En tid med mange muligheter Biskop H. David Burton Presiderende biskop Tiden er inne til å gjøre noe for å påvirke en eller annen, til å forplikte seg til å helligholde sabbatsdagen og til å bidra til at lyset i våre templer stadig er tent. På et nadverdsmøte nylig sa en søt ung dame at en god tale bør begynne med litt elegant humor eller en uhyrlig usannhet. Min evne til å gjengi humor er praktisk talt lik null, men jeg kan si helt oppriktig at jeg føler meg fullstendig vel og fri for frykt her jeg står på denne talerstolen. Ved avslutningen av 150-årsmarkeringen nylig fikk vår kjære profet oss igjen til å konsentrere oss da han sa: "Tiden er nå kommet til å vende seg om og se fremover. Dette er en tid med tusenvis av muligheter. Det er opp til oss å benytte dem og bevege oss fremover. Det er en fantastisk tid for enhver av oss til å gjøre vår lille del for å hjelpe Herrens verk videre til dets strålende fremtid" (Gordon B. Hinckley i Lys over Norge, jan. 1998, s. 69). Vi står alle overfor utfordringer i vårt daglige liv. Men i utfordringene ligger noen av våre største muligheter. Når vi erkjenner og handler i tråd med våre muligheter, vil vi få fremgang, glede og åndelig vekst. Vi trenger å engasjere oss i å føre Herrens verk fremover. Selv om våre muligheter er uendelige, vil jeg bare antyde noen få. Om og om igjen har vi fra denne talerstol blitt minnet om at vi må helligholde sabbatsdagen fullt ut. Hvis vi ikke helligholder sabbatsdagen, er i dag en god anledning til å forplikte oss til å gripe anledningen, til å motta de lovede velsignelser som kommer når vi overholder sabbatsdagen. Mange har kommet til den oppfatning at begrepene "sabbatsdag" og "lekedag" er synonymer. En venn av meg som leder flere mindre butikker på steder der det for det meste bor siste-dagers-hellige, forteller meg at han kan si nøyaktig når søndagsmøtene slutter, for antall kunder øker drastisk. Rekreasjon i forskjellige former har blitt "sabbatsdagens konge" for mange. Da søster Burton og jeg var nygift, bodde vi i den sydøstre del av Saltsjødalen. Av og til når vi handlet kolonialvarer i en liten butikk i nabolaget, så vi president og søster Joseph Fielding Smith gjøre innkjøp i den samme butikken. Etter å ha sett dem der flere ganger, tok jeg til slutt mot til meg og spurte president Smith hvorfor han kjørte hele veien fra sentrum og forbi et dusin kolonialbutikker for å handle i nettopp denne butikken. Han kikket over brillene sine og svarte med ettertrykk: "Gutten min! (Han fikk straks min oppmerksomhet.) Søster Smith og jeg støtter forretninger som helligholder sabbaten." Behovet for å vise ærbødighet for sabbatsdagen er ikke noe nytt råd. Det blir bare sagt oss i dag hva tidligere generasjoner ble fortalt av sin tids profeter, og som har blitt bekreftet igjen utallige ganger av vår tids profeter. Hellig skrift i de siste dager inneholder følgende formaning: "Og forat du mer fullkomment kan holde deg ubesmittet av verden, skal du gå til bedehuset og oppsende dine sakramenter på min hellige dag; for sannelig, dette er en dag som er fastsatt for eder til å hvile fra eders arbeid og til å vie eders andakt til Den aller høyeste" (L&p 59:9­10). Jeg vet det er vanskelig, spesielt for våre unge, å velge å helligholde sabbaten når idrettslagene som de så gjerne vil være med i, regelmessig spiller kamper på søndagen. Jeg vet også det kan synes uvesentlig for mange som bare trenger et par ting på sabbaten, at de tar en rask stopp ved en butikk og handler på søndagen. Men jeg vet også at det å huske å helligholde sabbaten er et av de viktigste budene vi kan holde for å forberede oss til å kunne motta Åndens hvisken. Dette er en tid med muligheter for familier til å leve rettferdig og bli regnet sammen med de trofaste som holder det tredje store bud: "Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud" (2. Mosebok 20:8­10). For noen år siden kommenterte president Hinckley en bemerkning om de mange innvielser og gjeninnvielser av templer han hadde vært med på i sin tid som generalautoritet. Han sa at det var hans ønske å fortsette med å innvie templer til vi minst hadde 100 templer i drift. Da jeg hørte dette utsagnet, kunne jeg ikke la være å foreta et enkelt regnestykke, og kom til at summen av antall templer som da var i drift og antall templer som da var på tegnebrettet eller under oppføring, ble langt under 100. Siden Det presiderende biskopsråd er ansvarlig for å føre tilsyn med oppføringen av templer etter hvert som de kunngjøres, husker jeg meget godt at jeg sa: "President, jeg ber Herren velsigne deg med et langt liv." Lite ante jeg at profeten kanskje nettopp på den tiden ble tilskyndet fra himmelen til å overveie hvordan vi kunne skaffe verdige siste-dagers-hellige familier flere muligheter til å få del i velsignelsene forbundet med tilbedelse i templet. Akkurat som dere, gråt og frydet jeg meg på generalkonferansen i april da vi hørte president Hinckley si: "I de foregående måneder har [vi] hatt en utstrakt reisevirksomhet blant Kirkens medlemmer. Jeg har vært sammen med mange som har svært lite av denne verdens gods. Men de har en brennende tro i sitt hjerte på dette siste-dagers-verk. De elsker Kirken . . . De elsker Herren og ønsker å gjøre hans vilje. De betaler sin tiende, uansett hvor beskjeden den er. De gjør store ofre for å besøke templene. De reiser i dagevis i ett strekk i busser av dårlig standard og i gamle båter. De trenger templer i nærheten . . . Følgelig benytter jeg denne anledningen til å kunngjøre for hele Kirken et program for å bygge ca. 30 mindre templer umiddelbart . . . Dette er i tillegg til de 17 bygningene som nå er under oppføring . . . Totalt blir dette 47 nye templer i tillegg til de 51 som nå er i drift. Jeg tror det er best vi føyer til to til, så det blir akkurat 100 innen utgangen av dette århundret" (I Lys over Norge, juli 1998, s. 88­89). Tidlig i denne evangelieutdelingen ble våre forfedre velsignet med anledning til å ofre mye for å bygge templer. De ga rundhåndet av sine beskjedne økonomiske midler så vel som frukten av sitt fysiske arbeid. Mens det ble bygget templer i Kirtland og senere i Nauvoo, var de helliges ofre store. De ble velsignet når de ofret. Etter at de hellige hadde utvandret til toppen av fjellene, begynte templer å dukke opp flere steder i Vesten. Hvert tempelprosjekt representerte store ofre. Som Gud hadde lovet, ventet velsignelser dem som benyttet seg av anledningen til å være med på å bygge templer. De muligheter som bys oss i dag når det gjelder tempeltjeneste, er annerledes enn før. Det forventes ikke at vi skal banke inn spiker, hugge stein, sage tømmer, helle i betong eller rent fysisk være med på å bygge templer. Men vi har fått en flott mulighet til trofast å betale tiende så arbeidet med å bygge templer og Herrens verk kan fortsette å gå fremover. Vi utfordres også til å være verdige til å gi av oss selv i tjeneste med å utføre hellige frelsende ordinanser for dem som har gått foran oss. For å si det enkelt, har siste-dagers-hellige familier store muligheter til å se til at lyset i våre templer er på både sent og tidlig. Vi kan kanskje skape behov for å ha det på hele natten, som det nå er i helgene i flere templer. For noen år siden brukte et større kommunikasjonsselskap følgende setning i sine annonser: "Strekk deg ut og rør ved noen." President Hinckley har gjentatte ganger minnet oss om hvor mange anledninger vi har til å strekke oss ut og påvirke noen. Han har talt om dem som nylig har sluttet seg til oss, og beskrevet et behov for å gjøre noe og påvirke dem med kjærlighet og fellesskap, og gi dem som er mindre aktive litt oppmuntring, ubetinget kjærlighet og full tilgivelse om nødvendig, og våre naboer, medarbeidere og venner som ikke tilhører vår tro, den velsignelse å bli rørt av Den hellige ånd på grunn av det vi sier eller gjør. På et opplæringsmøte for stavs- og wardsråd som nylig ble holdt som en del av en stavskonferanse jeg var til stede på, ble godt tilrettelagte presentasjoner konsentrert om mulighetene til å inkludere nye og mindre aktive medlemmer, så vel som dem som ikke er medlemmer av Kirken, ved å hjelpe dem og påvirke dem istedenfor å holde dem utenfor. Søster Laura Chipman, en Unge kvinners president på stavsplan, foreslo fem metoder. De er: (1) Selvanalyse ­ har vi uten å ville det en holdning som holder andre på avstand? (2) Kartlegging ­ kjenner vi de nydøpte, de mindre aktive eller ikke-medlemmene som bor i vårt nabolag og vårt lokalmiljø? (3) Individualisering ­ forsøker vi å gjøre oss kjent med interessene, talentene og ferdighetene til dem vi ønsker å drive fellesskapsfremmende arbeid med? (4) Invitasjon ­ tar vi med naboer og venner på passende aktiviteter? (5) Engasjement ­ har vi muligheter til å benytte oss av ferdighetene, talentene og evnene til dem vi ønsker å ha med oss? Jeg var nylig i begravelsen til en av mine venner fra guttedagene. Denne bror var funksjonshemmet helt fra fødselen av. Han kunne forstå begreper ganske godt, men kunne ikke lese og skrive. Hans tale var begrenset til noen få ord som kunne oppfattes, i tillegg til et språk som var bare hans eget. Enkelte i gruppen vår kunne oppfatte noen få av ordene han sa. Men vanligvis kunne vi avgjøre av tonefallet om han ga uttrykk for bekymring eller sin store evne til å elske. En stor del av Lynns tidlige liv ble tilbragt på en spesialskole langt borte fra hjemmet. Somrene og mange ferier tilbragte han hjemme sammen med familien. De siste 17 årene bodde Lynn, som levde lenger enn sine søsken, på et sykehjem, der hans behov best kunne dekkes. Da Lynn døde, ordnet en av hans spesielle venner med begravelsen fra møtehuset vi gikk i som barn. I begravelsen kom hans kjære venner, ansatte ved sykehjemmet, noen wardsmedlemmer som husket ham fra gamle dager, og omkring et dusin barndomsvenner og deres familier. Flere brødre som hadde stått Lynn nær under hans lange, ofte ensomme opphold på sykehjemmet, holdt gripende taler. Vi fikk alle våre minner oppfrisket etter hvert som møtet skred frem. En venn mintes at Søndagsskole-læreren vår ved en anledning hadde bedt oss bære vitnesbyrd i klassen. Da han kalte på oss i tur og orden, hoppet han over Lynn, kanskje fordi han tenkte at han ikke kunne bidra med noe forståelig vitnesbyrd. Med all den rettferdige indignasjon Lynn kunne mønstre, lot han læreren få vite at han ventet å få sin anledning til å uttale seg. Selv om vi ikke forsto mye av det han sa, følte vi hans kjærlighet og dybden i en stor ånd som så tragisk var innestengt i en kropp som ikke hadde sin fulle førlighet. Ånden i den klassen var meget sterk! Etter hvert som de ansatte og disse spesielle vennene fra sykehjemmet ga uttrykk for sin ubetingede kjærlighet, ble det klart at Lynn, på sin beskjedne måte, hadde betydd noe for dem. I begravelsen ble det klart at minst tre av våre barndomsvenner og deres familier hadde utrettet noe og hjulpet Lynn ved bl.a. regelmessige besøk, lange bilturer, invitasjon til middag ved spesielle anledninger og fødselsdagsselskaper. Etter historiene og minnene var vi alle klar over at vår fysisk plagede kjærlige engel av en venn hadde gitt oss og de enestående medfølende familiene som så ofte hadde hjulpet i kjærlighet, langt mer av virkelig verdi enn han noen gang hadde fått. Ja, i dag har vi virkelig en tid med mange muligheter. Tiden er inne til å gjøre noe for å påvirke en eller annen, til å forplikte seg til å helligholde sabbatsdagen og til å bidra til at lyset i våre templer stadig er tent, for bare å nevne noen meget få muligheter. Jeg vitner om en levende Fader i himmelen og hans Sønn, vår Frelser og Forløser, som begge elsker oss ubetinget og er opptatt av at vi skal benytte oss av de mange muligheter de har gitt oss. Jeg anerkjenner og gir uttrykk for min kjærlighet til vår kjære profet, som med stor hengivenhet bærer vårt banner med mot og verdighet. I Jesu Kristi navn, amen.