Foreldre i Sion President Boyd K. Packer Fungerende president for De tolv apostlers quorum Jeg ønsker å oppmuntre ledere til å ta hjemmet omhyggelig i betraktning så de ikke gir kall eller planlegger aktiviteter som legger en unødvendig byrde på foreldre og familier. I 1831 ga Herren en åpenbaring til foreldre i Sion.1 Det er foreldre jeg ønsker å tale om. Jeg har virket i De tolvs quorum i 28 år, og i ni år som assistent for De tolv. Tilsammen utgjør det 37 år ­ nøyaktig halvparten av mitt liv. Men det er et annet kall jeg har hatt enda lenger. Jeg er far og bestefar. Det gikk mange år før jeg oppnådde tittelen bestefar ­ og ytterligere 20 år å få tittelen oldefar. Disse titlene ­ far, bestefar, mor, bestemor ­ medfører ansvar og en autoritet som delvis skriver seg fra erfaring. Erfaring er en mektig læremester. Mitt kall i prestedømmet definerer min stilling i Kirken, tittelen bestefar min stilling i familien. Jeg vil snakke om begge to samlet. Det å være foreldre er noe av det viktigste siste-dagers-hellige kan vie sin tid til. Mange medlemmer møter konfliktfylte situasjoner når de iherdig prøver å balansere sitt foreldreansvar med trofast aktivitet i Kirken. Det finnes ting av vital betydning for en siste-dagers-hellig familie som bare kan oppnås ved å gå i Kirken. Prestedømmet er der, hvilket gir en mann myndighet til å lede og velsigne sin hustru og sine barn, samt pakter som knytter dem sammen for alltid. Kirken ble befalt å "møte sammen ofte"2, og "når I forsamler eder, skal I belære og oppbygge hverandre".3 Mosiah og Alma forkynte det samme for sitt folk.4 Vi er blitt befalt å "vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre".5 Herren kalte Joseph Smith jr. ved navn og sa: "Du har ikke holdt budene, og må derfor nødvendigvis refses."6 Han hadde unnlatt å undervise sine barn. Det er eneste gang ordet refse er brukt når han irettesettes. Hans rådgiver Frederick G. Williams var under samme fordømmelse: "Du har ikke lært dine barn lys og sannhet."7 Sidney Rigdon ble fortalt det samme, og likeledes biskop Newel K. Whitney8, og Herren tilføyde: "Det jeg sier til en, sier jeg til alle."9 Vi har sett moralnormene synke stadig lavere, inntil de nå er i fritt fall. Samtidig har vi sett en strøm av inspirert rettledning for foreldre og familier. Hele Kirkens undervisningspensum og alle aktiviteter har blitt omstrukturert og samordnet med hjemmet: Wardslærer-virksomheten ble hjemmeundervisning. Familiens hjemmeaften ble gjeninnført. Genealogi ble omdøpt til slektshistorie og tilrettelagt for innsamling av opptegnelser om alle familiene. Og den historiske Erklæring om familien ble gitt av Det første presidentskap og De tolv apostlers råd. Familien ble, og er fortsatt, et dominerende tema på møter og konferanser og i rådsforsamlinger. Alt dette innledet en epoke som savner sidestykke når det gjelder bygging av templer hvor myndigheten til å besegle familier sammen for evigheten utøves. Kan dere se inspirasjonens ånd hvile på Herrens tjenere og på foreldre? Kan vi forstå hvilken utfordring og hvilket angrep som nå rettes mot familien? Når vi arrangerer aktiviteter utenfor hjemmet for familien, må vi være varsomme. Ellers kan vi bli som en far som er fast bestemt på å gi alt mulig til sin familie. Han vier all sin energi til å nå dette målet, og lykkes. Men først da oppdager han at det de trengte mest, å være sammen som en familie, har vært neglisjert. Og så høster han sorg istedenfor tilfredshet. Hvor lett er det ikke, i vårt ønske om å tilrettelegge programmer og aktiviteter, å overse mors og fars ansvar og det viktige behovet familier har for å ha tid sammen. Vi må være forsiktige så ikke Kirkens programmer og aktiviteter blir for tunge å bære for noen familier. Evangeliets prinsipper, når de forstås og anvendes, styrker og beskytter både enkeltmennesker og familier. Hengivenhet mot familien og hengivenhet mot Kirken er ikke to forskjellige og adskilte ting. Jeg så nylig en kvinne reagere da det ble sagt om en annen: "Siden hun fikk den nye babyen, gjør hun ingenting i Kirken." Du kunne nesten se en baby i armene hennes da hun følelsesladet protesterte: "Hun gjør noe i Kirken. Hun ga det spedbarnet liv. Hun fostrer og lærer det opp. Hun gjør det viktigste hun kan gjøre i Kirken." Hvordan ville du svare på dette spørsmålet: "På grunn av sitt funksjonshemmede barn er hun nødt til å være hjemme, og han har to jobber for å greie de økte omkostningene. De er sjelden på møtene ­ kan vi regne dem som aktive i Kirken?" Og har du noengang hørt en kvinne si: "Min mann er en meget god far, men han har aldri vært biskop eller stavspresident eller gjort noe viktig i Kirken." Som svar på dette sa en far kraftfullt: "Hva er viktigere i Kirken enn å være en god far?" Trofast tilstedeværelse i Kirken, sammen med omhyggelig ivaretagelse av familiens behov, er en tilnærmet perfekt kombinasjon. I Kirken lærer vi om Den store plan for lykke.10 I hjemmet anvender vi hva vi har lært. Hvert kall og hver tjenestegjerning i Kirken medfører erfaring og verdifull innsikt som videreføres til familielivet. Ville vårt perspektiv vært klarere hvis vi et øyeblikk kunne betrakte det å være foreldre som et kall i Kirken? Egentlig er det langt mer enn det, men hvis vi ville betrakte det slik et øyeblikk, kunne vi oppnå bedre balanse i den måten vi tilrettelegger familienes aktiviteter på. Jeg vil ikke at noen skal bruke det jeg sier som unnskyldning for å si nei til et inspirert kall fra Herren. Det jeg ønsker, er å oppmuntre ledere til å ta hjemmet omhyggelig i betraktning så de ikke gir kall eller planlegger aktiviteter som legger en unødvendig byrde på foreldre og familier. Jeg leste nylig et brev fra et ungt par hvis kall i Kirken krever at de må engasjere en barnevakt for å passe småbarna så de kan være tilstede på møtene. Det har blitt svært vanskelig for dem begge å være hjemme sammen med barna sine samtidig. Kan dere se noe som er i ubalanse der? Hver gang dere planlegger en aktivitet for et barn eller en ungdom, planlegger dere også for familien ­ spesielt moren. Tenk på den moren som i tillegg til sitt eget kall og sin ektemanns kall må få barnet sitt klart og haste fra en aktivitet til en annen. Noen mødre blir mismodige ­ og deprimerte. Jeg får brev der ordet skyldfølelse kommer til anvendelse, fordi de ikke klarer å gjøre alt. Det å komme til Kirken er, eller skulle være, å komme til et tilfluktssted fritt for hverdagslivets press. Det skulle bringe fred og tilfredshet. Hvis det fører til press og mismodighet, er det noe som er i ubalanse. Og Kirken er ikke det eneste ansvarsområde foreldre har. Andre institusjoner har en meget berettiget grunn til å kalle på familiens ressurser ­ skole, arbeidsgiver, lokalsamfunn ­ alt trenger å få sin plass. En mor fortalte meg nylig at hennes familie hadde flyttet fra et landlig ward med spredt bebyggelse, hvor aktivitetene nødvendigvis ble samlet ukentlig til en hverdagskveld. Det var storartet. De hadde tid til familien. Jeg kan se dem for meg sittende sammen rundt bordet. De flyttet vestover til et større ward hvor medlemmene bodde nærmere møtehuset. Hun sa: "Nå er familien vår engasjert tirsdag kveld, onsdag kveld, torsdag kveld, fredag kveld, lørdag kveld og søndag kveld. Det er en belastning for familien." Husk: når dere planlegger en aktivitet for et barn eller en ungdom, planlegger dere også for familien ­ spesielt moren. De fleste familier gjør sitt ytterste, men noen blir ganske enkelt utmattet av å holde det gående med helseproblemer og økonomiske problemer, og tilslutt trekker de seg tilbake og blir inaktive. De innser ikke at de trekker seg unna den beste kilden til lys og sannhet og til hjelp for sin familie, og beveger seg inn i skyggenes dal hvor farer og hjertesorg venter. Jeg må nevne en sak som helt klart byr på de største utfordringer. Noen unge får svært lite undervisning og støtte i hjemmet. Det er ikke tvil om at vi må stille opp for dem. Men hvis vi legger opp til et konstant aktivitetsprogram utenfor hjemmet som i tilstrekkelig grad skal kompensere for det som går tapt i de hjemmene, kan det gjøre det vanskelig for påpasselige foreldre å få tid til å være sammen med og undervise sine egne barn. Kun bønn og inspirasjon kan lede oss til å finne denne vanskelige balansen. Vi hører ofte: "Vi må arrangere hyppige og spennende aktiviteter så ikke våre unge oppsøker mindre bra steder." Noen av dem vil det. Men det er min overbevisning at hvis vi lærer foreldre å være ansvarlige og lar dem få nok tid på seg, vil deres barn i det lange løp holde seg i hjemmet. Der, i hjemmet, kan de lære det som ikke kan undervises effektivt hverken i Kirken eller på skolen. I hjemmet kan de lære å arbeide og ta ansvar. De lærer hva de skal gjøre når de får egne barn. I Kirken blir barn f.eks. undervist i tiende-prinsippet, men det er i hjemmet at prinsippet anvendes. Hjemme kan selv små barn vises hvordan de regner ut en tiendedel og hvordan den betales. En gang var president og søster Harold B. Lee i vårt hjem. Søster Lee la en håndfull småmynter på bordet foran sønnen vår. Hun fikk ham til å skyve de blanke myntene til den ene siden og sa: "Disse er tienden din, disse tilhører Herren. De andre kan du beholde." Ettertenksomt flyttet han blikket fra den ene haugen med mynter til den andre, og så sa han: "Har du ikke noen flere som er skitne?" Det var da den virkelige undervisningen kunne begynne. Wardsrådet er det perfekte sted å opprette balanse mellom hjem og kirke. Her kan brødrene i prestedømmet, som selv er fedre, og søstrene i hjelpeorganisasjonene, som selv er mødre, med inspirert innsikt koordinere arbeidet til organisasjonene, som hver betjener forskjellige medlemmer av familien. Rådets medlemmer kan sammenholde hva hver organisasjon legger opp til for hvert av medlemmene, og hvor mye tid og midler som kreves. De kan forene istedenfor å splitte familier og vise omsorg for enslige foreldre, barnløse, ugifte, de eldre, de funksjonshemmede ­ og tilby langt mer enn bare aktiviteter for barna og de unge. Wardsrådet har ressurser som ofte overses. Besteforeldre som ikke virker i noe kall, kan f.eks. hjelpe unge familier å finne seg til rette på den vei de selv en gang vandret. Herren advarte foreldre og sa: "Hvis foreldre i Sion . . . har barn, og de ikke lærer dem å forstå læren om omvendelse, tro på Kristus den levende Guds Sønn og om dåp og Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse, når de er åtte år gamle, skal synden vre på foreldrenes hoder."11 Wardsrådet er ideelt for vårt nåværende behov. Her kan hjemmet og familien bli forankret på riktig sted, og Kirken kan støtte snarere enn erstatte foreldrene. Fedre og mødre vil forstå både sin forpliktelse til å undervise sine barn, og velsignelsene som Kirken bringer til veie. Etter hvert som verden blir stadig mer truende, søker himmelens krefter stadig nærmere familier og foreldre. Jeg har studert Skriften inngående, og har undervist fra den. Jeg har lest mye fra det profetene og apostlene har sagt. De har hatt en dyptgripende innflytelse på meg som mann og far. Men det meste av det jeg vet om hva vår himmelske Fader føler for oss, hans barn, har jeg lært fra det jeg føler for min hustru og mine barn, og deres barn. Dette har jeg lært i hjemmet. Jeg har lært det av mine foreldre, av min hustrus foreldre, av min kjære hustru, og av mine barn, og kan derfor bære vitnesbyrd om en kjærlig himmelsk Fader og en forløsende Herre. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. L&p 68:25. 2. L&p 20:75. 3. L&p 43:8. 4. Se Mosiah 18:25, Alma 6:6. 5. Mal. 4:6, se også 3. Ne. 25:5­6, L&p 2:2­3. 6. L&p 93:47. 7. Se L&p 93:41­42. 8. L&p 93:44, 50. 9. L&p 93:49. 10. Se Alma 12:32. 11. L&p 68:25.