Vi er Guds kvinner Søster Sheri L. Dew Annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap Og å komme til Kristus vil si å vende bort fra verden. Det vil si å sette Kristus og bare Kristus som midtpunkt i vårt liv. Nylig måtte jeg reise ut av landet i et oppdrag i forbindelse med jobben. Men jeg hadde slike bange anelser i forbindelse med reisen at før jeg dro, ba jeg om en prestedømsvelsignelse. Jeg fikk beskjed om at Den onde ville forsøke å forpurre oppgaven min og at fysisk og åndelig fare lå foran meg. Jeg fikk også vite at dette ikke kom til å bli noen sightseeing- eller handletur, og at hvis jeg konsentrerte meg om oppdraget og søkte Åndens veiledning, skulle jeg komme trygt hjem igjen. Advarselen var alvorlig. Men mens jeg gjorde det jeg skulle og ba om veiledning på hvert trinn underveis, gikk det opp for meg at jeg ikke var den første som opplevde dette. Kan ikke vår Fader ha sagt da vi forlot hans nærhet: "Den onde vil forsøke å forpurre din oppgave, og du vil komme ut for åndelig og fysisk fare. Men hvis du konsentrerer deg om oppgavene, lytter til min røst, nekter å redusere jordelivet til en sightseeing- eller handletur, vil du komme trygt hjem igjen." Den onde fryder seg når vi oppfører oss som om vi var på sightseeing, dvs. når vi er Ordets hørere, og ikke dets gjørere (Jakobs brev 1:22), og på handletur, dvs. er altfor opptatt av verdens verdiløse ting som kveler vår ånd. Satan frister oss med forgjengelige gleder og distraksjoner ­ bankkontoen eller -statusen, garderoben eller til og med livvidden ­ for han vet at der vår skatt er, der vil også vårt hjerte være (Matteus 6:21). Uheldigvis er det lett å la det blendende skjæret fra Den ondes lokkelser lede oss bort fra Kristi lys. "For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?" (Matt. 16:26.) Profeter har formant oss til å oppgi verden og vende vårt hjerte til Jesus Kristus, som ga dette løfte: "I denne verden nyter I ikke en fylde av glede, men i meg er eders glede fullkommen" (L&p 101:36, uthevelse tilføyet). President Spencer W. Kimball har sagt: "Hvis vi insisterer på å bruke all vår tid og alle våre ressurser på å bygge opp . . . et verdslig rike, er det nettopp det vi vil arve." ("The False Gods We Worship," Ensign, juli 1976, s. 3.) Hvor ofte konsentrerer vi oss så sterkt om jakten på det såkalte gode liv at vi mister det evige liv av syne? Det er det skjebnesvangre motstykke til å selge vår fødselsrett for linsevelling. Herren åpenbarte botemidlet for en slik åndelig katastrofe da han rådet Emma Smith til å "legge til side de verdslige ting, og søke etter det som tilhører en bedre verden" (L&p 25:10). Og Kristus ga mønstret da han før Getsemane sa: "Jeg har overvunnet verden" (Johannes 16:33, uthevelse tilføyet). Den eneste måten vi kan overvinne verden på, er ved å komme til Kristus. Og å komme til Kristus vil si å vende bort fra verden. Det vil si å sette Kristus og bare Kristus som midtpunkt i vårt liv så menneskenes forfengelighet og filosofier mister sin fristende appell. Satan er Babylons, eller verdens Gud. Kristus er Israels Gud, og hans forsoning gir oss makt til å overvinne verden. "Hvis man venter seg herlighet, intelligens og et liv uten ende," sa president Joseph F. Smith, "må man la verden være." (Læresetninger fra Kirkens presidenter: Joseph F.Smith, s. 245). Som søstre i Sion kan vi være hindre for Den ondes sammensvergelse mot familie og dyd. Det er ikke til å undres over at han frister oss til å ta til takke med jordiske gleder istedenfor å søke evig herlighet. En 45 år gammel mor til seks fortalte meg at da hun sluttet med å henge over tidsskrifter som plaget henne med bilder som viste hvordan hennes hjem og garderobe burde se ut, følte hun større fred. Hun sa: "Jeg er kanskje lubben, grå og rynket, men jeg er en lubben, grå og rynket datter av Gud, som kjenner meg og elsker meg." Hjelpeforeningen kan hjelpe oss å vende oss bort fra verden, for dens uttrykte hensikt er å hjelpe søstre og deres familier å komme til Kristus. I denne ånd går jeg sammen med søster Smoot og søster Jensen om å erklære hvem vi er og om å glede meg over hvordan Hjelpeforeningens hensikt foredler kvinner. Vi har ikke lengre råd til å bruke våre krefter på noe som ikke fører oss og vår familie til Kristus. Det er lakmus-prøven for Hjelpeforeningen, så vel som for vårt liv. I dagene som ligger foran oss, vil ikke et overfladisk engasjement for Kristus føre oss gjennom. Som ung pike så jeg engasjement i min bestemor, som hjalp bestefar å drive den lille gården på prærien i Kansas. På en eller annen måte overlevde de tørkeperiodene, depresjonen og tornadoene som terroriserer det store slettelandet. Jeg har ofte lurt på hvordan bestemor tålte mange år med dårlig inntekt og hardt arbeid, og hvordan hun greide å fortsette da hennes eldste sønn døde i en tragisk ulykke. Bestemor hadde ikke noe lett liv. Men vet dere hva jeg husker best ved henne? Hennes fullstendige lojalitet i evangeliet. Hun var aldri lykkeligere enn når hun arbeidet med slektshistorie eller underviste med Skriften i hånden. Hun hadde lagt til side denne verdens gods for å søke det som hører en bedre verden til. For verden var min bestemor alminnelig. Men for meg representerer hun de ubesungne heltinner i dette århundre som levde opp til sine førjordiske løfter og etterlot seg en grunnvoll av tro som vi kan bygge på. Bestemor var ikke fullkommen, men hun var en Guds kvinne. Nå er det opp til dere og meg å bære banneret videre inn i neste århundre. Vi er ikke verdens kvinner. Vi er Guds kvinner. Og Guds kvinner vil være blant de største heltinnene i det 21. århundre. Som president Joseph F. Smith sa, er det ikke vår oppgave "å bli ledet av verdens kvinner, det er [vår] oppgave å lede . . . verdens kvinner i alt som er prisverdig." (Læresetninger fra Kirkens presidenter: Joseph F.Smith, s. 185.) Dette ikke til forkleinelse for de utallige gode kvinnene over hele verden. Men vi er enestående. Vi er enestående på grunn av våre pakter, våre åndelige privilegier og ansvarsoppgavene som er forbundet med begge deler. Vi er begavet med kraft og har Den hellige ånds gave. Vi har en levende profet, ordinanser som binder oss til Herren og til hverandre, og prestedømmets kraft er i vår midte. Vi forstår hvor vi står i den store plan for lykke. Og vi vet at Gud er vår Fader og at hans Sønn er vår usvikelige talsmann. Med disse privilegiene følger ansvar, for "den som er meget gitt, av ham skal meget kreves" (L&p 82:3), og av og til er kravene til disiplene tunge. Men skulle vi ikke forvente at reisen mot evig herlighet skal få oss til å vokse? Av og til rettferdiggjør vi vår fokusering på denne verden og vår manglende tanke på å vokse åndelig ved å forsøke å trøste hverandre med den tanke at etterlevelse av evangeliet ikke skulle kreve så mye av oss. Men Herrens norm for oppførsel vil alltid være høyere og mer krevende enn verdens. For Herrens belønninger er uendelig mer fantastiske og omfatter sann glede, fred og frelse, som er "den største av alle Guds gaver." Hvordan fyller så vi, som er Guds kvinner, vår skapelses mål? Herren belønner "dem som søker ham" (Hebreerbrevet 11:6). Vi søker ham ikke bare ved å studere og be, be og bønnfalle, men ved å oppgi verdslige tilfredsstillelser som balanserer mellom Gud og mammon. Ellers risikerer vi å bli kalt, men ikke utvalgt fordi vårt hjerte er så festet på det som hører verden til. (L&p 121:34­35.) Tenk over det grunnleggende prinsipp som forkynnes sammen med dette bud i Skriften: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av all din makt, hu og styrke" (L&p 59:5, uthevelse tilføyet). Hva Herren først og fremst krever av oss, er vårt hjerte ­ dvs. vår hengivenhet og våre ønsker. Tenk dere hvordan våre valg ville blitt påvirket hvis vi elsket Frelseren over alt annet. Hvordan vi ville brukt vår tid og våre penger, eller kledd oss på en varm sommerdag, eller reagert på et kall som besøkende lærerinner, eller reagert på medier som krenker Ånden. Et slikt disippelskap gir oss grunn til å glede oss, for det er ved å gi slipp på verden og komme til Kristus at vi i økende grad lever som Guds kvinner. Vi ble født til evig herlighet. På samme måte som trofaste menn ble forutordinert til å ha prestedømmet, ble vi forutordinert til å være Guds kvinner. Vi er troens, dydens, visjonens og nestekjærlighetens kvinner som gleder oss over moderskapet og kvinnerollen og forsvarer familien uansett hva det koster. Vi får ikke panikk i forbindelse med fullkommenhet, men arbeider for å bli rene. Og vi vet at vi i Herrens styrke kan gjøre alt som er rettferdig fordi vi har fordypet oss i hans evangelium (se Alma 26:12). Jeg gjentar, vi er ikke verdens kvinner, vi er Guds kvinner i de siste dager. Som President Kimball sa: "Ingen større anerkjennelse kan tilfalle [oss] i denne verden enn å bli kjent som Guds [kvinner]" (Ensign, nov. 1979, s. 102). I sommer hadde jeg en uforglemmelig opplevelse i Det hellige land. Mens jeg satt på saligprisningens berg og så ut over Galilea-sjøen, så jeg langt borte en by bygget på en høyde. Det visuelle bildet av byen som ikke kan skjules, var slående, og mens jeg tenkte over symbolikken, fikk jeg et overveldende inntrykk av at vi som Guds kvinner er som den byen. Hvis vi vil legge fra oss det som hører verden til og komme til Kristus så Ånden stråler gjennom vårt liv og fra våre øyne, vil vår makeløshet være et lys for verden. Som søstre i Hjelpeforeningen tilhører vi det viktigste samfunn av kvinner på denne siden av sløret. Vi er en iøynefallende by på en høyde. Og jo mindre vi ser ut og handler som verdens kvinner, jo mer vil de se oss som en kilde til håp, fred, dyd og glede. For 20 år siden på dette møtet kom president Kimball med et utsagn som vi stadig siden har sitert. "Mye av den store vekst vi ser i Kirken i de siste dager, . . . vil skje i den grad Kirkens kvinner greier å utstråle rettferdighet, og i den grad [de] ­ på en positiv måte ­ blir sett på som distinkt og forskjellig fra alle andre kvinner i verden" (i Lys over Norge, juli 1990, s. 69). Vi kan ikke lenger nøye oss med å sitere president Kimball. Vi er søstrene som må og vil virkeliggjøre hans profeti. Men vi kan gjøre det. Jeg vet vi kan. President Gordon B. Hinckley sa nylig at "verdens evige frelse hviler på denne kirkes skuldre. . . . Intet annet folk i verdenshistorien har . . . fått et mer overbevisende mandat . . . og det er best vi setter i gang" ("'Church Is Really Doing Well'", Church News, 3. juli 1999, s. 3). Guds kvinner, det omfatter oss. I kveld ber jeg hver enkelt av oss finne ut minst én ting vi kan gjøre for å komme ut av verden og komme nærmere Kristus. Og så neste måned én til. Og så enda én. Søstre, dette er et kall til våpen, et kall til handling, et kall til å reise seg. Et kall til å bevæpne oss med kraft og med rettferdighet. Et kall til å stole på Herrens arm istedenfor kjødets arm. Et kall til å "stå opp og la [vårt] lys skinne, så [vårt] lys kan være et banner for nasjonene" (L&p 115:5). Et kall til å leve som Guds kvinner, så vi og våre familier kan komme trygt hjem igjen. Vi har så god grunn til å glede oss, for Jesu Kristi evangelium er gledens røst! Det er fordi Frelseren overvant verden at vi kan overvinne den. Det er fordi han oppsto på den tredje dag at vi kan oppstå som Guds kvinner. Må vi legge til side det som hører denne verden til og søke det som er bedre. Må vi i denne stund forplikte oss til å komme ut av verden og aldri se oss tilbake. I Jesu Kristi navn, amen.