Nord-Irland, problemer under et svangerskap. Hun dro til sykehuset, der en av sykepleierne fortalte henne at hun sannsynligvis ville miste barnet. Søster Evans svarte: "Men jeg kan ikke gi opp. . . . Du må gi meg håp." Søster Evans mintes senere: "Jeg kunne ikke gi opp håpet før alle grunner til håp var borte. Det var noe jeg skyldte mitt ufødte barn." Tre dager senere aborterte hun. Hun skrev: "En lang stund følte jeg ingenting. Så drev en dyp følelse av fred gjennom meg. Med freden kom forståelse. Jeg visste nå hvorfor jeg ikke kunne gi opp håpet til tross for alle omstendighetene. Man må enten leve i håp eller leve i fortvilelse. Uten håp kan man ikke holde ut til enden. Jeg hadde sett etter et svar på bønner og var ikke skuffet. Jeg ble legemlig helbredet og belønnet med en fredens ånd. Aldri før hadde jeg følt meg så nær min himmelske Fader, aldri før hadde jeg følt slik fred. . . . Fredens mirakel var ikke den eneste velsignelsen som kom ut av denne opplevelsen. Noen uker senere begynte jeg å tenke på barnet jeg hadde mistet. Ånden bragte ordene i 1. Mosebok 4:25 inn i mitt sinn: 'Og hun fødte en sønn og kalte ham Set. For Gud har satt meg en annen sønn. . . .' Noen måneder senere ble jeg gravid igjen. Da min sønn ble født, ble han erklært 'fullkommen'". Han fikk navnet Evan Seth.7 Fred i dette liv er basert på tro og vitnesbyrd. Vi kan alle finne håp i våre personlige bønner og trøst i Skriften. Prestedømsvelsignelser støtter og oppløfter oss. Håp kommer også ved personlig åpenbaring, som vi er berettiget til hvis vi er verdige. Vi har også tryggheten ved å leve i en tid da det er en profet på jorden som har og utøver alle Guds rikes nøkler. Samuel Smiles skrev at "'håp er som solen, som, når vi reiser mot den, kaster vår byrdes skygge bak oss.' . . . Håp sukrer minnet om gode opplevelser. Det letter våre problemer etter vår vekst og vår styrke. Det hjelper oss i mørke stunder og inspirerer oss når det ser lyst ut. Det gir oss løfte om fremtiden og gir fortiden mening. Det gjør om motløshet til besluttsomhet."8 Den ufeilbarlige kilde til vårt håp er at vi er Guds sønner og døtre og at hans Sønn, den Herre Jesus Kristus, har frelst oss fra døden. Hvordan kan vi vite at Jesus virkelig er vår Frelser og Forløser? Etter menneskenes målestokk er det omtrent umulig å bevise at han finnes, men ved Ånden kan vi med sikkerhet kjenne hans nærvær hvis vi stadig søker å leve i skyggen av hans innflytelse. I Mormons bok leser vi beretningen om at Aaron utlegger evangeliet for Lamonis far. Han sa til ham: "Hvis du . . . vil bøye deg ned for Gud . . . og påkalle hans navn i tro, med forvissning om at du skal få, da skal du oppnå det håp du ønsker."9 Den gamle kongen fulgte rådet bokstavelig og fikk et vitnesbyrd om sannheten som Aaron lovet. Resultatet var at han og hele hans husholdning ble omvendt og lærte Herren å kjenne. Vårt største håp stammer fra kunnskapen om at Frelseren brøt dødens bånd. Hans seier kom gjennom hans uutholdelige smerte, lidelse og kvaler. Hvis vi omvender oss, har han sonet for våre synder. I Getsemane lød det pinefulle ropet: "Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil."10 Lukas beskriver hvor intens pinen var: "Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden."11 Vi kan alle finne håp i det Peter opplevde under hendelsene som førte frem til korsfestelsen. Herren talte kanskje til oss alle da han sa til Peter: "Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre." Og Peter svarte: "Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død!" Da sa Frelseren til ham: "Peter: Hanen skal ikke gale i dag, før du tre ganger har nektet at du kjenner meg."12 Mens Peter var vitne til det som skjedde, ble han gjenkjent som en av Kristi disipler. En tjenestepike sa: "Også denne var med ham," og Peter svarte at han ikke kjente ham. To andre identifiserte Peter som hans disippel. Peter nektet igjen for at han kjente Frelseren. Og mens han snakket, galte hanen. "Og Herren vendte seg og så på Peter. Da kom Peter Herrens ord i hu, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Og han gikk ut og gråt bittert."13 Denne opplevelsen styrket Peter i den grad at han aldri mer skulle svikte, og han ble kjent som klippen. Hans håp ble fast forankret til en evig klippe, ja, vår Forløser, Jesus Kristus.14 Som den ledende apostel førte han trofast og tappert verket videre. På samme måte som Peter fikk håp etter et øyeblikks svakhet, kan du, jeg og alle ha det håp som følger med kunnskap om at Gud virkelig lever. Et slikt håp utvikler seg fra den oppfatning at hvis vi har tro, vil Han på en eller annen måte hjelpe oss gjennom våre utfordringer ­ om ikke i dette liv, så med sikkerhet i det neste. Som Paulus sa til korinterne: "Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker."15 I evighetens perspektiv vil feil bli rettet opp. I Herrens fullkomne rettferdighet vil alle som har levd verdig, bli kompensert for velsignelser de ikke har fått her. Etter min mening har det aldri i denne kirkes historie vært grunn til så mye håp for fremtiden for Kirken og dens medlemmer over hele verden. Jeg tror og vitner om at vi er på vei til et høyere nivå når det gjelder tro og aktivitet, enn vi noen gang har hatt. Jeg ber om at hver enkelt av oss må gjøre vår del i denne store rettferdighetens hær. Hver enkelt av oss vil komme frem for Israels hellige og stå til regnskap for vår personlige rettferdighet. Vi har fått vite at "han holder ingen tjener der".16 Med mitt kall til apostel fulgte et sikkert vitnesbyrd om Frelserens liv og virke. Jeg sier med Job: "Jeg vet at min gjenløser lever."17 Mitt vitnesbyrd om dette er "i himmelen".18 Jesus er Kristus, hele menneskehetens Frelser. Joseph Smith var den inspirerte profet som gjenga de frelsende nøkler, myndigheten og organisasjonen som ble delegert til ham under ledelse av Gud Faderen og hans Sønn, den Herre Jesus Kristus. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi hellige navn, amen. NOTER 1. Moroni 7:40. 2. Se Moroni 10:5. 3. Ether 12:4, uthevelse tilføyet. 4. 2. Ne. 31:20. 5. Se Johannes 9:2­3. 6. Se Romerbrevet 4:18­21. 7. "To Live In Hope", Ensign, sep. 1995, s. 70. 8. Sitert i Stan og Sharon Miller: Especially for Mormons, 5 bind (1971­87), 2:113. 9. Alma 22:16. 10. Matteus 26:39. 11. Lukas 22:44. 12. Lukas 22:31­34. 13. Se Lukas 22:56­62. 14. Se Helaman 5:12. 15. 1. Kor. 15:19. 16. 2. Ne. 9:41. 17. Job 19:25. 18. Job 16:19.