Ett ledd holder stand Eldste Vaughn J. Featherstone i De sytti Etter hvert som verden beveger seg dypere og dypere inn i synd, står denne fantastiske kirken som et granittfjell. Alexander Solsjenitsyn omtalte kortsiktig ettergivenhet som "en prosess hvorved man gir opp og gir opp og gir opp og håper og håper og håper at det skal forsvinne." Mine praktfulle unge venner, jeg kan love dere at det aldri vil forsvinne. Oliver Wendell Holmes sa: "Når ånden invaderer hjertet, finnes det ikke lenger hvile, for selv i nattens mørke holder ett ledd i lenken fremdeles stand, ett lys som aldri vil slukne." Er dere ikke takknemlige for å tilhøre en kirke med apostler og profeter i spissen ­ og for å vite at ett ledd alltid vil holde stand, at ett lys aldri vil slukne? Etter hvert som verden beveger seg dypere og dypere inn i synd, står denne kirken som et granittfjell. Er dere ikke stolte av at Kirken forkynner sannheten? Vi trenger ikke være opptatt av øreringer for gutter og menn, tatoveringer, piggsveis, banning og obskøne fakter. Vi har profeter til å sette normer. De forkynner at De ti bud ikke er foreldet. Herrens ord har tordnet gjennom generasjoner: "Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn" (2. Mos. 20:7). Å misbruke Guds navn er en stor krenkelse overfor Ånden. Det er Satans store middel til å spotte vår Gud. Jehova erklærte også: "Du skal ikke stjele" (v. 15). Å stjele er en fornærmelse mot Gud. Dette budet er ett av bare 10. Juks, løgn og falskt vitnesbyrd er alle en form for å stjele. Kjære ungdommer, er dere ikke takknemlige til Gud for at apostler og profeter aldri er i tvil om hva som er synd? Uansett hvor sterk folkeopinionen er, står Kirken urokkelig. Gud har befalt at "formeringsevnens hellige kraft utelukkende skal brukes mellom en mann og en kvinne som er lovlig viet som ektemann og hustru".1 De som forsvarer perverse prinsipper og avvikende adferd, lever i synd. Lover, gjengse oppfatninger og samtykkende voksne som forfekter noe som er i strid med evangeliet, handler galt, selv om det de gjør blir akseptert av de fleste. Synd er synd. Det er en Guds sannhet. Apostelen Paulus erklærte: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?" (1. Kor. 3:16). Pornografi er et onde. Jeg liker historien som ble fortalt i begravelsen til Henry Eyrings far. Da han som ung kom over grensen fra de mexikanske koloniene og til USA, sa tolleren: "Unge mann, har du noe pornografi i bagasjen din?" Han svarte: "Nei, sir, vi har ikke engang en pornograf." Det er flott å være så ren og troskyldig. Vi vet at pornografi er vanedannende og ødeleggende. Den har ledsagende onder ­ drikking, røking og narkotika. Den bruker noen typer musikk, dans, internett og fjernsyn. De som produserer den, er gudløse og eier ikke samvittighet. De er klar over konsekvensene, men bryr seg ikke om dem. I likhet med dem som selger narkotika, vil de aldri være på pletten og plukke opp bitene når du har blitt ødelagt. Men det vil vi ­ deres foreldre, biskoper og ledere. Vær varsom med hvem dere velger til nære venner. To menn pratet sammen, og den ene sa: "Du, Joe, jeg gikk forbi huset deres en dag." Og Joe svarte: "Takk." Vær glad du ikke er med i den gale gjengen. Du vil alltid få en sterk advarsel på forhånd. Rudyard Kipling sa: "Slik er jungelens lov, og den er gammel og like virkelig som himmelen, og de som lyder den, går det vel med, mens den som fornekter den, vil dø. I likhet med en slyngplante som vikler seg rundt trestammen, løper loven frem og tilbake. For flokkens styrke ligger i den enkelte, men den enkeltes styrke er flokken."2 Deres venner er deres trygghet. Så et ord til voksne og foreldre. Eldste Bruce R. McConkies far sa at når vi bryter et hvilket som helst bud, uansett hvor lite, kan våre unge komme til å velge å bryte et bud senere i livet som kanskje er ti eller hundre ganger verre, og rettferdiggjøre det med at vi brøt det lille budet.3 Noe av den viktigste innflytelse vi kan ha på våre unges religiøse liv, er de spontane samtaler om religion som vi har i hjemmet. Når vi snakker om det vi holder kjærest, ikke fordi det er på et bestemt tidspunkt, f.eks. familiens hjemmeaften, under bønn eller skriftstudium, men rett og slett fordi det er så dyrebart for oss, vil det ha dyp innflytelse på våre barn. Grady Bogue, en collegeprofessor, sa: "Hvis det gjøres riktig, er det å undervise et stort arbeid. Men det er det menneskeverk som er mest skadelig i sin konsekvens når det gjøres uten omtanke eller kompetanse. Å føre en student inn på gal vei enten på grunn av uvitenhet eller arroganse ­ fordi vi ikke vet eller er likeglade ­ er en handling langt verre enn en feiloperasjon. Våre feilgrep er ikke synlige. De medfører derimot skjulte arr hvis stygge og tragiske følger kanskje ikke oppdages før mange år etter, og botemidlet er smertefullt og umulig."4 Ungdom, føl dere ikke beklemt over å være lydige. Lydighet er et fint og stort privilegium. I Abraham 4:18 står det: "Og Gudene iakttok disse ting som de hadde befalt, inntil de adlød." Hva om elementene ikke hadde vært lydige? De ville vært forbannet eller holdt tilbake. Slik er det også med oss. Å være Gud lydig er i sannhet den eneste måten å bli virkelig fri og utøve vår handlefrihet på. Satan forkynner det motsatte, og med hvert feilvalg binder han oss med lenker. Jeg kan love dere at lydighet er et stort privilegium. Mens jeg var gutt, måtte mor gå på arbeid på Garfield smelteverk og arbeide som en mann for å forsørge sine syv barn. Hun arbeidet nattskift så ofte hun kunne, sikkert for å kunne være sammen med oss om dagen. Jeg aner ikke når den stakkars kvinnen sov. En lørdag morgen kom hun fra arbeid ved 7­8-tiden. Hun gikk til sengs for et par timer, og så sto hun opp. Hun hadde invitert alle sine slektninger til middag. Det må ha vært 35­40 stykker. Hun pyntet bordene, satte frem stoler og tallerkener og bestikk. Hun laget mat og bakte hele dagen. Brukte kjeler, boller og fat hopet seg opp. Alle kom til middagen, og etter middag ble alle de brukte tallerknene båret ut på kjøkkenet. Maten ble ryddet ut og satt på bord og i skap, deretter ble kjøkkendøren lukket, og familien begynte å prate sammen. Klokken var ca. åtte om kvelden. Jeg husker jeg sto alene i kjøkkenet. I mitt unge sinn tenkte jeg at mor arbeidet i hele natt, hun har arbeidet i hele dag for å tilberede denne middagen. Når alle går hjem, må hun vaske alt serviset og sette bort maten. Det vil ta 2­3 timer, og det er ikke rettferdig. Så tenkte jeg: Jeg vil gjøre det. Jeg vasket tallerknene, bestikket og glassene. Vi hadde ingen oppvaskmaskin, bare en manuell en, og den kvelden var det meg. Jeg brukte 5­6 tørkehåndklær. Jeg var søkkvåt fra topp til tå. Jeg satte bort maten, ryddet av bordet og tørkestativet, så la jeg meg på kne og skrubbet gulvet. Da jeg var ferdig, syntes jeg kjøkkenet var prikkfritt. Det tok meg tre timer. Da hørte jeg skraping av stoler, og alle gikk hjem. Ytterdøren ble lukket, og jeg hørte mor komme ut i kjøkkenet. Jeg var fornøyd, og det trodde jeg hun ville bli også. Døren gikk opp, og selv i en alder av 11 år forsto jeg at hun ble forbløffet. Hun så seg rundt i kjøkkenet, så på meg, og så fikk ansiktet et uttrykk jeg dengang ikke skjønte. Det gjør jeg nå. Det var noe sånt som: "Takk. Jeg er så trett. Jeg tror du forstår, og jeg er så glad i deg." Så kom hun bort og klemte meg. Det var lys i øynene hennes og varme i hjertet mitt. Jeg lærte at det er en fantastisk følelse å tenne et lys i våre foreldres øyne. En annen gang ­ det var søndagen før takksigelsesdagen, trolig i 1943 ­ gikk jeg til prestedømsmøtet. Der var det en stor innrammet tavle hvor det hang bilder av alle de unge mennene som var i militærtjeneste. Prester som hadde befunnet seg ved nadverdsbordet noen måneder før, var nå i krigen. Bildene ble oppdatert hver uke. De som var falt i kamp, fikk en gullstjerne ved bildet sitt. De som var blitt såret, fikk en rød stjerne, og de som var meldt savnet, en hvit stjerne. Hver eneste uke som 12-årig diakon så jeg etter hvem som hadde falt eller blitt såret. På quorumsmøtet denne morgenen sa et medlem av biskopsrådet: "Torsdag er det takksigelsesdag. Da burde vi alle ha familiebønn i vårt hjem." Så sa han: "La oss skrive på tavlen det vi er takknemlige for." Vi gjorde det. Han sa: "Ta dette med i takksigelsesbønnen deres." Jeg fikk en vond følelse i magen, for vi hadde aldri bønn eller velsignet maten. Samme kveld klokken halv syv gikk vi til nadverdsmøtet. Ved slutten av møtet reiste biskopen seg og talte beveget. Han fortalte om de unge mennene fra wardet vårt som hadde falt eller blitt såret i kamp. Han snakket om vår frihet, vårt flagg, dette store landet og hvor velsignet vi var. Så sa han: "Jeg skulle ønske at hver eneste familie ville knele ned og holde familiebønn på takksigelsesdagen og takke Gud for hans velsignelser." Mitt hjerte verket og jeg tenkte: Hvordan kan vi ha familiebønn? Jeg ønsket å være lydig. Jeg sov nesten ikke hele søndag natt. Jeg ønsket å ha bønn på takksigelsesdagen. Jeg tenkte endog at jeg ville holde den hvis noen spurte meg, men jeg var for sjenert til å tilby meg å gjøre det. Jeg grublet hele mandag, tirsdag og onsdag på skolen. Far kom ikke hjem onsdag, han kom ikke før på morgenkvisten neste dag. Torsdag sto vi alle opp. Vi var fire gutter og våre to søstre. Vi sløyfet frokosten for å være ordentlig sultne til takksigelses-middagen. For å opparbeide appetitten gikk vi ut på et jorde i nærheten og gravde et hull, 2 meter bredt og 2 meter dypt. Vi gravde en grøft bortil for å ha et gjemmested. Jeg husker at jeg for hvert eneste spadetak tenkte: Kjære himmelske Fader, la oss få ha bønn. Endelig ropte mor på oss ved halv-tre-tiden og ba oss komme og spise. Vi vasket oss og satte oss til bords. På et eller annet vis hadde mor klart å skaffe en kalkun med alt tilbehør. Hun satte all maten på bordet, også kalkunen. Jeg trodde hjertet mitt skulle briste. Tiden løp fra oss. Jeg så på far, deretter på mor. Jeg tenkte: Vær så snill, en av dere, kan vi ikke holde en bønn! Jeg hadde nesten panikk. Så begynte alle plutselig å spise. Jeg hadde jobbet hardt hele morgenen og ettermiddagen for å opparbeide appetitt, men jeg var ikke sulten. Jeg hadde ikke lyst på mat. Jeg ønsket bønn mer enn noe annet i denne verden, og nå var det for sent. Kjære unge, vær takknemlige for foreldre som holder bønn og leser i Skriften. Sett pris på familiens hjemmeaften. Vær takknemlige for dem som underviser og lærer dere opp. Mine unge venner, det er så mye fint og verdifullt i vår prakt- fulle verden. Jeg liker president Hinckleys stadige henvisning til den kjærlighet og tillit han har til dere, og den storhet han føler dere har, våre kjære unge. Forbered dere til å reise til templet. Et nydelig vers beskriver det: Tre inn gjennom døren som om gulvet var av rent gull og veggene av edle stener, som om alt har usigelig verdi, som om kor i kapper av ild synger her. Intet rop, ingen hast, bare stillhet, for Gud er nær.5   Og president Joseph F. Smith har sagt: "Etter at vi har gjort alt vi har kunnet for sannhetens sak og motstått det onde som mennesker har bragt over oss, og er blitt overveldet av deres misgjerninger, er det fremdeles vår plikt å bli stående. Vi kan ikke gi opp, vi må ikke legge oss ned. De store saker vinnes ikke i løpet av en eneste generasjon."6 Unge menn og kvinner, reis fanen, bær fakkelen for deres generasjon. Vi har full tillit til at dere vil gjøre det. Jeg takker Gud for det ene leddet som fremdeles holder stand, for det lyset som ikke vil slukne. Husk hvor velsignet dere er ved å ha bønn i deres hjem. Og forsøk alltid å tenne lys i deres mødres øyne. Det er det minste vi alle kan gjøre for dem. Vi elsker dere, våre kjære unge, og ber Gud velsigne hver og en av dere. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. "Familien ­ en erklæring til verden", Lys over Norge, jan. 1996, s. 101. 2. Rudyard Kipling's Verse [1935], s. 559. 3. Samtale med Brit McConkie. 4. "A Friend of Mine: Notes on the Gift of Teaching", Vital Speeches 15. juli 1988, s. 615. 5. Dikt av Orson F. Whitney, sitert i Spencer W. Kimball, "The Things of Eternity ­ Stand We in Jeopardy?" Ensign, jan. 1977, s. 7. 6. Læresetninger fra Kirkens presidenter: Joseph F. Smith (1998), 107.