Eldste Neil L. Andersen
i De sytti
I vår tids Israel vil det å tjene Herren si å følge profetene nøye.
Jeg uttrykker min kjærlighet til dere denne morgenstunden. Jeg taler til de hengivne medlemmer av Kirken som har et sterkt vitnesbyrd og som er spredt over jordens nasjoner. Bare det at dere denne vakre lørdagsmorgenen er her i Tabernaklet, eller ser denne konferansen i et annet lysdempet rom midt på dagen, viser at dere er disipler. Dere tar deres tro alvorlig, og det vises i deres liv.
En formaning som har vært til styrke for meg, er den mektige erklæringen fra profeten Josva: "Velg i dag hvem dere vil tjene . . . Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren" (Josva 24:15).
Josvas ord er meget aktuelle i dag, og likevel virker det som måten vi viser vår avgjørelse om å tjene Herren på, forandres med hver generasjon. Da Josva uttalte dem for 3 500 år siden, betydde det å legge falske guder bak seg, gå i strid mot kana'anittene og meget oppmerksomt følge profetens ord. Vi kan nesten høre klagene fra skeptikerne da Josva kunngjorde sine slagplaner for hvordan de skulle ta byen Jeriko. Først skulle de, stille og uten å si noe, gå rundt byen én gang hver dag i seks dager. Så skulle de den syvende dagen gå rundt den syv ganger. Etter dem skulle prestene gå og blåse i basunene, og denne gangen skulle hele folket rope høyt. Da, forsikret Josva dem, skulle murene ramle ned. (Se Josva 6.) Da murene falt, tidde skeptikerne.
I vår verden i dag er det én ting som ikke har forandret seg siden Josva talte: De som velger å tjene Herren, vil alltid lytte oppmerksomt og individuelt til profeten. I vår tids Israel vil det å tjene Herren si å følge profetene nøye.
Utfordringene vi og våre familier står overfor som Kristi disipler, er ganske forskjellige fra dem Josvas israelitter hadde. Jeg vil illustrere det med en erfaring. Familien vår bodde mange år i Florida. Siden det er mye sandjord i Florida, brukes et bredbladet gress vi kaller St. Augustine på plenene der. En fryktelig fiende av plenene i Florida er et lite brunt insekt som kalles jordkreps.
En kveld mens naboen og jeg sto på trappen til huset vårt, la han merke til et lite insekt på tur over fortauet. "Det er best du sprayer plenen din," advarte han. "Der går en jordkreps." Jeg hadde sprayet plenen med insektsmiddel bare noen uker tidligere, og jeg følte ikke at jeg hadde tid og penger til å gjøre det om igjen så snart.
I lyset neste morgen undersøkte jeg plenen nøye. Den var frodig og vakkert grønn. Jeg kikket ned i gresset for å se om jeg kunne se noen av de små insektene. Jeg så ingen. Jeg husker at jeg tenkte: "Nå vel, kanskje den lille jordkrepsen bare passerte gjennom hagen min på vei til naboens."
Jeg holdt øye med plenen min i over en uke og så etter tegn på inntrengere, men kunne ikke se noen. Jeg gratulerte meg selv med at jeg ikke hadde overreagert på naboens advarsel.
Men historien fikk en sørgelig ende. Jeg kom ut av døren en morgen, omkring ti dager etter samtalen med naboen. Jeg ble sjokkert, for det måtte ha skjedd over natten, og plenen var full av brune flekker. Jeg sprang til hagesentret og kjøpte insektsmiddel, som jeg straks sprayet med, men det var for sent. Plenen var ødelagt, og for at den skulle bli som før, krevdes det et nytt lag med jord, mange timers arbeid og et stort utlegg.
Naboens advarsel var avgjørende for plenens velferd. Han så ting som jeg ikke kunne se. Han visste noe som jeg ikke visste. Han visste at jordkrepsen lever under jorden og er aktiv bare om natten, så mine inspeksjoner om dagen hadde ikke mye for seg. Han visste at jordkreps ikke spiser bladene på gresset, men finner næring i røttene. Han visste at disse små tommelange skapningene kunne spise en stor del av røttene før jeg ville kunne se virkningen ovenfra. Jeg betalte en høy pris for min selvgode selvstendighet.
Vi lever i en herlig tid. Vår generasjons velsignelser er frodige og vakkert grønne. Med tro på Frelseren og etterlevelse av budene, kan vårt liv være fullt av tilfredshet og glede.
Men i denne tiden med mye skjønnhet er våre utfordringer når det gjelder å velge å tjene Herren, mer innviklet enn i tidligere tider, men de er uten tvil like åndelig gjennomgripende. Det finnes åndelige jordkreps som undergraver våre beskyttelsesmurer og angriper oss der vi er svakest. Mange av disse ugudelighetens insekter virker små, til tider nesten usynlige. Men hvis vi ikke bekjemper dem, vil de gjøre skade og forsøke å ødelgge det som er mest dyrebart for oss.
Profetenes og apostlenes advarsler fikk dem til alltid å tale om hjemmet og familien. Jeg vil illustrere profetens advarselsrøst. Den 11. februar i år sendte Det første presidentskap, med støtte fra De tolv apostler, et brev til alle medlemmer av Kirken med råd angående våre familier. Jeg vil gjerne lese to setninger fra dette brevet:
"Vi råder foreldre og barn til å gi høyeste prioritet til familiebønn, familiens hjemmeaften, studium av og opplæring i evangeliet og sunne familieaktiviteter. Uansett hvor verdige og formålstjenlige andre behov eller aktiviteter måtte være, må man ikke tillate at disse skyver til side de guddommelig pålagte plikter som bare foreldre og familie fullt ut kan oppfylle." ("Hold barna nær til Kirken", Kirkenytt, Liahona, sept. 1999, s. 7.)
Hvordan reagerer vi på dette profetiske råd? Hvordan har jeg og dere reagert på dette brevet fra Det første presidentskap for åtte måneder siden?
Som far til tenåringer i en travel verden kan jeg bekrefte at det er nødvendig å gi disse saker høyeste prioritet for at de skal fungere effektivt i vår familie. Vi har nettopp hørt den fine historien om eldste Featherstone og familiebønn. Med de onde innflytelser som omgir våre barn, kan vi i det hele tatt tenke oss å sende dem ut om morgenen uten å ha knelt ned og sammen bedt om Herrens beskyttelse? Eller å avslutte dagen uten å knele ned sammen og erkjenne at vi er ansvarlige overfor Ham, og gi uttrykk for vår takknemlighet for Hans velsignelser? Brødre og søstre, vi trenger å holde familiebønn.
Selvfølgelig forekommer det at det, når vi får familien samlet for å lese i Skriften, ikke blir noen åndelig erfaring som det er bryet verd å skrive i dagboken om. Men vi må ikke la oss avskrekke. Det er spesielle stunder da en sønns eller datters ånd er akkurat slik den skal være, og kraften i disse fantastiske skriftene går inn i deres hjerter som ild. Når vi ærer vår himmelske Fader i våre hjem, vil han ære våre anstrengelser.
Vi kjenner alle til hvilket strev som må til for å holde fast på familiens hjemmeaften. Det er tyver i blant oss som vil stjele mandagskveldene våre. Men de løfter Herren har gitt familier som holder familiens hjemmeaften, og som ble uttalt av Det første presidentskap for 84 år siden og gjentas av våre profeter i dag, har aldri blitt tilbakekalt og er gyldige for oss:
"Hvis de hellige vil følge dette rådet, lover vi at store velsignelser vil følge. Kjærligheten i hjemmet og lydigheten overfor foreldrene vil tilta. Det vil utvikles tro i hjertene til Israels unge, og de vil få makt til å bekjempe den onde innflytelse og fristelser som omgir dem." (I James R. Clark, red. Messages of the First Presidency of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints, 6 bind [196575], 4:339.)
Hvem innenfor rekkevidden av min stemme er villig til å selge disse løftene til dem som vil konfiskere våre mandagskvelder? Ikke én av oss.
For deg og meg, Kristi disipler, må disse stundene da vi kan bygge opp våre barns tro, styrkes. Vi vil noen ganger komme til kort som foreldre. Jeg vet at jeg gjør det. Men vi må begynne på nytt. Herren ser våre rettferdige bestrebelser og vil åpne for himmelens velsignelser når vi gir familien vår høyeste prioritet. Mine brødre og søstre, det er åndelige jordkreps i arbeid på våre røtter, og vi må ta vår forvaltning som foreldre enda mer alvorlig.
La oss på denne konferansen lytte oppmerksomt til vår kjære president Hinckley, hans rådgivere og apostlene som taler til oss.
La oss ikke følge mønsteret jeg brukte da jeg skulle ta meg av jordkrepsene i Florida. La oss aldri ignorere advarsler. La oss aldri være selvgode i vår selvstendighet. La oss alltid lytte og lære i ydmykhet og tro, ivrige etter å omvende oss om det skulle være nødvendig.
Dette er Guds rike på jorden. Du og jeg er disipler av Herren, Jesus Kristus. Han er Guds Sønn. Han lever. Han leder dette verket. President Hinckley er hans profet, og sammen med ham står 14 andre som har apostelnøklene. De er vaktmenn på tårnet, advarselsrøstens budbringere, profeter, seere og åpenbarere.
"Velg i dag hvem dere vil tjene . . . Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren" (Josva 24:15).
"Og folket sa til Josva: Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde" (Josva 24:24).
Må disse ord bli skrevet i våre hjerter, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.
Previous
