Eldste Neal A. Maxwell
i De tolv apostlers quorum
Virkelig håp er langt mer enn ønskedrømmer. Det styrker, ikke svekker, vår åndelige ryggrad.
Brødre og søstre, jeg er svært takknemlig for å være sammen med dere i dag. Min isse er nokså blank, men ikke fordi mine frisørvenner har foredlet sitt kall. Den gjenspeiler snarere flere behandlinger, som er oppmuntrende til tross for mine vekslende konferansefrisyrer.
Jeg er fortsatt takknemlig først og fremst overfor Herren, så overfor min spesielle hustru og familie, mine dyktige og omsorgsfulle leger og sykepleiere og alle de mange venner og medlemmer som ber for meg.
Av forskjellige årsaker, brødre og søstre, synes dagens samfunn å streve med å være forhåpningsfulle. De medfølgende årsaker og virkninger er hårfint sammenfallende.
Vår hverdagsbruk av ordet håp innbefatter hvordan vi "håper" å komme til et bestemt bestemmelsessted til en viss tid. Vi "håper" at verdensøkonomien vil forbedre seg. Vi "håper" å få besøk av en av våre kjære. Dette er eksempler på våre oppriktige, men kortsiktige håp.
Livets skuffelser er ofte et resultat av at våre kortsiktige håp faller i grus. Men jeg snakker i stedet om det viktige behovet for håp av evig natur.
Håp av evig natur er noe helt annet. Det er knyttet til Jesus og velsignelsene ved den store forsoning, velsignelser som resulterer i universell oppstandelse og den verdifulle anledning som derved er gitt oss til å gjøre bruk av frigjørende omvendelse, noe som muliggjør det Skriften kaller "et fullkomment klart håp" (2. Ne. 31:20).
Moroni bekreftet dette: "Hva skal I håpe på? Se, jeg sier eder at I skal håpe ved Kristi forsoning" (Moroni 7:41, se også Alma 27:28). Virkelig håp er derfor ikke forbundet med noe ustabilt, men heller noe udødelig og evig!
Det er ikke overraskende at "håp" griper inn i andre læresetninger i evangeliet, spesielt tro og tålmodighet.
På samme måte som tvil, fortvilelse og følelsesløshet ledsager hverandre, gjør tro, håp, nestekjærlighet og tålmodighet det samme. De sistnevnte egenskaper må imidlertid pleies omhyggelig og konstant, mens tvil og fortvilelse, i likhet med løvetann, trenger lite nring for å spire og spre seg. Akk ja, fortvilelse kommer så naturlig til det naturlige menneske!
Tålmodighet gjør oss f.eks. i stand til å takle livets vekslende erfaringer med større ro.
Tro og håp er konstant interaktive og skjelnes ikke alltid lett eller presist fra hverandre. Men forventninger knyttet til håp av evig natur er "med visshet" sanne (Ether 12:4, se også Romerbrevet 8:24, Hebreerbrevet 11:1, Alma 32:21.) I den gjengitte teologis geometri er håp sammenfallende med tro, men har noen ganger større omkrets. Tro utgjør på sin side "visshet om det en håper" og et vitnesbyrd om "ting en ikke ser" (JSo, Heb. 11:1, se også Ether 12:6). Derfor strekker håpet seg noen ganger utover troens nåværende grenser, men det stråler alltid ut fra Jesus.
Det er ikke til å undres over at sjeler kan bli vekket og sammenkalt av et virkelig håps "revelje" mer enn av noen annen musikk. Selv om noen kamerater slumrer eller deserterer, er det "levende håp" fortsatt der, og "et lysende håp da vi skuer" (Salmer, nr. 17, se også 1. Peter 1:3). Håp fikk nedslåtte disipler til å gå raskt og forventningsfullt til en tom grav i hagen (se Markus 16:18, Lukas 24:812). Håp hjalp en profet å oppdage reddende regn i en sky i det fjerne som viste seg å ikke være større enn en manns hånd (se 1. Kongebok 18:4146).
Et slikt håp av evig natur utgjør "anker for sjelen" og bevares ved Den hellige ånds gave og tro på Kristus (Heb. 6:19, se også Alma 25:16, Ether 12:9). I motsetning til dette kan det å betrakte livet uten udødelighetens perspektiv redusere ikke bare håp, men også den personlige ansvarsfølelse (se 1. Kor. 15:19, Alma 30:18).
Det er sant at det på den menneskelige scene er mange som på sømmelig vis gjør sitt daglige arbeid, uberørt av og uten uttrykk for dype religiøse følelser, men som likevel ubevisst gjør nytte av "Kristi lys", som til en viss grad opplyser ethvert menneske (se L&p 84:46, Moroni 7:16, 18, Johannes 1:9). Det er prisverdig at andre har åpent erkjente åndelige tilkjennegivelser som støtter dem.
Siden håp av timelig karakter ikke desto mindre er så sårbare overfor ironi og det uventede, råder det en økende og dyp eksistensiell fortvilelse i verden. En lei kynisk holdning gjennomsyrer nå politikken. Mange føler seg tynget av samfunnets voksende uro på andre områder.
Også de som selv er åndelig trygge, kan merke det kalde gufset. Verdslig kulde er skyld i noe av denne frykten, siden mange har gitt seg ut på det senator Patrick Moynihan betegnet som "å ned-definere avvik". ("Defining Deviancy Down", The American Scholar, vinteren 1993, s. 17.) Mye fortvilelse skyldes ugudelighet men slik Gud definerer ugudelighet (se Moroni 10:22).
Det er så mye som er ute av likevekt, så mye strid. Man trenger ikke undres over at det påfølgende tap av håp nesten uunngåelig fører til en stor oppblomstring av egoisme, idet mange resignert søker det som behager dem selv.
Paulus bemerket at når håpet var revet bort, hadde enkelte en tendens til å spise og drikke og tenke at "i morgen dør vi", drevet av den feilaktige slutning at "når et menneske [er] død, [er] det enden" (1. Kor. 15:32, Alma 30:18).
Så meget jeg enn beklager de truende stormskyer, vil det være noe av nytte i dem. Hendelser vil bidra til fornyet oppmerksomhet mot Guds høyere veier og hans rike som skal "bli skjøn[t] som solen og klar[t] som månen" (L&p 105:31).
Enkeltpersoner og nasjoner vil fortsette å velge det de ønsker, men de kan ikke forandre de evige konsekvenser av det de ønsker.
La oss derfor i denne tilskyndende modningsprosess ikke bli overrasket over at ugresset hele tiden ser mer og mer ut som ugress. I denne tiden da nasjoner er i stor nød og det hersker forvirring, vil det faktisk være en del forløsende turbulens: "For djevelens rike må ryste, og de som tilhører det må nødvendigvis beveges til omvendelse . . . " (2. Nephi 28:19).
Å bli "beveget" i så måte vil være noe reelt, selv om vi bare kan spekulere i hvordan det vil skje.
I mellomtiden aksepterer de som har evig håp sannheten i dette fyndige verset: "Men alt må skje i sin tid" (L&p 64:32).
Det er derfor klokt å overveie hvilken status vi tillegger håpet akkurat nå da Guds bud synes å ha liten betydning for mange. Sant nok er det, som Skriften sier, "ikke alminnelig at folket ved avstemning stemmer for noe som strider mot det som er rett" (Mosiah 29:26). Men hvis dette skjer og det fører med seg store, utbredte forandringer i samfunnets holdninger, da vil Guds straffedommer komme (se Mosiah 29:26, 27.) Bare ved å godta Guds åpenbaringer kan vi få både den veiledning og den korrigering som er nødvendig, og som igjen gir et "klart håp" (2. Nephi 31:20).
Virkelig håp får oss til å "arbeide ivrig for" gode saker selv når dette synes å være tapte saker på verdens poengtavle (se L&p 58:27). Likeledes er et virkelig håp langt mer enn ønskedrømmer. Det styrker, ikke svekker, vår åndelige ryggrad. Håpet er fredelig, ikke lettlivet, ivrig uten å være naivt og behagelig fast uten å være selvtilfreds. Håp er en realistisk forventning som tar form av besluttsomhet ikke bare med hensyn til å overvinne motgang, men også å være "utholdende" til enden (L&p 121:8).
Selv om håpet ellers er en "opplivende" egenskap, er det stillferdig med oss i begravelser. Våre tårer er like våte, men ikke på grunn av fortvilelse. De er snarere tårer av stor takknemlighet, fremkalt av hjertegripende adskillelse. Adskillelsens tårer forandres om litt og blir til tårer av strålende forventning.
Virkelig håp ansporer til kristen gjerning, ikke til prangende offentlig fanatisme. Finley Peter Dunne sa spøkefullt: "En fanatiker er et menneske som gjør det han tror Herren ville gjort hvis han forsto situasjonen . . . " (Sitert i The Third And Possibly The Best 637 Best Things Anybody Ever Said, red. Robert Byrne [1986], nr. 549).
Når vi er uberettiget utålmodige med en allvitende Guds timeplan, viser vi i virkeligheten at vi vet hva som er best. Er det ikke merkelig vi som bærer armbåndsur, søker å gi ham råd som overvåker kosmiske klokker og kalendere.
Fordi Gud ønsker at vi skal komme hjem etter å ha blitt mer lik ham og hans Sønn, består nødvendigvis en del av denne utviklingsprosessen i å vise oss våre svakheter. Hvis vi derfor har håp av evig natur, vil vi være føyelige, for med hans hjelp kan disse svakhetene til og med bli til sterke sider (Ether 12:27).
Men det er ikke lett å bli vist sine svakheter, for disse kommer regelmessig til syne i livets omstendigheter. Dette hører likevel med til det å komme til Kristus, og det er en vesentlig, om enn smertefull, del av Guds plan for lykke. Dessuten, som eldste Henry B. Eyring så viselig har sagt: "Hvis du ønsker ros mer enn undervisning, får du kanskje ingen av delene" ("To Choose and Keep a Mentor", Addresses Delivered at the 1993 Annual University Conference, Brigham Young University [1993], s. 42).
Ved forhåpningsfullt å strebe fremover kan vi, på nytt og på nytt og med glede, stå på det punkt som var gårsdagens fjerne horisont, og derved få et enda større håp på grunnlag av våre egne erfaringer. Derfor beskrev Paulus hvordan "trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp" (Romerbrevet 5:34). Derfor synger vi med rette om Gud: "Vi prøver så ofte ditt ord" (Salmer, nr. 17).
Sant nok opplever mennesker med et virkelig håp likevel at deres personlige liv noen ganger rystes som et kaleidoskop. Men med "troens øyne" vil de, selv i sine omveltede, kortvarige omstendigheter, fremdeles se Guds hånd i det (se Alma 5:15).
De virkelig håpefulle arbeider for eksempel midt i forfallet som omgir dem, på å ha sterke og lykkelige familier. Deres svar er det faste svar som Josva ga: "Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren" (Josva 24:15).
Vi er kanskje ikke i stand til å rette opp hele verden, men vi kan prøve å rette på det som måtte være galt i vår egen familie. Tolkien minner oss om følgende: " . . . Det er ikke opp til oss å styre alle strømninger i verden, men å gjøre alt vi kan for å hjelpe til i de årene vi er her, og rykke opp det onde på de markene vi har, slik at de som kommer etter oss, kan ha ren jord å dyrke opp. Hva slags vær de vil få, er ikke opp til oss å bestemme." (The Return of the King [1965], s.190.)
Derfor, brødre og søstre, kan vi på våre små familieteiger etterlate de kommende generasjoner "ren jord til å dyrke"! Derved begynner ikke bare nestekjærligheten i hjemmet, det gjør også håpet.
Uansett hvilken fure som er vår, kan vi med Paulus' ord "pløye med håp", ikke se oss tilbake og nekte å la gårsdagen bestemme over morgendagen (1. Kor. 9:10).
Ekte håp av evig natur hjelper oss å være mer kjærlige selv når manges kjærlighet blir kald (se Matt. 24:12). Vi skal være mer hellige, selv når verden modnes i ugudelighet, høfligere og mer tålmodige i en forsimplet og ufin verden, og være sterke selv når andres hjerter svikter (se Moroni 10:22).
Håp kan være smittsomt, spesielt hvis vi alltid er "beredt til å forsvare [oss] for enhver som krever [oss] til regnskap for det håp som bor i [oss]" (1. Peter 3:15). President Brigham Young sa at hvis vi ikke deler vår kunnskap med andre og gjør godt, vil vi bli "begrenset" i vårt syn og våre følelser (Deseret News Weekly, 9. May 1855, 68).
Hvis vi ser etter noe konkret å gjøre, vil Den hellige ånd lede oss og vise oss "alle ting" vi skulle gjøre, for dette er én av de inspirerende roller han har (se 2. Nephi 32:5.) Muligheten til å hjelpe andre som har gitt opp håpet, befinner seg kanskje ikke lenger unna enn i vår utvidede familie, hos en motløs nabo som bor ved siden av oss, eller en like rundt hjørnet. Ved å hjelpe et barn å lære å lese eller besøke en ensom pasient på et pleiehjem, eller ved ganske enkelt å gå et ærend for en travel og sliten mor eller far, kan så mye gjøres for andre. Likeledes kan en enkel samtale om evangeliet bringe håp. Bry dere imidlertid ikke om at verden vil bli mer splittet mellom dem som er verdslige og ettergivende og dem som holder fast ved åndelige verdier.
La oss derfor som disipler velsignet med håp, fremfor å begrense oss strekke ut hånden også til dem som, uansett grunn, har latt seg "rokke fra det håp som evangeliet gir" (Kol. 1:23).
Som i Charles Wesleys tekst i salmen "Kom, la oss ta fatt på nytt" (Come Let Us Anew) glir vårt liv og vår tid så hastig forbi, og våre veier er så vidt forskjellige, som vi alle vet. Men de som holder ut "ved tålmodig håp og kjærlig arbeid", vil høre de strålende ord: "'Vel og trofast utført, gå inn til min glede og sitt på min trone'" (Hymns, nr. 217).
Må vi en dag kunne gjøre krav på dette strålende øyeblikk, ved håpets evangelium i vår Herre og Frelser Jesu Kristi navn, amen.
Previous
