Vi er ikke alene Sheri L. Dew Annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap Vi er lovet at det tredje medlem av Guddommen stadig skal være vår ledsager og derfor det privilegium å motta åpenbaring for oss selv. Det er nesten tre år siden jeg fikk en av disse fryktede telefonoppringningene en tidlig morgen. Min yngre bror Steve hadde hatt et alvorlig hjerteanfall og døde om natten. I løpet av et øyeblikk, og uten noe forvarsel, hadde jeg mistet min mest betrodde venn. De følgende dagene reiste mange som var glad i Steve og hans familie, til deres hjem i Colorado. Men først etter begravelsen gikk det opp for meg at syv av mine kjære venner hadde tatt den lange turen fra Salt Lake City for å være tilstede under begravelsen. Ingen av dem hadde noen gang truffet min bror. De hadde kommet for å støtte meg. Dere kan tenke dere hva jeg følte da de omringet meg og en av dem sa: "Vi ville bare ikke at du skulle være alene i dag." I ord og gjerning underviste de om et guddommelig prinsipp. Det er ikke godt for noen av oss å være alene, og det er heller ikke meningen. Ensomhet ser ut til å være en del av jordelivets erfaring. Men Herren har i sin barmhjertighet sørget for at vi aldri trenger å takle jordelivets utfordringer alene. Jeg tenkte på dette mens jeg nylig satt på et møte hvor taleren virket svært opptatt av hvor vanskelig det er å etterleve evangeliet. Da møtet var over, var jeg nedtrykt. Han hadde fått det å etterleve evangeliet til å virke som om vi er dømt til et livslangt slit. Det er ikke det å etterleve evangeliet som er vanskelig. Det er livet som er vanskelig. Det som er vanskelig, er å plukke opp bitene igjen når pakter har blitt brutt eller verdinormer sviktet. Evangeliet er de gode nyheter som gir oss midler til å takle de feil, hjertesorger og skuffelser vi kan vente å erfare her. Medlemskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige innebærer visse privilegier. Her er noen få: Vi blir ledet av menn med Guds prestedømme, den mektigste og helligste kraft på jorden. Vi er medlemmer av Hjelpeforeningen, den eneste organisasjon for kvinner som er grunnlagt av en Guds profet. Og i kveld vil vi bli undervist av en levende profet, president Gordon B. Hinckley, som er Herrens salvede i denne tid. Jeg vitner om at han er en profet i enhver dimensjon av ordet, og at han mottar åpenbaring for å velsigne alle som har ører å høre med. Til disse bemerkelsesverdige privilegier føyer jeg til enda et. Nephi forkynte: "Hvis I vil . . . motta den Hellige Ånd, vil den vise eder alt I skal gjøre" (2. Nephi 32:5). Hvilket bemerkelsesverdig privilegium og løfte! Lorenzo Snow sa at det er "enhver siste-dagers-helligs store privilegium . . . å få Åndens tilkjennegivelser hver dag i vårt liv . . . slik at vi kan være istand til å kjenne lyset og ikke famle rundt i mørke" (CR, april 1899, s. 52). Og søster Eliza R. Snow sa: "Dere kan snakke til de [siste-dagers-hellige] om verdens dårskap . . . helt til dommedag, det gjør ikke noe inntrykk. Men . . . sett dem i en stilling hvor de vil ha Den hellige ånd, så vil den være en sikker beskyttelse mot verdens påvirkning" (Woman's Exponent, 15. september 1873, s. 63). Vi er lovet at det tredje medlem av Guddommen stadig skal være vår ledsager og derfor det privilegium å motta åpenbaring for oss selv. Vi er ikke alene! Den hellige ånd utvider vårt sinn, vårt hjerte og vår forståelse, hjelper oss å overvinne svakheter og motstå fristelse, inspirerer til ydmykhet og omvendelse, leder og beskytter oss på mirakuløse måter og gir oss visdom, guddommelig oppmuntring, fred i sinnet, et ønske om å forandre oss og evne til å skjelne mellom menneskers filosofier og åpenbart sannhet. Den hellige ånd er Faderens og Sønnens tjener og sendebud, og han vitner både om deres strålende, globale eksistens og deres forbindelse med oss personlig. Uten Åndens nærvær er det umulig å forstå vår egen misjon eller å få forsikring om at vår kurs er riktig. Ingen jordisk trøst er som den trøst Talsmannen (Trøsteren) gir. President Hinckley har sagt: "Det finnes ingen større velsignelse for oss . . . enn å bli ledsaget av Den hellige ånd" (Boston Massachusetts regionalkonferanse, 22. april 1995, uthevelse tilføyet). Likevel klaget Brigham Young: "[Vi] kan ha Herrens ånd til å . . . lede [oss] . . . Men jeg tror at vi i så henseende slår oss til ro med langt mindre enn det dette privilegium tilsier" (Deseret News Semi-Weekly, 3. des. 1867, s. 2). Er det mulig at vi som er blitt utrustet med den kraftigste motgift på jorden ­ Den hellige ånds gave ­ ikke alltid benytter denne gaven fullt ut i denne skumringstimen av tidenes fyldes evangelieutdeling, da Satan og hans tjenere flakker omkring på jorden og oppfordrer til svik, mismot og fortvilelse? Gjør vi oss skyldige i åndelig sett bare å "klare oss" og ikke tilegne oss den kraft og beskyttelse som er innen vår rekkevidde? Er vi fornøyd med langt mindre enn Herren er villig til å gi oss, velger vi i alt vesentlig å ordne opp selv istedenfor å handle som partner med Guddommen? Denne kirken er en åpenbaringens kirke. Vår utfordring består ikke i å få Herren til å tale til oss. Vårt problem består i å høre hva han har å si. Han har lovet: "Så ofte som du har søkt veiledning, har du fått undervisning av min Ånd" (L&p 6:14). Det er vesentlig at vi, Hjelpeforeningens søstre, lærer å høre Herrens røst. Likevel er jeg redd for at vi ofte unnlater å søke Åndens veiledning. Kanskje vi ikke vet hvordan og ikke har prioritert å lære det. Eller vi er så klar over våre egne svakheter at vi ikke føler oss verdige, virkelig ikke tror at Herren vil tale til oss, og derfor ikke søker åpenbaring. Eller vi har tillatt verdens distraksjoner og hastverk å skyve Ånden ut. Hvilken tragedie! For Den hellige ånd velsigner oss med optimisme og visdom i tider hvor vi har utfordringer som vi ganske enkelt ikke kan mestre på egenhånd. Det er intet under at en av Satans yndlingstaktikker blant rettferdige siste-dagers-hellige kvinner er travelhet ­ å gjøre oss så opptatt med dagliglivets kjas og mas at vi unnlater å fordype oss i Jesu Kristi evangelium. Søstre, vi kan ikke tillate oss ikke å søke det som er av Ånden! Det er for mye som står på spill. Det er for mange som er avhengige av oss som mødre, søstre, ledere og venner. En kvinne som ledes av Herren, vet hvor hun skal vende seg for å få svar og fred. Hun kan ta vanskelige avgjørelser og takle problemer med selvtillit fordi hun lytter til råd fra Ånden, så vel som fra sine ledere som også er veiledet av Ånden. Vårt ansvar er derfor å lære å høre Herrens røst. En dag mens jeg leste om de instruksjoner Nephi fikk om å bygge et skip, tenkte jeg: "Men, hvordan forsto Nephi så klart hva Herren sa til ham?" Dette spørsmålet fikk meg til å undersøke alle de bevis i Skriften jeg kunne finne på direkte kommunikasjon mellom Gud og mennesker. På hvert sted satte jeg et lite rødt kryss i margen i standardverkene mine. Nå, mange år senere, er standardverkene mine fulle av små røde kryss, og hvert er et tegn på at Herren virkelig kommuniserer med sitt folk. Jeg har erfart dette selv. Jeg minnes en gang da en personlig skuffelse fikk meg til å føle meg ytterst ensom. En dag mens jeg søkte i Skriften etter trøst, fikk jeg den innskytelsen jeg trengte til å se på et bestemt vers. Dette verset førte meg til hundrevis av andre i noe som ble en periode med intens søking. Men først tre år senere var det et annet vers som formelig lyste mot meg. Først da ble jeg gitt å forstå hva Herren hadde prøvd å lære meg hele tiden om forsoningens kraft til å lette våre byrder. Noen av de tydeligste tilskyndelser jeg noen gang har mottatt, har kommet når jeg har vært fordypet i Skriften. Den er en kanal for åpenbaring. Den lærer oss Åndens språk. Vår evne til å høre åndelig er forbundet med vår vilje til å arbeide for det. President Hinckley har ofte sagt at den eneste måten han vet å få noe gjort, er å gå ned på sine knær og be om hjelp og deretter reise seg og gå til verks. Denne kombinasjonen av tro og hardt arbeid er den fullkomne måte å lære Åndens språk på. Frelseren forkynte: "Salig er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal fylles med den Hellige Ånd" (3. Nephi 12:6, uthevelse tilføyet). Hungre og tørste betyr intet annet enn åndelig arbeid. Arbeid i templet, omvendelse for å bli stadig renere, det å tilgi og søke andres tilgivelse og oppriktig faste og bønn gjør alt sammen at vi blir mer mottagelige for Ånden. Åndelig arbeid er effektivt og det er måten å lære å høre Herrens røst på. Eldste Bruce R. McConkie sa: "Det er ingen pris som er for høy . . . intet offer for stort hvis resultatet er at vi . . . kan glede oss over Den hellige ånds gave" (A New Witness for the Articles of Faith, s. 253). Hva er vi villige til å gjøre, hvilke svakheter og fornøyelser vil vi gi avkall på, for at Den hellige ånd skal være vår stadige ledsager, personlige beskytter og veileder? Det er et spørsmål som det er verdt å stille, for la oss ha følgende klart for oss: Motstanderen fryder seg over å skille oss, Kirkens søstre, fra Ånden. For han vet hvor vesentlig vår innflytelse og vårt nærvær er i Guds rike i de siste dager. Hvor kan verdens mennesker se hen for å finne dydige og rettskafne kvinner ­ kvinner som utstråler godhet fordi deres ansikter sender ut Kristi lys? Til oss, Hjelpeforeningens søstre. Dette er ingen overdrivelse. Det er det vi er befalt. Det finnes ingen annen kvinnegruppe som Herren stoler mer på enn oss ­ kvinner som kan høre og som vil gi akt på Herrens røst. Herren elsker kvinnene i denne kirken! Og han regner med at kvinnene i denne kirken, over hele verden, vil utrette det bare vi kan utrette. Sist vår tilbragte jeg en dag i Sibir. Da jeg gikk inn i en leiet sal for å møte søstrene der, ble jeg fullstendig overveldet av Ånden. Jeg visste at jeg var sammen med kvinner som Herren elsket ­ våre pionersøstre i Russland. Jeg undret meg på om det var slik jeg ville ha følt det om jeg hadde vært sammen med Emma og Eliza i Nauvoo. Det var ikke bare jeg som følte det. Mot møtets avslutning lente søster Efimov, misjonspresidentens hustru, seg mot meg og med de få engelske ordene hun kunne, hvisket hun: "Mye hellig ånd." Ja, virkelig mye Hellig ånd. Ånden kan ganske enkelt ikke holdes tilbake blant rettferdige kvinner som gjør sitt beste. Vi kommer bare til å avholde ett hovedmøte til i Hjelpeforeningen i dette århundre. Herren hadde stor nok tillit til oss til at han sendte oss hit i denne ytterst viktige tid i verdens historie. Vi må stå frem som de kvinner vi ble opplært til å bli i det førjordiske liv. Vi har ikke det privilegium å være noe mindre enn vi er i stand til eller å ta lett på det å søke Åndens gaver. Men vi kan takle utfordringen. Måtte vi alle i kveld bestemme oss for at intet skal komme imellom oss og Herrens ånd. Måtte vi igjen forplikte oss til å vokse åndelig og arbeide litt hardere for å søke himmelens inspirasjon som veiledning. Det er Den hellige ånd som leder oss til Herren, som binder oss til ham og som ugjenkallelig besegler vårt vitnesbyrd om ham. Jeg vet at Gud er vår Fader, at Jesus Kristus er vår Forløser, og at de har sørget for at vi aldri trenger å være alene. Slik mine venner støttet meg da jeg trengte det så sterkt, kan vi få Den hellige ånd til å styrke og veilede oss. Måtte vi søke av hele vår sjels styrke å høre og gi akt på Herrens røst, slik at vi kan gjøre det vi er sendt hit for å gjøre. I Jesu Kristi navn, amen.