President Gordon B. Hinckley
La oss være sanne Kristi disipler, leve etter den gyldne regel om å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss.
Mine kjære brødre og søstre, vi ønsker dere hjertelig velkommen til denne generalkonferansen som har blitt en stor verdenskonferanse for Kirken.
Det som foregår her, vil bli hørt og sett over hele USA, Canada og store deler av av verden forøvrig. Jeg tror ikke det finnes noe å sammenligne det med. Jeg berømmer og takker alle som har hatt hånd om den kompliserte planleggingen av dette store foretagendet.
Vi er forsamlet for å tilbe Herren, erklære hans guddommelighet og at han virkelig lever. Vi er forsamlet for på ny å bekrefte vår kjærlighet til ham og vår kunnskap om hans kjærlighet til oss. Ingen, uansett hva han eller hun sier, kan minske den kjærligheten.
Det finnes noen blant oss som prøver på det. Det finnes eksempelvis noen innenfor andre trosretninger som ikke betrakter oss som kristne. Det betyr ikke så mye. Det som teller, er hvordan vi betrakter oss selv. Vi erkjenner uten betenkning at det finnes meningsforskjeller. Var det ikke så, ville det ikke ha vært nødvendig med en gjengivelse av evangeliet. President Packer og eldste Ballard talte nylig om dette i andre fora.
Jeg håper at vi ikke strides om denne sak. Det er ingen grunn til å debattere den. Vi vitner enkelt, stillferdig og uten unnskyldning om at Gud har åpenbart seg og sin elskede Sønn ved innledningen av sitt verks fullstendige og endelige evangelieutdeling.
Vi må ikke bli umedgjørlige når vi snakker om doktrinære meningsforskjeller. Det er intet rom for skarpe ord. Men vi kan aldri oppgi eller gå på akkord med den kunnskap som har kommet til oss gjennom åpenbaring og direkte overgivelse av nøkler og myndighet ved deres hender som innehadde dem i fordums tid. La oss aldri glemme at dette er en gjenopprettelse som ble fastsatt av verdens Frelseren. Det er ikke en reformasjon av det man måtte mene er feil praksis og lære som måtte ha utviklet seg gjennom århundrene.
Vi kan respektere andre religioner, og vi må gjøre det. Vi må anerkjenne alt det gode de utretter. Vi må lære våre barn å være tolerante og vennlige overfor andre som ikke tilhører vår tro. Vi kan samarbeide med andre religioner, og vi gjør det for å forsvare de verdier som har gjort vår sivilisasjon stor og vårt samfunn særegent.
Eksempelvis kom nylig en protestantisk prest, en ytterst effektiv leder i den endeløse kampen mot pornografi, til mitt kontor. Vi er takknemlige for ham. Vi slutter oss til ham og hans medarbeidere. Vi gir økonomisk støtte til hans organisasjon.
Vi kan samarbeide med mennesker av andre trosretninger, og vi gjør det i forskjellige tiltak i den endeløse kampen mot samfunnsonder som truer de dyrebare verdier som er så viktige for oss alle. Disse menneskene tilhører ikke vår tro, men de er våre venner, våre medmennesker og medarbeidere i en rekke saker. Vi er glad for å gi støtte til deres arbeid.
Men det inngår ikke noe doktrinært kompromiss i alt dette. Det er ikke nødvendig og må ikke bli nødvendig for oss. Men det hersker en god følelse av fellesskap når vi arbeider sammen.
Når vi utfører vår spesielle misjon, gjør vi det med et mandat som ble gitt oss av den oppstandne Herre, som har talt i denne siste og endelige evangelieutdeling. Dette er hans unike og store sak. Vi bærer vitnesbyrd om ham og vitner om ham. Men vi trenger ikke gjøre det arrogant eller selvrettferdig.
Som Peter sa det, er vi "en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom". Hvorfor? For at vi kan "forkynne hans storhet, han som kalte [oss] fra mørket til sitt underfulle lys" (1. Peters brev 2:9).
En "jeg er bedre enn deg"-holdning er ikke passende for oss. Jeg har mottatt et brev fra en mann i vårt lokalsamfunn som ikke er medlem av Kirken. Der sier han at hans lille datter har blitt utstøtt av sine siste-dagers-hellige jevnaldrende på skolen. Han forteller om et annet tilfelle hvor det hevdes at et barn fikk en halsmedaljong med religiøs betydning rykket av halsen av et siste-dagers-hellig barn. Jeg håper dette ikke er sant. Hvis det er sant, ber jeg om unnskyldning til dem som er blitt forulempet.
La oss holde oss for gode til slik oppførsel og lære våre barn det samme. La oss være sanne Kristi disipler, leve etter den gyldne regel om å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss. La oss styrke vår tro og våre barns tro samtidig som vi viser vennlighet overfor andre som ikke tilhører vår tro. Kjærlighet og respekt vil overvinne ethvert element av fiendskap. Vår vennlighet kan bli det mest overbevisende argument for det vi tror på.
Så til en annen sak. For en uke siden var jeg i Palmyra i New York. Der innviet jeg to bygninger. Den ene var en gjenoppbygging av det lille tømmerhuset hvor Joseph Smith senior og hans familie først bodde i dette området. Det var i dette beskjedne hjemmet den fjortenårige Joseph bestemte seg for å gå ut i skogholtet i nærheten og adspørre Gud, og mottok et uforlignelig syn av Faderen og Sønnen.
Det var i dette hjemmet engelen Moroni viste seg for Joseph Smith, kalte ham ved navn og fortalte ham at Gud hadde et arbeid for ham å utføre, og at hans "navn skulle finnes for godt og ondt blant alle nasjoner, slekter og tungemål, og nevnes for godt og ondt blant alle folk" (Joseph SmithHistorie 1:33).
Hvordan kunne en bondegutt, i det store og hele uten formell skolegang, ha våget å si noe sånt? Og likevel har alt skjedd og vil fortsette å skje etter hvert som dette gjengitte evangelium forkynnes over hele verden.
Mens jeg var i Palmyra, innviet jeg også bygningen til E.B. Grandin, hvor den første utgaven av Mormons bok ble trykt i 1829 og 1830. Det var et modig foretagende å trykke det som herr Grandin først betraktet som svindel, og å trykke et opplag på 5000, som var meget stort på den tiden. Det gleder meg å minne dere om at vi siden da har trykt over 88 millioner av denne bemerkelsesverdige boken.
Jeg er takknemlig for at vi har denne gamle bygningen, som ble kjøpt av et generøst medlem av Kirken og så donert til Kirken. Bygningen står der som en bekreftelse på gyldigheten til boken, dette bemerkelsesverdige testamente om Guds Sønn.
Hvem kan etter å ha lest den, ærlig benekte dens guddommelige opprinnelse? Kritikere kan prøve å bortforklare det. Men jo mer de prøver, jo mer underbygges den sanne beretningen om dens fremkomst som en røst som taler fra støvet.
Jeg er uendelig takknemlig for det vitnesbyrdet som Gud har velsignet meg med om Joseph Smiths guddommelige kall, om at Det første syn virkelig fant sted, om prestedømmets gjengivelse, om at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er sann.
Og så, mine kjære brødre og søstre, la oss fryde oss sammen når vi nå feirer med takknemlighet de makeløse læresetninger og fremgangsmåter som har kommet som en gave fra Herren i denne mest fantastiske tid av hans verk. Det er påske, og vi minnes hans strålende oppstandelse, som vi bærer vitnesbyrd om. La oss være evig takknemlige for disse ytterst dyrebare gaver og privilegier og utføre vår del godt som mennesker som elsker Herren. Jeg oppfordrer dere til å lytte til de ord som vil komme fra denne talerstol, fra dem som er kalt til å være deres tjenere. Måtte vi bli velsignet, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn. Amen.
