Eldste M. Russell Ballard
i De tolv apostlers quorum
Ethvert råd . . . skulle arbeide sammen for å finne ut hvordan de kan bli mer effektive når det gjelder å forberede våre medlemmer til . . . alle Kirkens velsignelser, og . . . templets velsignelser.
På forrige generalkonferanse kom president Gordon B. Hinckley med den historiske kunngjøring at det vil bli bygget 30 mindre templer rundt om i verden. Det første av disse ble innviet i sommer i Monticello i Utah. Som dere vet, er president Hinckleys uttrykte mål å ha minst 100 templer i drift innen utgangen av dette århundre. Kjenner jeg presidenten rett, er jeg sikker på at den målsetningen blir oppfylt, om ikke overgått!
President Hinckley har omtalt denne ekstraordinære tempelbyggingen som "en enorm oppgave. Intet som kommer i nærheten av dette, har noensinne blitt prøvd før".1 Helt siden denne forbløffende kunngjøringen har jeg tenkt på hvilken stor tillit Herren og hans profet har til deg og meg, på hvor mye ansvar som nå hviler på oss alle når det gjelder å forberede oss selv og andre til å bli verdige til de velsignelser som knyttes til disse hellige templene.
Brødrene har lenge vært klar over at mange av våre medlemmer bor i områder av verden som ligger ganske langt fra nærmeste tempel. De er trofaste, de har stor tro på Kirkens misjon og de elsker Herren og ønsker å gjøre hans vilje. Hvilken velsignelse disse vakre templene vil bli for disse hengivne hellige.
Jeg siterer igjen president Hinckley: "Hvis tempelordinanser er en del av det gjengitte evangelium, og jeg bærer vitnesbyrd om at de er det, så må vi sørge for midlene hvorved de kan utføres . . . Tempelordinansene blir de største velsignelser Kirken kan tilby."2
Det er noe presserende i dette verket som motiverer oss til å gi templets velsignelser til så mange av vår himmelske Faders barn som mulig. En erfaring president Wilford Woodruff hadde, gjorde inntrykk på meg. Han fortalte om et besøk han hadde hatt av profeten Joseph Smith en tid etter at han led martyrdøden. I henhold til president Woodruffs egen beretning "kom [Joseph Smith] til meg og talte til meg. Han sa han ikke kunne gi seg tid til å snakke med meg fordi han hadde det så travelt. Den neste mannen jeg møtte, var fader Smith. Han kunne ikke snakke med meg fordi han hadde det så travelt. Jeg møtte seks brødre som hadde innehatt høye stillinger på jorden, og ingen av dem kunne gi seg tid til å snakke med meg fordi de hadde det så travelt. Jeg var høylig forbauset. Om litt møtte jeg profeten igjen og jeg fikk anledning til å stille ham et spørsmål.
'Nå vil jeg gjerne vite hvorfor du har det travelt,' sa jeg. 'Jeg har hatt det travelt hele mitt liv, men jeg ventet at travelheten skulle opphøre når jeg kom til himmelens rike, om jeg noen gang kom dit.'
Joseph sa: 'Jeg skal fortelle deg noe, bror Woodruff. Hver evangelieutdeling som har hatt prestedømmet på jorden og har gått til det celestiale rike, har hatt en viss arbeidsmengde å utføre som forberedelse til å komme til jorden sammen med Frelseren når han kommer for å regjere på jorden. Hver evangelieutdeling har hatt rikelig tid til å utføre dette arbeidet. Vi har det ikke. Vi har den siste evangelieutdelingen, og det er så mye arbeid som må gjøres og vi må skynde oss for å få det utført.'
Det var jo tilfredsstillende," fastslo president Woodruff, "men det var ny lære for meg."3
Andre profeter i de siste dager har vært like motiverte til å bevege oss til større tempo når det gjelder å utføre det viktige arbeidet som tilhører denne siste store evangelieutdeling. President David O. McKay oppfordret hvert medlem til å være en misjonær.4 President Spencer W. Kimball oppfordret oss sterkt til å "forlenge våre steg".5 President Howard W. Hunter fastslo at "vi befinner oss på et stadium i verdens historie og Kirkens vekst hvor vi må tenke mer på hellige ting og i større grad oppføre oss slik Frelseren forventer av sine disipler".6
Og nå ber president Gordon B. Hinckley oss å "fortsette", gjøre det bedre, gjøre mer. Han sa: "Vi har arbeid å gjøre, dere og jeg, masse arbeid. La oss brette opp ermene og sette i gang, med nytt engasjement, og sette vår lit til Herren . . . Vi kan klare det, hvis vi gjør det med bønn og tro."7
Det er tydelig at Herrens kraft påvirker Kirkens ledere, gir dem et lite puff i den samme ånd av at det haster som syntes å anspore Joseph Smith i Wilford Woodruffs syn. President Hinckley gjør alt han kan for å fremskynde arbeidet. Han reiser rundt i verden i en utstrekning som savner sidestykke, for å styrke og berike de hellige og påskynde dem oppad og videre. Han har gjort seg tilgjengelig for verdens medier for å dele gjenopprettelsens budskap med folk i et bredest mulig omfang. Og han fører tilsyn med den mest utstrakte tempelbygging i historien i et forsøk på å påskynde vår evne til å utføre den overveldende arbeidsmengde vi har blitt satt til å utføre i denne evangelieutdeling.
Vår president går dynamisk foran og viser vei. Et spørsmål vi alle må stille oss selv, er: "Holder vi tritt med ham?" Enhver må være beredt til å svare på det. Jeg kan forsikre dere at dette er gjenstand for betydelig drøfting i De tolv apostlers quorum. Jeg håper det også er tilfelle med hvert eneste råd i alle Kirkens ward og staver. Dette er ikke tiden til å slappe av eller gå på tomgang i våre kall. Ethvert råd i Kirken skulle arbeide sammen for å finne ut hvordan de kan bli mer effektive når det gjelder å forberede våre medlemmer til å bli verdige til alle Kirkens velsignelser, og spesielt templets velsignelser.
Vi nærmer oss raskt en tid da antall templer i drift over hele verden vil være det dobbelte av hva det var for fire år siden. Dette er et bra tidspunkt å spørre, stavspresidenter og biskoper, hva gjør deres stavs- og wardsråd for å fylle disse templene med verdige medlemmer og tilstrekkelig mange pliktoppfyllende tempelarbeidere? Fungerer deres prestedømsquorum hundre prosent effektivt? Er hjemmelærere og besøkende lærerinner engasjert i å tjene familiene de er tildelt? Bygger deres hjelpeorganisasjoner opp tro og vitnesbyrd? Er aktivitetene i deres stav og ward rettet mot å styrke familien og hvert medlem? Er dere påpasselige med å samordne proselytteringsarbeidet med stavsmisjonærene og heltidsmisjonærene og hjelpe dem å finne, undervise og døpe mange flere? Er deres råd opptatt av å hjelpe alle nye konvertitter og mindre aktive medlemmer til å komme fullt med i fellesskapet og bli forankret i Kirkens læresetninger?
Brødre og søstre, det er mye som skal gjøres av oss for å fullføre det arbeid Herren har tildelt denne evangelieutdeling. Vi må konsentrere oss om vårt arbeid og vi må få opp farten hvis vi skal kunne fylle vår rolle når det gjelder å forberede alle Kirkens medlemmer til å motta sine tempelvelsignelser. Kirkens ledere, både menn og kvinner, kan og må forlenge sin rekkevidde og utvide sin krafts innflytelsesområde. Vi må bruke visdom og beskytte og undervise våre egne familier først, og deretter fullt ut trekke på Kirkens inspirerte rådssystem for å oppnå større resultater i det arbeid vår himmelske Fader har gitt oss å utføre, innen den tidsramme han har gitt oss til å gjøre det.
Ta for eksempel wardsrådets avgjørende rolle i det fellesskapsfremmende arbeidet med samtlige konvertitter og i å aktivisere de mindre aktive. Som ethvert medlem nå vet, er Det første presidentskap og De tolv apostler meget bekymret for hvert nytt medlems og mindre aktivt medlems ve og vel. Ingen wards- og grensråd skulle tillate at en ny konvertitt føler seg usikker i sitt nyervervede medlemskap i Kirken. Og like fullt er det fortsatt mange av dem som ikke føler noen varm velkomst.
Nylig skrev et nytt medlem til meg: "Noen ganger føler jeg at det var et feilgrep å la meg døpe. Jeg vet at denne kirken er sann, og jeg har et sterkt vitnesbyrd, men jeg har fortsatt spørsmål . . . Mens jeg var undersøker var alle i wardet tilgjengelig for meg, de ønsket alltid å prate med meg og ønsket alltid å hjelpe meg. Etter at jeg ble døpt er det som om de ikke engang legger merke til at jeg går i kirken eller om jeg ikke gjør det. Jeg hører knapt fra noen . . . Jeg kan ikke forstå hvorfor folk i wardet rett og slett har glemt meg. Jeg føler meg så alene og forvirret. Jeg kan ikke snakke med biskopen . . . for vi står ikke hverandre nær i det hele tatt. Han husket ikke meg engang igjen da jeg kom til kirken etterpå. Vær så snill å hjelpe meg hvis du kan."
Brødre og søstre, selv om det er gjort store fremskritt, har tiden kommet da vi må mønstre alle ressurser for å drive fellesskapsfremmende arbeid med enhver konvertitt og velsigne mange flere av vår himmelske Faders barn. Dette kan best skje ved at medlemmene av wardsrådet sørger for at hver organisasjon gjør sin del for å påse at nye medlemmer har venner og en oppgave og blir næret ved Guds gode ord. Enhver sjel er dyrebar for vår himmelske Fader. Vi må aldri glemme at Jesus Kristus ved sin forsoning betalte en høy pris for å forløse hver eneste en av oss. Hans lidelse må ikke ha vært forgjeves på grunn av at vi unnlater å gi næring til og undervise dem som strever for å være aktive i Kirken.
Dere søstre kan hjelpe til med å bygge opp personlige vitnesbyrd hos hver av kvinnene, de unge kvinnene og barna i wardet. Vi er så takknemlige for den styrke dere har. Søstre, snakk sammen i deres råd om hvordan dere kan elske, støtte og lære hverandre hvilke vidunderlige velsignelser og løfter evangeliet inneholder. Hvor godt ville det ikke være om alle kvinner i verden forsto hva de i sannhet er bestemt til, slik det kommer til uttrykk i Unge kvinners tema. Dere kjenner ordene: "Vi er døtre av vår himmelske Fader som elsker oss, og vi elsker ham. Vi vil 'stå som vitner for Gud til alle tider og i alle ting og på alle steder . . . ', idet vi streber etter å etterleve Unge kvinners verdinormer, som er: tro, guddommelige egenskaper, egenverd, kunnskap, valg og ansvarsbevissthet, gode gjerninger og integritet."8 Å lære og handle ifølge disse verdibegrepene vil gi frelse og velsignelse til både unge og eldre kvinner.
Dere medlemmer av biskopsrådet og Unge menns presidentskap, få et nært forhold til hver enkelt ung mann og hjelp ham å være verdig til å bli ordinert i rett alder til det aktuelle prestedømme. Dette er en meget viktig del av deres, så vel som alle wardsrådsmedlemmers, arbeid. Ingen gutt skulle starte som diakon i Det aronske prestedømme og ikke bli ordinert til eldste og oppfordret til å reise på en heltidsmisjon.
Quorum i Det melkisedekske prestedømme har ansvar for det åndelige ve og vel til alle menn og deres familier. Meget av det arbeid som nå utføres blant wardets familier av biskopsrådet, kan hensiktsmessig utføres av menn i Det melkisedekske prestedømme dersom det drøftes på behørig måte og samordnes i wardsrådet.
Stavspresidenter og biskoper, hvis deres råd ikke er fokusert og funksjonerer eller virker på dette høyere nivå av åndelig kraft og ledelse, så vennligst gjør alt dere kan for å se til at de forstår hvordan de skal forene alle ressurser for å berede deres folk åndelig.
På samme måte trenger vi som enkeltpersoner og familier å snakke sammen og inngående granske oss selv, vår egen og familiens forpliktelse overfor Jesu Kristi evangelium. En slik gransking er spesielt nødvendig for de av oss som har inngått pakter om innvielse og offer i Herrens hus. Vi må spørre oss selv: Foregår vi personlig med et eksempel på kristen dyd og trofasthet i evangeliet, og også i vårt hjem? Viser vi kjærlig omtanke for våre inaktive venner og venner utenfor Kirken, våre familiemedlemmer og naboer? Har vi mot til å bære vitnesbyrd?
Jeg vet hvilken kraft inspirerte menn og kvinner har som forener sine anstrengelser for å styrke familier og enkeltmedlemmer i Kirken. Vær så snill å dra full nytte av deres samlede evner til å velsigne ethvert menneske mann eller kvinne, tenåring eller barn, medlem eller ikke-medlem som bor innen wardets grenser. Brødre og søstre, la oss stå sammen som aldri før og gjøre vår del, enkeltvis og samlet, for å gjøre vårt folk beredt til å motta de velsignelser som bare kan gis i Herrens hus.
Dette er vår tid, brødre og søstre. Det er en tid som har vært forutsett av hellige profeter siden verdens begynnelse. Dette er evangelieutdelingen i tidenes fylde, da verdenshistoriens sluttscener vil utfoldes. Våre profeter i de siste dager, fra Joseph Smith til Gordon B. Hinckley, har varslet oss om den høytidelige, alvorlige forpliktelse vi har til å gjøre forberedelser for Herrens " store og forferdelige" dag.9 Den dagen kommer stadig nærmere, og det er ennå meget som må gjøres. Vi må være beredt til å holde tritt med våre ledere, forlenge våre steg for hvert forlenget steg de tar. Som kanskje aldri før trenger vi å konsentrere våre anstrengelser om det som er viktigst og unngå å bruke tid på det som har liten betydning og konsekvens.
Profeten Joseph Smith sa: "Brødre, skal vi ikke gå fremad i en så stor sak? Gå fremad, og ikke tilbake. Friskt mot, brødre, og fremad til seier! La eders hjerte fryde seg og vær overmåte glade . . .
Se, Herrens store dag er forhånden . . . Må vi . . . som en kirke og et folk, og som siste-dagers-hellige, ofre Herren et offer i rettferdighet; og må vi fremlegge i hans hellige tempel . . . en bok som inneholder opptegnelsen over våre døde, en bok verdig hans antagelse".10
Jeg ber om at vi må gå sammen, brødre og søstre, om å gjøre vår del for at hver familie, voksen, ungdom og barn til slutt må bli verdige til å motta enhver tempelvelsignelse som evangeliet gir. Jeg vitner om at Jesus Kristus lever. Det er gjennom ham templets evige ordinanser kommer til Kirkens trofaste medlemmer. Må Herren velsigne oss med et ønske, visdom og besluttsomhet til å føre dette verk frem med entusiasme i vår familie og i Kirken. Det er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. "Nye templer som sørger for evangeliets største velsignelser", Lys over Norge, juli 1998, s. 89.
2. Ibid.
3. Discourses of Wilford Woodruff (1946), s. 288289.
4. I Conference Report, apr. 1959, s. 122.
5. The Teachings of Spencer W. Kimball (1982), s. 17475.
6. "Følg Guds Sønn", Lys over Norge, jan. 1995, s. 87.
7. "Vi har et arbeid å gjøre", Lys over Norge, juli 1995, s. 90.
8. Håndbok for ledere i Unge kvinner, (1992) s. 4.
9. Malaki 4:5.
10. L&p 128:22, 24.
Previous
