Kom, la oss vandre i Herrens lys Mary Ellen Smoot Hjelpeforeningens generalpresident Hans armer er åpne for oss. Hans sannheter er tydelige og klare og hans invitasjon er sikker. Jeg har alltid likt å få invitasjoner. Gjør du det? Liker du noen gang å forestille deg at du en vakker dag skal bli invitert til noe stort, en begivenhet som vil bekrefte din betydning, din uvurderlige verdi? Forventningen er minst like morsom som selve begivenheten. Selv det hverdagslige blir mer spennende og mer meningsfylt når du forbereder deg og legger planer for en begivenhet som du er blitt invitert til. Selv nå er en hvilken som helst konvolutt i posten vår som har den minste likhet med en invitasjon, den første som blir åpnet. Uheldigvis har ikke alle invitasjoner like stor verdi. Noen kommer som fristelser eller anmodninger. Enten de kommer i posten, gjennom datamaskinen eller på fjernsynet, kan de lokke og friste ­ og faktisk forlede oss. Men heldigvis er de invitasjonene vi får fra Skriften, profetene og Den hellige ånd invitasjoner vi kan regne med. De gir oss veiledning, fred, trøst og glede. En stille, liten røst taler til oss og oppmuntrer oss til å leve rettskaffent. Vi må lytte omhyggelig til hans kalling og granske vår sjel. Når vi gjør dette, vil mørke skyer oppløses, og Guds strålende lys vil fylle oss. Invitasjoner fra Herren er vesentlige. De leder oss tilbake til vår himmelske Fader og fører oss på sannhetens og rettferdighetens vei. De anerkjenner virkelig vår uendelige verdi som Guds døtre. De er så kjærlig personlige. De kommer fra vår himmelske Fader. Han taler til oss med innbydende ord: "Kom til meg", "Følg meg", "Kom". I kveld vil Hjelpeforeningens generalpresidentskap gjerne gi en invitasjon til hver enkelt av dere: "Kom, la oss vandre i Herrens lys" (Jesaja 2:5). Vær så snill å velge RSVP, som er fransk og betyr "vennligst svar". Jesaja så alle de som gikk opp til Herrens hus for å lære Guds veier og leve i fred med hverandre. Han ønsket at alle skulle være med, derfor innbød han dem, akkurat slik vi innbyr nå: "Kom, la oss vandre i Herrens lys" (Jesaja 2:5). Min tippoldefar Israel Stoddard tok imot en invitasjon til å slutte seg til Kirken i 1842. Senere tok han imot en annen invitasjon til å slutte seg til de hellige, og familien flyttet fra New Jersey til Nauvoo. Da president Brigham Young inviterte dem til å følge ham vestover, ble de med. Mens familien dro over Mississippi-elven, kikket de seg tilbake og så på at deres hjem ble brent. På grunn av påkjenningene ved barske elementer og strabaser døde deres mor. Fem uker senere døde spebarnet, og like etter gikk deres far bort. Som min bestemor skrev: "Dette gjorde fem Stoddard-barn hjemløse og nesten pengelense, men ikke venneløse, for de hellige var gode mot dem." Denne invitasjonen tok foreldrenes og deres lille barns liv, men det bandt dem sammen for evig. Tenk et øyeblikk over sammen med meg hva det betyr å vandre i Herrens lys. Aller først, så vil vi ha lys ­ lys i vårt ansikt, lys i vårt syn på livet, lys selv når mørket omgir oss. Og det betyr også at vi vil ha et mål for og en mening med vår vandring. Frelseren lærte oss veien da han ga lignelsen om de ti jomfruer, lignelsen om talentene og lignelsen om sauene og geitene den siste uken av sitt liv. Med disse lignelsene i Matteus 25 som veiledning vil jeg gjerne se på tre leksjoner som Kristus ga oss. Når vi lytter og adlyder, blir vi søstre i lys og sannhet. For det første, lignelsen om de ti jomfruer lærer oss å vandre i hans lys ved å være åndelig beredt. Frelseren sammenlignet himlenes rike med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av jomfruene tok med olje til lampene, og da brudgommen kom, var de beredt til å ta imot ham. Mens de fem ukloke sprang omkring for å finne mer olje, kom brudgommen, og bare "de som var rede, gikk inn med ham". Søstre, er vi rede? Er vi individuelt og kollektivt i ferd med å forberede oss til den store gave som Herren har lovet alle som er trofaste? Er vi beredt til å motta hans lys? President Kimball har gitt veiledning om hvordan vi skal fylle olje på våre lamper: "Tilstedeværelse på nadverdsmøtene fyller olje på våre lamper, dråpe for dråpe gjennom årene. Faste, familiebønn, hjemmeundervisning [og besøkende lærerinners virksomhet], kontroll over kjødelige lyster, forkynnelse av evangeliet, studium av Skriften, hver handling i hengivenhet og lydighet er en ny dråpe olje. Gode gjerninger, betaling av offergaver og tiende, kyske tanker og handlinger, ekteskap i pakten for evig ­ også disse bidrar . . . til oljen som gjør at vi midt på natten kan [være rede]."1 Jeg vil gjerne fortelle dere hva en søster mente om hvordan Hjelpeforeningen hjalp henne å forberede seg åndelig. Jeg ble så inspirert av hennes tro at jeg ba henne skrive sitt vitnesbyrd og sende det til meg. Jeg vil lese en del av det. Hun skriver: "Hvilken velsignelse Hjelpeforeningen har vært for meg. Jeg var skilt ­ enslig mor med en liten datter. Jeg hadde også mistet en sønn. I timevis sto jeg på kne og ba om hjelp fra min Frelser og min himmelske Fader. Men ­ der var Hjelpeforeningen. Det var min organisasjon. Hele uken strevde jeg med å prøve å forsørge min lille datter og meg selv på min spinkle lønn og minimale utdannelse. Jeg gikk i kirken hver søndag. Det virket for meg som det at jeg gikk i Hjelpeforeningen hver uke hjalp meg å bli en sterkere og bedre søster. Jeg gikk ikke glipp av de andre møtene heller. Jeg gikk fordi jeg visste at det var der jeg skulle være. Jeg gikk og frydet meg så over ordet og spesielt Hjelpeforeningen. Den var min 'hjelp' og min 'forening'. Jeg hørte hjemme der, følte meg som en del av den. Jeg fordypet meg i leksjoner, tjeneste for andre . . . og for mitt lille barn. Jeg fant ut at hvis jeg holdt tankene og hendene opptatt, var det mindre tid til å tenke på gårsdagens smerter . . . Men det jeg husker fra alle disse årene, er tilhørigheten jeg følte ­ til organisasjonen min Herre og Frelser ga til alle søstre, ikke bare meg."2 Som søstre i Hjelpeforeningen skal vi hjelpe hverandre å forberede oss til dagen da brudgommen kommer tilbake. Når vi er aktivt med i Hjelpeforeningen, vil våre lamper bli fylt. Vår tro vil holde seg sterk. En av de gaver Gud har lovet alle som oppriktig søker ham, er tro. Eldste Bruce R. McConkie forklarte: "Tro er en Guds gave gitt som belønning for personlig rettferdighet. Den gis alltid når rettferdighet er til stede, og jo større lydighet mot Guds lover, desto større vil troens gave være."3 Tro og alle åndelige gaver er tilgjengelige for alle som er villige til å leve for dem. Mange ganger tror vi at bare det å være medlem av Kirken vil gjøre oss berettiget til alt som Herren har lovet. Men hver velsignelse krever lydighet. Herren sa: "Når vi mottar noen velsignelse fra Gud, er det ved lydighet mot den lov som forjetter velsignelsen" (L&p 130:21). Vi får styrke ved å etterleve budene. Hvis vi derfor ønsker å vandre i Herrens lys, setter vi en åndelig fot foran den andre. Vi følger den åndelige beredskaps sti, slik den fremsettes i Skriften og av våre levende profeter. Vi tar fullt fellesskap i Hjelpeforeningen. Denne foreningen, som ble opprettet og ledet av våre profeter ved åndelig inspirasjon, er ikke bare et søndagsmøte. Det er en organisasjon som bringer søstre og deres familier til Kristus. For det annet, når vi arbeider under ledelse av og i harmoni med prestedømsledere og med hverandre, vil Herren få oss til å vandre i hans lys ved å utvikle våre talenter. En annen lignelse Frelseren fortalte den siste uken han levde, var lignelsen om talentene. Dere kjenner alle historien og budskapet i den. Jeg vil gjerne repetere den sammen med dere. Herren sammenlignet himlenes rike med "en mann som var i ferd med å dra utenlands. Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem sin eiendom. Til en ga han fem talenter, til en annen to, til en tredje én talent" (Matteus 25:14­15). Da mannen ba om regnskap for talentene, var han fornøyd med den som hadde fem talenter og tjente fem til. Han var også fornøyd med tjeneren som hadde to talenter og tjente to til. Men han var slett ikke fornøyd med tjeneren som hadde fått én talent og gravd den ned i jorden. Han tok talenten fra denne tjeneren og ga den til en annen (se v. 16­30). Jeg tror fullt og fast at våre talenter utvikles når vi blir kalt til tjeneste. Hvis vi trofast tar imot kallet, vil vi oppdage skjulte talenter, som kjærlighet, medlidenhet, evnen til å skjelne, til å være en god venn, fredsstifter, lærer, leder, husmor, skribent, forsker ­ alt dette er talenter. Som tenåring var jeg på stavskonferanse sammen med mine foreldre. Eldste Harold B. Lee var den presiderende autoritet og taler. Min far hadde vært oppe hele natten og vannet sin jordbæråker på fire hektar. Han kjempet for å holde seg våken, og det meste av tiden tapte han kampen. Men han kunne ikke tenke seg å holde seg borte fra stavskonferansen, spesielt når han visste at eldste Lee skulle tale. Vi ble alle litt overrasket da eldste Lee reiste seg og begynte med å kalle på noen unge kvinner i forsamlingen til å bære vitnesbyrd. Min far, som vanligvis hadde rett når det gjaldt slike ting, dyttet borti meg og sa: "Du blir neste taler." Jeg tenkte: "Han vil sikkert ikke kalle på meg, jeg sitter på første rekke i aktivitetssalen." Da jeg kikket oppover midtgangen, ble jeg klar over hvor langt det ville være til talerstolen. Jeg var den neste som ble kalt på. Og det var selvfølgelig den lengste veien jeg hadde gått i mitt liv. Jeg tok imot invitasjonen fra eldste Lee, og mens jeg gikk tilbake til plassen min, klemte kjære personer i forsamlingen armen min eller klappet meg på hånden. Denne opplevelsen oppløftet meg, og vi vil alle bli oppløftet når vi får mot til å ta imot invitasjoner fra Herren og hans ledere. Invitasjonen til å vandre med Herren er en lang vandring. Når 4 200 000 kvinner i Kirken danner en krets av søstre og bruker våre talenter, kan vi utrette noe i denne verden. Én person kan utrette noe. Hver enkelt av oss har enestående gaver. Bruk deres gaver til å tjene andre. Hvis dere skal vandre i Herrens lys, må dere oppdage deres individuelle sterke sider og utvikle dem. Dere vil finne stor glede når dere uselvisk gir andre del i alt Herren har gitt dere. For det tredje, i den siste av de tre lignelsene gir Frelseren en invitasjon til å vandre i Herrens lys ved å tjene den enkelte. Han gir lignelsen om sauene og geitene, og til sauene ved sin høyre hånd sier han: "Kom hit, dere som er velsignet av min Fader! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg . . . Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg" (Matteus 25:34­36, 40). Når vi vandrer i Herrens lys, går vi ikke alene. Vi går hånd i hånd med våre søstre og brødre. Vi underviser vår familie og styrker dem. Vi elsker og tjener vår wardsfamilie og når ut til individuelle medlemmer. Profeten Joseph Smith kom med denne innbydelse: "Intet er i den grad egnet til å få menneskene til å forsake synd som å ta dem ved hånden og våke over dem med ømhet. Når menneskene viser den minste vennlighet og kjærlighet for meg, o hvilken makt dette har over mitt sinn, mens den motsatte holdning har en tendens til å fremkalle alle bitre følelser og gjøre menneskesinnet nedstemt."4 Vi kan alle bli oppbygget av en tale Eliza R. Snow holdt. Hun sa: "Gud ser ned på dere, englene nedtegner deres lønnlige gjerninger . . . La oss be hver dag og forsøke å bli renere . . . og oppdra våre barn til å bli høflige og rene, så de kan bli nyttige . . . for samfunnet." Og så fortsatte hun: "Bestreb dere på å gjøre hjemmet lykkelig, holde deres barn borte fra dårlig selskap, og mens dere arbeider for å kle dem pent, må dere ikke la være å lære dem de prinsipper som vil kunne oppløfte og foredle dem og forberede dem til senere nytte i Guds rike."5 Når vi helhjertet tar imot Herrens invitasjon til å vandre i hans lys, blir vi åndelig beredt. Vi utvikler våre talenter, og vi når ut til Guds familie. Når vi vandrer i hans lys, blir vi kvinner med mot og overbevisning. Vi blir kvinner med fremsyn, kvinner med en fremtid, og kvinner av evig verdi. Gå sammen med oss om å bygge opp åndelig styrke, om å utstråle sannhet til verden og lovprise familien. Vi er en verdensomspennende krets av søstre ­ en krets med trygghet og beskyttelse. Vi er Hjelpeforeningen i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vær så snill å ta imot invitasjonen til å komme hjem, hjem til Herrens armer og til deres søstre som elsker dere og trenger dere. Jesaja så oss i vår tid. Han så mennesker i alle nasjoner gå til Herrens hus og vandre i hans lys. Han visste at Herren ville trenge deg som en utrolig styrke til det gode og et mektig redskap for Guds prestedømme. Under ledelse av et kongelig prestedømme vil Hjelpeforeningen bidra til å etablere Guds rike på jorden. For riket vil absolutt bli etablert, og Kristus skal selv regjere. Alle som tar imot hans invitasjon, vil føle hans omfavnelse og nyte de gode ord: "Vel gjort, [min] gode og tro tjener! . . . Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere" (Matteus 25:23, 34). Til våre søstre over hele verden vitner jeg om at Jesu Kristi evangelium er sant. Hans armer er åpne for oss. Hans sannheter er tydelige og klare, og hans invitasjon er sikker. Jeg ber om at vi må forstå hvilken vital rolle Hjelpeforeningen spiller, under prestedømmets ledelse og i samarbeid med det, når det gjelder å berede kvinner og familier for opphøyelse. Må vi være eksemplariske kvinner og stå tappert frem for sannheten. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Faith Precedes the Miracle (1972), s. 256. 2. Brukt med tillatelse. 3. Mormon Doctrine, 2. utg. (1962), s. 264. 4. Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 181. 5. Woman's Exponent, 1. mai 1891, s. 164.