Hvordan få frem det beste i oss President Thomas S. Monson Førsterådgiver i Det første presidentskap Når vi [setter vår lit til Herren], vil vi lære å forstå at vi har vært i hans hellige ærend, at hans guddommelige hensikter er oppfylt, og at vi har vært med på denne oppfyllelsen. For lenge siden og på et sted langt borte lærte vår Herre og Frelser Jesus Kristus folkemengden og sine disipler om "veien og sannheten og livet".1 Han ga råd med sine hellige ord. Med sitt mønstergyldige liv var han et eksempel for oss. Av og til stilte Herren følgende spørsmål: "Hva slags personer burde I være?"2 Under sitt virke på det amerikanske kontinent tilføyde han noen viktige ord da han besvarte det samme spørsmålet: "Hva slags menn burde I altså være? Sannelig sier jeg eder: likesom jeg er."3 Mens Mesteren virket på jorden, beskrev han hvordan vi skulle leve, hvordan vi skulle undervise, hvordan vi skulle tjene andre, og hva vi skulle gjøre for å få frem det beste i oss. En slik lærdom finnes i Johannes' evangelium i Den hellige bibel: "Filip finner Natanael og sier til ham: Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret. Natanael sa til ham: Kan det komme noe godt fra Nasaret? Filip sa til ham: Kom og se! Jesus så Natanael komme mot seg, og han sa om ham: Se, det er en ekte israelitt, en som det ikke er svik i."4 På vår jordiske reise gir apostelen Paulus' råd oss veiledning fra himmelen: "Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd ­ gi akt på det!" Så følger det avsluttende påbud: "Det som dere også har lært og tatt imot og hørt og sett hos meg, gjør det! Og fredens Gud skal være med dere."5 Når vi prøver å få frem det beste i oss, vil noen spørsmål lede våre tanker: Er jeg det jeg ønsker å være? Er jeg nærmere Frelseren i dag enn jeg var i går? Vil jeg være enda nærmere i morgen? Har jeg mot til å forandre meg til det bedre? Tiden er inne til å velge en vei som ofte glemmes, den veien vi kan kalle "familieveien", så våre barn og barnebarn virkelig kan utvikle seg og nå alle sine muligheter. Det er en nasjonal ­ ja, internasjonal ­ tidevannsstrøm. Den kommer med et uuttalt budskap: "Vend tilbake til dine røtter, til din familie, til lærdommer du har lært, til tidligere livsførsel, til eksempler som er vist, ja, til familieverdier." Ofte er det bare et spørsmål om å komme hjem ­ komme hjem til loft som ikke er blitt undersøkt på lenge, til dagbøker som sjelden blir lest, til fotoalbumer som nesten er glemt. Den skotske lyrikeren James Barrie skrev: "Gud ga oss minner, slik at vi kan ha juniroser i vårt livs desember."6 Hvilke minner har vi om mor? Far? Besteforeldre? Familie? Venner? Hva har vi lært av våre fedre? For mange år siden spurte en far eldste ElRay L. Christiansen hvilket navn han ville foreslå for den båten han nettopp hadde skaffet seg. Bror Christiansen foreslo: "Hvorfor ikke kalle den Sabbatsbryteren?" Jeg er sikker på at den fremtidige båtføreren tenkte over om hans stolthet og glede kom til å bli en "sabbatsbryter" eller en som holdt sabbaten hellig. Uansett hva han bestemte seg for, gjorde det uten tvil et varig inntrykk på hans barn. En annen far lærte sin sønn noe han aldri kom til å glemme om lydighet, og ved sitt eksempel, om å holde sabbatsdagen hellig. Jeg hørte om dette under en begravelse for en fin generalautoritet, H. Verlan Andersen. En av hans sønner hyllet ham. Dette kan anvendes hvor vi enn er og hva vi enn gjør. Det er et eksempel på personlig erfaring. Eldste Andersens sønn fortalte at han mange år tidligere skulle på en spesiell skoletilstelning en lørdags kveld. Han lånte familiens bil av faren. Idet han fant bilnøklene og satte kursen mot døren, sa faren: "Bilen trenger mer bensin før dagen er omme. Pass på å fylle tanken før du kommer hjem." Eldste Andersens sønn fortalte at kveldens aktivitet var svært vellykket. Venner møttes, det ble servert forfriskninger, og alle hadde det fint. Men i sin opprømthet glemte han å rette seg etter farens instruks om å fylle bensin på tanken før han kom hjem. Søndag morgen opprant. Eldste Andersen oppdaget at bensintanken var tom. Sønnen så sin far gå tilbake inn i huset og legge bilnøklene på bordet. I familien Andersens hjem var sabbatsdagen en dag for tilbedelse og takksigelse, ikke for innkjøp. Eldste Andersens sønn fortalte videre i sin begravelsestale: "Jeg så min far ta på seg ytterjakken, si farvel til oss og så gå den lange strekningen til møtehuset, slik at han kunne være tilstede på et tidlig møte." Plikten kalte. Sannheten ble ikke gjort til slave av det som var hensiktsmessig. Han avsluttet sitt budskap med disse ord: "Ingen sønn har noen gang blitt undervist mer effektivt av sin far enn det jeg ble ved den anledningen. Min far ikke bare kjente sannheten ­ han etterlevde den." Det er i hjemmet vi danner våre holdninger, vår dyptgripende tro. Det er i hjemmet håpet blir næret eller tilintetgjort. Vårt hjem skal være noe mer enn et tilfluktssted. Det skulle også være et sted hvor Guds ånd kan bo, hvor uværet stopper ved døren, hvor kjærlighet råder og fred finnes. For ikke lenge siden skrev en ung mor til meg: "Noen ganger lurer jeg på om jeg betyr noe for barna mine, spesielt siden jeg som enslig mor har to jobber for å få endene til å møtes, og noen ganger kommer hjem til forvirring, men jeg gir aldri opp håpet. Barna mine og jeg så på fjernsynsoverføringen fra en generalkonferanse, og du talte om bønn. Sønnen min utbrøt: 'Mor, du har allerede lært oss det.' Jeg sa: 'Hva mener du?' Han svarte: 'Jo, du har lært oss å be og vist oss hvordan det gjøres, men her en kveld kom jeg til rommet ditt for å spørre om noe og fant deg på kne i bønn til vår himmelske Fader. Hvis han er så viktig for deg, er han viktig for meg også.'" Brevet sluttet slik: "Jeg antar at vi aldri vet hva slags innflytelse vi øver før et barn legger merke til at vi selv gjør det vi har prøvd å lære det." Hvilken strålende leksjon et barn lærte av sin mor. Som gutt gjorde jeg en forbausende oppdagelse i Søndagsskolen på en morsdag, noe jeg har husket gjennom alle år. Melvin, en blind bror i wardet, en dyktig sanger, reiste seg og sto vendt til forsamlingen som om han kunne se alle og enhver. Så sang han "Min fantastiske mor". Gode, varme minner fikk innpass hos tilhørerne. Mennene lette frem lommetørklær. Kvinnenes øyne var fulle av tårer. Vi diakoner gikk rundt i forsamlingen med en liten geranium i en leirpotte til hver mor. Noen av mødrene var unge, noen var middelaldrende, og noen var svært skrøpelige på grunn av høy alder. Jeg ble oppmerksom på at øynene til hver eneste mor var milde øyne. Alle mødrene sa det samme: "Takk". Jeg følte ånden i uttalelsen: "Når en person gir en annen en blomst, sitter duften av blomsten igjen i giverens hånd." Jeg har ikke glemt det jeg lærte, og jeg kommer aldri til å glemme det. Noen mødre, noen fedre, noen barn, noen familier kalles til å bære tunge byrder her i jordelivet. En slik familie var familien Borgstrom i det nordlige Utah. Det var under Den annen verdenskrig. Voldsomme kamper raste i forskjellige deler av verden. Familien Borgstrom opplevde den tragedie å miste fire av sine fem sønner som tjenestegjorde i de væpnede styrker. I løpet av en seks måneders periode ga alle de fire sønnene sitt liv ­ alle i forskjellige deler av verden. Etter krigen ble de jordiske levninger av de fire Borgstrom-brødrene bragt hjem til Tremonton, og det ble holdt en minnehøytidelighet, som fylte Garland tabernakel i Utah. General Mark Clark var tilstede. Senere uttalte han grepet følgende ord: "Jeg fløy til Garland om morgenen 26. juni, traff familien, blant annet moren, faren og de to sønnene som var igjen, . . . en var en gutt i tenårene. Jeg hadde aldri møtt en mer stoisk familiegruppe. Da de fire kistene, som var drapert med flagg, ble stilt opp foran oss i kirken og jeg satt ved siden av disse tapre foreldrene, ble jeg svært imponert over deres forståelse, deres tro og deres stolthet over disse flotte sønnene som hadde gitt det største offer for prinsipper som var blitt innpodet dem av edle foreldre fra barndommen av. Under lunsjen vendte fru Bergstrom seg til meg og sa med dempet stemme: 'Skal dere ta min yngste sønn?' Jeg svarte hviskende at så lenge jeg beholdt kommandoen over hæren på vestkysten, skulle jeg, hvis gutten hennes ble innkalt, gjøre mitt beste for å få ham beordret til tjeneste hjemme. Midt oppe i denne hviskende samtalen med moren lente faren seg plutselig frem og sa til fru Borgstrom: 'Mor, jeg har hørt samtalen din med generalen angående vår yngste sønn. Vi vet at hvis og når hans land trenger ham, vil han dra.' Jeg kunne knapt skjule mine følelser. Her var foreldre med fire sønner som var døde etter å ha falt i kamp. Likevel var de rede til å yte sitt siste offer hvis deres land krevde det." Det var den Herre Jesu Kristi evangelium som gjorde sin innflytelse gjeldende i hjem og hjerte denne minneverdige dagen. Årene har kommet og gått, men behovet for et vitnesbyrd om evangeliet er stadig det vesentligste. Når vi går inn i fremtiden, må vi ikke glemme det vi har lært av fortiden. Vår himmelske Fader ga sin Sønn. Guds Sønn ga sitt liv. De ber oss gi vårt liv, så å si, i deres guddommelige tjeneste. Vil du? Vil jeg? Vil vi? Leksjoner skal læres bort, gode gjerninger skal utføres, sjeler skal frelses. La oss huske kong Benjamins råd: "Når I tjener eders medmennesker, er I i eders Guds tjeneste."7 Anstreng dere for å redde dem som trenger deres hjelp. Løft slike opp til et høyere plan og en bedre vei, slik vi synger i Primær: "Led meg, før meg, gå du med meg, så jeg finner frem. Lær meg alt jeg gjøre må så himlen blir mitt hjem."8 Virkelig tro er ikke begrenset til barndommen, men gjelder snarere alle. Salomos ordspråk lærer oss: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette!"9 Når vi gjør dette, vil vi innse at vi har vært i hans hellige tjeneste, at hans guddommelige hensikter er oppfylt, og at vi har tatt del i denne oppfyllelsen. La meg illustrere dette faktum med en personlig erfaring. For mange år siden, mens jeg var biskop, følte jeg meg tilskyndet til å besøke Augusta Schneider, en enke fra Alsace-Lorraine-området i Europa som snakket svært lite engelsk, men flytende fransk og tysk. I mange år etter denne første tilskyndelsen pleide jeg å besøke henne i julen. Ved en anledning sa Augusta: "Biskop, jeg har noe som er svært verdifullt for meg som jeg gjerne vil gi deg." Hun gikk til et spesielt sted i den beskjedne leiligheten og hentet gaven. Det var et nydelig stykke filt, kanskje ca. 15 x 20 cm, hvor hun hadde festet de medaljene hennes mann var blitt overrakt for sin tjeneste i de franske styrker i Den første verdenskrig. Hun sa: "Jeg vil at du skal ha denne personlige skatten som er så kjær for meg." Jeg kom høflig med innvendinger og antydet at det måtte finnes en slektning hun kunne gi gaven til. "Nei," svarte hun bestemt, "denne gaven er din, for du har en franskmanns sjel." Kort tid etter at Augusta hadde gitt meg denne spesielle gaven, forlot hun jordelivet og gikk hjem til den Gud som hadde gitt henne liv. Av og til pleide jeg å undres over uttalelsen om at jeg hadde "en franskmanns sjel". Jeg hadde ikke den ringeste anelse om hva det betydde. Det har jeg fremdeles ikke. Mange år senere fikk jeg anledning til å ledsage president Ezra Taft Benson til innvielsen av Frankfurt tempel, som skulle betjene tysk-, fransk- og hollandsk-talende medlemmer. Da jeg pakket til turen, følte jeg meg tilskyndet til å ta med meg medaljene jeg hadde fått i gave, uten noen tanke på hva jeg skulle gjøre med dem. Jeg hadde hatt dem i mange år. Under et innvielsesmøte på fransk var templet helt fullt. Sangen og budskapene som ble fremført, var nydelige. Takknemlighet for Guds velsignelser fylte hvert hjerte. Jeg så i mine notater at dette møtet omfattet medlemmer fra Alsace-Lorraine-området. Mens jeg talte, la jeg merke til at organisten het Schneider. Derfor fortalte jeg om min forbindelse med Augusta Schneider, gikk så bort til orglet og overrakte organisten medaljene, sammen med et påbud om at siden hans navn var Schneider, hadde han ansvar for å finne ut mer om navnet Schneider i sin slektsforskning. Herrens ånd bekreftet for oss at dette var et spesielt møte. Det var vanskelig for bror Schneider å forberede seg til å spille avslutningsnummeret på innvielsesmøtet, så grepet var han av ånden som vi følte der i templet. Jeg visste at den kjære gaven ­ ja, enkens skjerv, for det var alt Augusta Schneider hadde ­ var lagt i hendene til en som ville påse at mange med en franskmanns sjel nå ville motta de velsignelser de hellige templer sørger for, både for de levende og for dem som har gått bort fra jordelivet. Jeg vitner om at for Gud er alt mulig. Han er vår himmelske Fader. Hans Sønn er vår Forløser. Når vi streber etter å lære hans sannheter og så å etterleve dem, vil vårt og andres liv bli rikelig velsignet. Jeg erklærer i all oppriktighet at Gordon B. Hinckley er en sann profet for vår tid og blir veiledet i det store verk som går frem under hans ledelse. Måtte vi alltid huske at lydighet mot Guds bud bringer de lovede velsignelser. Måtte hver enkelt av oss gjøre seg kvalifisert til å motta dem, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Johannes 14:6. 2. 2. Peter 3:11, KJv. 3. 3. Nephi 27:27. 4. Johannes 1:45­47. 5. Filipperne 4:8, 9. 6. Omskrivning av James Barrie, i Peter's Quotations: Ideas for Our Time, red. Lawrence J. Peter (1977), s. 335. 7. Mosiah 2:17. 8. Naomi W. Randall: "Jeg er Guds kjære barn", Salmer, nr. 187. 9. Salomos ordspråk 3:5, 6.