Opphold profetene Eldste David B. Haight i De tolv apostlers quorum Evangeliet er sant. Det er verdens håp. Det vil gå frem for å oppfylle alt som er nødvendig. En venn av meg sa nylig til meg: "Vet du hva du og Steve Young, quarterback'en til 49ers har til felles?" Jeg svarte: "Jeg kan tenke meg flere ting ­ på begge sider av gjerdet." Så sa jeg: "Fortell meg hva vi har til felles." Og han svarte: "Det dere har til felles, er at vi lurer på om dere er tilbake neste sesong." Med himmelens velsignelser og med en spesiell, innebygget sykepleier som jeg har, Ruby, til å ta seg av meg og en kjærlig familie, klarer jeg meg ganske godt. Jeg setter pris på og er oppmerksom på pacemakeren jeg har, for mitt hjerte så hendig. Jeg har en omgjort hofte og et bøtet kne som jeg synes er behendig. Et forbedret høreapparat og spesielle briller er litt av et funn, men, å, som jeg savner min hukommelse sunn. Det er en ære for meg å kunne stå her noen minutter og bære vitnesbyrd for dere og oppmuntre dere i dette store verk som vi er så velsignet å være en del av. Jeg så dere rekke opp hånden da president Monson foretok oppholdelsen av Kirkens generalautoriteter, men spesielt så jeg på vår profet, og mens jeg så hendene og entusiasmen dere viste når dere rakte dem opp, tenkte jeg: "Her er vi med alle velsignelser og alle bekvemmeligheter som vi har," og jeg tenkte på noen andre slike begivenheter som har funnet sted i Kirkens historie. Jeg så for meg vår egen familie der de er forsamlet, spredt over hele Amerika ­ i Georgia, Chapel Hill i Nord-Carolina, Pennsylvania, Texas, California og her i Salt Lake City. I disse små familiene, uansett miljø, syntes jeg å kunne se noen av disse små bli lært å rekke opp hånden og å være i harmoni. Kanskje foreldrene lærte dem hva vi gjorde. Når vi rakte opp hånden, gjorde vi det ikke for å bevege dem fordi alle andre så ut til å gjøre det. Vi gjør det fordi vi godtar og bærer vitnesbyrd om den kunnskap vi har og det vitnesbyrd vi har om at president Hinckley er vår profet og vår leder. Vi rekker ikke opp hånden bare for å si at vi oppholder, men at vi følger hans veiledning, at vi lytter, at vi samtaler, at vi ber angående det, at vi er opptatt av det som kommer fra profetens lepper. Profeten Joseph Smith hadde fått noen instruksjoner angående organiseringen av Kirken, som vi har som åpenbaringen som står i kapittel 20 i Lære og pakter. Tenk dere ­ 6. april 1830 i Fayette i New York, i Peter Whitmers våningshus ­ et møte i den lille tømmerhytten, kanskje 6 ganger 9 meter, der Kirken ble organisert. Bare tenk dere de små forholdene, der han velsignet Oliver og Oliver velsignet ham, mens de fulgte den veiledning de hadde fått og Kirkens organisasjon ble fremlagt for den lille forsamlingen. Joseph, Oliver, Hyrum, Samuel Smith og de to fra Whitmer-familien var blitt døpt og handlet "i overensstemmelse med lov[ene]" i New York (L&p 20:1). Men tenk dere i deres sinn den åndelige ramme for denne forsamlingen og følelsen de må ha hatt da forslaget ble lagt frem for dem om å oppholde ­ noe vi har gjort her i dag ­ oppholde profeten og Oliver som de første eldster, å sette Kirken i gang. Noen av dagbøkene og beretningene fra denne begivenheten viser at de følte at det var himmelske vesener til stede på dette møtet. Noen ble døpt på nytt. Andre ble ved denne anledning døpt for første gang, deriblant profetens far og mor ­ tenk dere det! Nadverden ble utdelt for første gang i denne evangelieutdeling på et offisielt møte i Kirken, som nå var organisert. Tenk dere følelsen ved å dele ut brødet og vannet, symbolene på Frelserens sønderrevne legeme og utgytte blod. Se for dere oppholdelsen i 1844, etter at profeten og Hyrum hadde lidd martyrdøden, og møtet som ble sammenkalt i Nauvoo da Sidney Rigdon nå hadde kommet fra Pittsburgh i Pennsylvania i håp om å overta som "formynder" og være leder for Kirken. Medlemmene av De tolv skyndte seg fra forskjellige deler av verden, tilbake til Nauvoo. Tenk på bakgrunnen og møtet da Sidney Rigdon fremmet det syn at det nå var logisk at han var den som ble kalt fordi han var førsterådgiveren, selv om han var litt i unåde hos profeten. Og tenk dere Brigham Young som var der og talte for De tolv og forklarte for denne gruppen av hellige hvordan de trofaste brødre var blitt undervist av profeten om De tolv og den myndighet som lå hos De tolv. Da de hadde presentert begge sider av saken og avstemningen fant sted, erklærte noen av dem at de så og følte en forandring hos Brigham Young mens han talte, at de syntes de hørte profetens stemme, at de syntes de til og med kunne se noen av profetens ansiktstrekk hos Brigham Young. Jeg forteller dere dette fordi etter som årene går og vi lærer mer og mer og etter som vi blir mer følsomme for den åndelige veiledning som finnes i dette verk, merker og føler vi Herrens ånd i det. Men tenk på rammen for denne oppholdelsen i 1844, da Kirken ble lagt i De tolvs hender. Så var det en annen situasjon senere, i 1847, da de hellige samlet seg på Iowa-siden av Missouri-elven. Brigham Young hadde vært her i Saltsjødalen sammen med det første kompaniet av hellige, men i desember dro han tilbake til Missouri for å møte de hellige der. Og i Kanesville var ni av De tolv samlet. To var i dalen her, en hadde dratt til Texas og ni var der. På denne bakgrunn, i Orson Hydes hjem, ble Det første presidentskap reorganisert 5. desember 1847, men dette måtte ratifiseres av de hellige. Derfor ble møtet utsatt tre uker så de kunne bygge et lite tømret tabernakel i Kanesville. Og på tre uker bygget arbeiderne der, i tillegg til medlemmene av Kirken som hadde kommet dit med vogner og gjorde seg i stand til å dra over Missouri og sette kursen mot dalen, et lite tabernakel. På dette møtet ble det fremmet forslag om at Kirkens presidentskap skulle reorganiseres, men de trengte en oppholdelse som den vi foretok her i dag, da vi fikk anledning til å rekke opp hånden og oppholde profeten. Det første presidentskap ble da reorganisert. Brigham Young hadde valgt Heber C. Kimball og Willard Richards til sine rådgivere. Folkets oppholdelse er altså nødvendig for å gi Kirkens ledere den myndighet som Herren ved åpenbaring har sagt er nødvendig. Og så, når vi ser verket fortsette og gå fremover, vil jeg bare si til dere mens jeg står foran dere i dag, at gjennom disse godt og vel 90 år som jeg har fått, og idet jeg har vært vitne til, følt, sett og fått del i de åndelige opplevelsene som jeg har fått del i, vet jeg at dette er Herrens verk. Det er akkurat slik han åpenbarte det. Jeg har forstått det og jeg føler det, og dette erklærer jeg for dere. Jeg minner dere om at Frelseren forkynte, som det står i Matteus, at den som "finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det" (Matteus 10:39). Enkelte vitenskapsmenn og andre har tenkt: "Det er litt av et paradoks. Det er kanskje en feiloversettelse. Det er jo ikke noe fornuft i det." For meg er det meget klart, og jeg håper det er det for dere, at når vi lever i materialismens verden, i det Babylon vi lever i i dag, og ser det som skjer i verden, enten man leser finanssidene eller de politiske sidene eller hva som helst, kan man merke og føle at der vi finner vår styrke og der vi finner svaret på våre utfordringer og problemer, vil være når vi lytter til profetens røst ­ Guds profet her på jorden. I disse ord fra Frelseren ser vi at mens vi lever i den materialistiske verden, er vi bare opptatt av den materialistiske siden av livet. Vi tenker på alt vi kan kare til oss. Vi tenker ikke på andre og lever ikke for å hjelpe andre mennesker å leve på et høyere plan. Herren sier at når man finner det liv som han er et eksempel på, mister man sitt selvsentrerte liv: "Men den som mister sitt liv for min skyld . . . " Når vi blir opptatt av å gjøre noe for en annen og når vi tenker på å dele evangeliet med andre eller hjelpe noen å komme opp på et høyere plan moralsk eller fysisk, når vi gjør noe for noen andre og deler med dem, kommer vi dem til hjelp, vi kommer dem til unnsetning. I alt dette finner vi det liv som Frelseren taler om, de evige velsignelser, de himmelske velsignelser, templets velsignelser, alle velsignelser ved en kjærlig familie som vi kan få. Jeg gir dere min kjærlighet, mitt vitnesbyrd, min kunnskap og mitt eget vitnesbyrd om at Gud lever, at han er vår Fader, at vi er Guds barn, og som det heter i denne lille enkle sangen: Jeg er Guds kjære barn som han har sendt til jord. Han ga til meg et jordisk hjem, en kjærlig far og mor.   Led meg, før meg, gå du med meg, så jeg finner frem. Lær meg alt jeg gjøre må så himlen blir mitt hjem. ("Jeg er Guds kjære barn," Salmer nr. 187) Det er så enkelt, det er så rent som i denne lille, enkle sangen. Den lærer oss det vi trenger å vite. Jeg er glad og beæret i dag over at jeg har rakt opp hånden og oppholdt president Gordon Bitner Hinckley som Kirkens president og hans rådgivere, Thomas S. Monson og James E. Faust, som presidentskapet ­ med De tolvs quorum og alle de øvrige generalautoritetene. Evangeliet er sant. Det er verdens håp. Det vil gå frem for å utføre alt det må gjøre. Jeg gir dere således min kjærlighet og mitt vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn, amen.