Til guttene og mennene President Gordon B. Hinckley Jeg vil si at tiden er inne til å sette vårt hus i orden. Mine brødre, det er en stor anledning og et enormt ansvar å tale til dere. Jeg vil først tale til de yngre menn som er her i kveld. Takk for at dere er her, uansett hvor dere er forsamlet. Takk for at dere går i Seminar og på søndagsmøtene. Jeg hedrer dere for deres ønske om å lære evangeliet, å utdype deres lærdom ved å studere Herrens ord. Jeg takker dere for det ønske dere bærer i deres hjerte om å reise på misjon. Jeg takker dere for deres drøm om å gifte dere i templet og selv oppdra rettskafne barn. Dere er ikke barn uten en fremtid. Dere sløser ikke bort livet ved å drive omkring uten mål. Dere har en hensikt. Dere har en plan. Dere har planer som bare kan føre til vekst og styrke. Når deres krefter tøyles, når deres drømmer fokuseres, skjer strålende ting. Jeg mottok nylig en erklæring fra en gruppe siste-dagers-hellige menn fra den nordlige del av California. De kommer fra 19 staver, og da de samlet seg i fjellene, besøkte de åstedet for en pioner-tragedie. Mens guttene grunnet over det de så og påminnelsene om sin arv, ble de bedt om å underskrive en erklæring fra speiderleiren ved Mormon-ruten. Jeg vil gjerne lese denne erklæringen for dere: "La det være kjent for alle at vi er . . . speidergutter og har Guds aronske prestedømme. Vi lover å være tro mot de verdinormer og prinsipper som ledet mennene i Mormon-bataljonen og de menn og kvinner som var siste-dagers-hellige pionerer som var med på å opprette delstaten California. Som deres takknemlige sønner fryder vi oss over vår arv når det gjelder tjeneste. På denne 18. dag i juli 1998 lover vi å bli omvendt til Jesu Kristi evangelium. Vi vil studere Skriften. Vi vil be om styrke til å være lydige. Vi vil arbeide. Vi vil av hele vårt hjerte strebe etter å følge Jesu eksempel. Vi vil foredle det prestedømme vi har fått, ved å tjene andre mennesker. Vi vil holde oss verdige til å forrette Herrens nadverd. Overalt hvor det er behov for hjelp, vil vi, som våre forfedre, trå til. Vi vil vise oss verdige til det høyere, Det melkisedekske prestedømme. Vi overgir oss til Herrens hær og vil dra ut som heltidsmisjonærer og innby alle til å komme til Kristus. Vi er paktens unge menn. Vi vil forberede oss til å motta den evige ekteskapspakt. Vi ber om rettferdige hustruer og barn som vi vil hedre og beskytte med vårt eget liv. La det være kjent at uansett farer, uansett fristelser, uansett tilstanden i verden omkring oss vil vi være trofaste som våre forfedre. Som de som har gått foran oss, vil vi vende oss bort fra selvforherligelse og sette personlig vinning til side for å bygge opp et samfunn med fred, under Guds ledelse. Til alle tider og på alle steder vil vi være tro mot vårt løfte." Jeg gratulerer hver enkelt gutt som underskrev dette løfte. Jeg ber om at ingen noen gang bryter løftene de har gitt seg selv, Kirken og Herren. Hvor annerledes ville ikke denne verden vært hvis alle unge menn kunne og ville skrive under et slikt løfte. Ingen liv ville blitt kastet bort med stoffmisbruk. Det ville ikke vært noen gjenger av barn som dreper barn, og unge menn på tur til fengsel eller død. Utdannelse ville vært en skatt som det var verdt å arbeide for. Tjeneste i Kirken ville blitt en anledning som ble satt pris på. Det ville blitt mer fred og kjærlighet i menneskenes hjem. Ingen ville sett på pornografi, ingen lest simpelt lesestoff. Dere ville hedre og respektere pikene dere omgås med, og de ville aldri føle noen frykt for å være alene sammen med dere under noen som helst omstendigheter. Det ville vært som om Helamans unge krigere hadde fått de unge i verden til å leve som de gjorde. En misjon ville selvfølgelig stå på deres livs dagsorden. Dere ville med glede reise hvor som helst dere måtte bli sendt for å utføre Herrens verk, og vie det all deres tid og oppmerksomhet, deres styrke, kraft og kjærlighet. Jeg vil gjerne lese for dere en del av et brev fra en ung mann som nå er på misjon. Det er skrevet til hans familie, og jeg håper jeg ikke gjør noe galt ved å lese det for denne store forsamlingen. Jeg vil ikke røpe brevskriverens navn eller hvilken misjon han arbeider i. Han skriver: "Dette siste året har vært enestående! Jeg ble flyttet fra misjonskontoret og kom til denne lille grenen. Mitt liv har forandret seg voldsomt siden den siste flyttingen. De siste månedene har jeg lært hva som virkelig er viktig. Jeg har lært hva som betyr noe. Jeg har lært å glemme meg selv. Jeg har lært å arbeide effektivt. Jeg har lært å elske andre. Jeg har lært at Gud elsker meg, og at jeg elsker ham. Kort sagt, jeg har lært å etterleve det jeg tror på . . . Jeg har lært om mennesker og ting. Jeg har sett gledestårer hos dem som før ikke visste at de var Guds barn. Jeg har sett de angrendes bønner bli besvart. Jeg har sett mennesker ta imot Jesu Kristi evangelium og ønske å bli bedre mennesker, alt på grunn av en følelse . . . Jeg drømmer ofte om frelsesplanen. Jeg tenker på det underlige og forunderlige verk som har funnet sted. Jeg tenker på den kraft og styrke av engler som finnes hos oss. Jeg lurer av og til på hvor mange av dem som er omkring meg og hjelper meg å bære vitnesbyrd på et språk som jeg aldri trodde det gikk an å forstå fullt ut. Jeg grunner på de fredelige ting i udødelig herlighet som Enok så i et syn . . . Jeg takker Gud for at jeg er den jeg er. Min største velsignelse i livet er å leve ­ å leve i vår Guds tjeneste. I dette finner jeg stor fred og glede." Nå, mine kjære unge venner, jeg håper dere alle har rettet dere inn på å bli misjonærer. Jeg kan ikke love dere moro. Jeg kan ikke love dere makelighet og komfort. Jeg kan ikke love at dere skal slippe skuffelser, frykt, direkte elendighet en og annen gang. Men jeg kan love dere at dere vil vokse som dere aldri har vokst i en lignende periode i hele deres liv. Jeg kan love dere en lykke som vil være enestående, herlig og varig. Jeg kan love dere at dere vil revurdere deres liv, at dere vil prioritere på en ny måte, at dere vil leve nærmere Herren, at bønner vil bli en virkelig og skjønn opplevelse, at dere vil vandre i tro på at det dere gjør er godt. Gud velsigne dere unge menn, guttene i denne Hans store kirke. Må hver enkelt av dere vandre med en sterkere beslutning, en avgjørelse om å være en siste-dagers-hellig i alle betydninger av ordet. Må resultater, fullendelse og tjeneste bli deres belønning i det fascinerende og enestående liv som ligger foran dere. Nå, brødre, vil jeg gjerne tale til de mer voksne menn, i håp om at de yngre også kan lære noe av det. Jeg ønsker å tale til dere om timelige saker. Som bakgrunn for det jeg ønsker å si, leser jeg for dere noen vers fra det 41. kapittel av 1. Mosebok. Farao, Egypts hersker, drømte drømmer som gjorde ham meget urolig. Vismennene ved hans hoff kunne ikke tolke dem. Så ble Josef ført frem for ham. "Da sa Farao til Josef: Jeg drømte at jeg sto på elvebredden. Og se, opp av elven steg det sju kyr, fete og fine å se til, og de ga seg til å beite i elvegresset. Etter dem steg det opp sju andre kyr, tynne og utmagret og svært stygge å se til . . . De magre, stygge kyrne åt opp de sju første fete kyrne . . . Så drømte jeg igjen . . . Sju kornaks, fulle og gode, vokste opp på ett strå. Etter dem skjøt det opp sju aks som var tørre og tynne og svidd av østavinden. Og de tynne aksene slukte de sju gode aksene . . . Da sa Josef til Farao: . . . Det Gud er i ferd med å gjøre, har han latt Farao få vite. De sju gode kyr er sju år, og de sju gode aks er sju år. Det er én og samme drøm . . . Gud har latt Farao se det han er i ferd med å gjøre. Se, det kommer sju år med stor overflod i hele landet Egypt. Men etter dem kommer det sju år med hungersnød . . . og . . . Gud vil gjøre det snart" (1. Mosebok 41:20, 22­26, 28­30, 32). Nå, brødre, vil jeg gjøre det helt klart at jeg ikke profeterer, at jeg ikke forutsier år med hungersnød i fremtiden. Men jeg minner om at tiden er inne til å sette vårt hus i orden. Det er så mange av vårt folk som bruker alt de tjener. Det er faktisk noen som lever på lånte penger. Vi har de siste ukene vært vitne til store og skremmende svingninger i verdens aksjemarkeder. Økonomien er ømfintlig. Et fall i økonomien i Djakarta eller Moskva kan straks påvirke hele verden. Det kan til syvende og sist få virkning for oss som enkeltpersoner. Det er tegn på uvær foran oss som vi bør ta hensyn til. Jeg håper av hele mitt hjerte at vi aldri får oppleve noen depresjon. Jeg er et barn av den store depresjonen i 30-årene. Jeg ble ferdig med studiene i 1932, da arbeidsløsheten i dette området var på over 33 prosent. Min far var på den tiden president for den største staven i Kirken i denne dalen. Det var før vårt nåværende velferdsprogram ble opprettet. Han gikk frem og tilbake på gulvet og bekymret seg for sitt folk. Han og hans medarbeidere startet et stort vedkløvings-prosjekt som skulle holde ovnene og komfyrene i hjemmene i gang og folk varme om vinteren. De hadde ingen penger til å kjøpe kull. Menn som hadde vært velstående, var blant dem som kløvde ved. Jeg gjentar at jeg håper vi aldri mer kommer til å oppleve en slik depresjon. Men jeg er bekymret for den enorme kredittgjelden som henger over folket i landet, også vårt eget folk. I mars 1997 var denne gjelden totalt oppe i 1,2 milliarder dollar, og utgjorde en økning på 7 prosent fra året før. I desember 1997 hadde 55 til 60 millioner familier i USA kredittkortgjeld. Denne gjelden var på gjennomsnittlig over 7 000 dollar og kostet 1 000 dollar i året i renter og gebyrer. Forbruksgjeld i prosent av disponibel inntekt steg fra 16,3 prosent i 1993 til 19,3 prosent i 1996. Alle vet at hver lånt dollar bærer med seg den straff å betale renter. Når man ikke kan betale tilbake penger, fører det til konkurs. Det var 1 350 118 konkurser i USA i fjor. Dette var en økning på 50 prosent fra 1992. I annet kvartal i år begjærte nesten 362 000 personer seg konkurs, noe som er konkursrekord for en tre-månedersperiode. Vi forledes av forførende annonsering. Fjernsynet kommer med lokkende invitasjoner til å låne opptil 125 prosent av verdien på sitt hus. Men det nevnes aldri noe om renter. President J. Reuben Clark jr. sa fra denne talerstol på et prestedømsmøte ved konferansen i 1938: "Straks du har satt deg i gjeld, er rentene med deg hvert minutt av dagen og natten. Du kan ikke sky dem eller slippe vekk fra dem. Du kan ikke avskaffe dem. De gir ikke etter for hverken trygling, krav eller ordrer, og når som helst når du kommer i deres vei, krysser deres kurs eller ikke greier å leve opp til deres krav, knuser de deg" (i Lys over Norge, jan. 1996, s. 37). Jeg er selvfølgelig klar over at det kan være nødvendig å låne for å skaffe seg et hjem. Men la oss kjøpe et hus som vi har råd til, og dermed lette nedbetalingen som stadig vil henge over vårt hode uten barmhjertighet eller utsettelse så lenge som 30 år. Ingen vet når krisesituasjoner kan ramme oss. Jeg kjenner litt til hva som skjedde med en mann som hadde stor fremgang i sitt yrke. Han levde komfortabelt. Han bygde seg et stort hus. Så en dag ble han plutselig utsatt for en alvorlig ulykke. På et øyeblikk, uten noe varsel, holdt han på å miste livet. Han ble krøpling. Hans mulighet for å tjene penger var borte. Han sto overfor enorme medisinske utgifter. Han hadde også andre regninger å betale. Han var hjelpeløs overfor sine kreditorer. Det ene øyeblikket var han rik, det neste var han blakk. Helt siden Kirkens begynnelse har Herren talt om dette med gjeld. Ved åpenbaring sa han til Martin Harris: "Betal gjelden du har hos boktrykkeren. Fri deg fra trelldom" (L&p 19:35). President Heber J. Grant uttalte seg gjentatte ganger om dette fra denne talerstol. Han sa: "Hvis det finnes noen enkelt ting som vil gi menneskehjertet, og familien, fred og tilfredshet, så er det å ikke bruke mer enn man tjener. Og hvis det finnes noen enkelt ting som er tyngende, nedslående og beklemmende, så er det å ha gjeld og forpliktelser som man ikke kan betjene" (Gospel Standards, red. G. Homer Durham [1941], s. 111). Vi forkynner et budskap om å være selvforsynt over hele Kirken. Man kan ikke lykkes i å være selvforsynt når en stor gjeld henger over familien. Man er hverken uavhengig eller fri når man har forpliktelser overfor andre. I ledelsen av Kirken har vi forsøkt å vise andre et eksempel. Vi har strengt fulgt den fremgangsmåte å sette av en prosentandel av Kirkens inntekter hvert år for å være beredt hvis vi en gang skulle trenge noe ekstra. Jeg er takknemlig for å kunne si at Kirken i all sin virksomhet, i alle sine foretagender, i alle sine avdelinger, kan greie seg uten å låne penger. Kan vi ikke greie oss, vil vi innskrenke våre programmer. Vi vil krympe utgiftene så de står i forhold til inntektene. Vi vil ikke låne. En av de lykkeligste dagene i president Joseph F. Smiths liv var den dagen da Kirken betalte siste del av sin langvarige gjeld. Det er en herlig følelse å være fri for gjeld, å ha litt penger i tilfelle en krise, på et sted hvor man kan få tak i dem når det er nødvendig. President Faust ville ikke fortelle dere dette selv. Kanskje jeg kan fortelle det, så kan han ta igjen på meg etterpå. Han hadde et pantelån på sitt hus som han betalte 4 prosent rente på. Mange mennesker kunne fortalt ham hvor tåpelig det var å avslutte dette lånet når det var så lav rente på det. Men så snart som han greide å skaffe seg de nødvendige midlene, bestemte han og hans hustru seg for å betale det de skyldte. Siden den dagen har han vært fri for gjeld. Det er derfor han smiler, og det er derfor han plystrer når han arbeider. Jeg ber dere inntrengende, brødre, se nærmere på hvordan det står til med deres økonomi. Jeg ber dere inntrengende om å være forsiktig med å bruke penger, vær disiplinert når dere gjør innkjøp for å unngå gjeld så langt som mulig. Betal gjelden så fort som dere kan, og befri dere fra trelldom. Dette er en del av det timelige evangelium som vi tror på. Må Herren velsigne dere, mine kjære brødre, så dere kan sette deres hus i orden. Hvis dere har betalt deres gjeld, hvis dere har penger i reserve, selv om det ikke er så mye, vil dere, om uværet skulle bryte løs over hodet på dere, ha tak over hodet for deres hustru og barn og fred i deres hjerte. Det er alt jeg har å si om det, men jeg vil gjerne understreke det så sterkt som jeg kan. Jeg gir dere mitt vitnesbyrd om at dette er Guds verk, og hilser hver enkelt av dere, i Forløserens, den Herre Jesu Kristi navn, amen.