"En lærer kommet fra Gud" Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum Vi må gjenopplive og gjeninnføre fremragende undervisning i Kirken ­ hjemme, fra talerstolen, under våre styremøter og selvfølgelig i klasserommet. Da Nikodemus kom til Jesus tidlig under Frelserens tjenestegjerning, talte han for oss alle da han sa: "Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud."1 Kristus var naturligvis langt mer enn en lærer. Han var selveste Guds Sønn, Den hellige i evangeliets evige plan, verdens Frelser og Forløser. Men Nikodemus begynte slik dere og jeg begynte, på den måten ethvert barn eller enhver ung student eller ny konvertitt begynner ­ ved å gjenkjenne og gi respons på en fengslende lærer som rører ved hjertets innerste følelser. De siste månedene har president Gordon B. Hinckley kalt på oss til å holde vårt folk nær Kirken, spesielt de nye konvertittene. Ved å gi oss denne oppfordringen har president Hinckley minnet oss om at vi alle trenger minst tre ting for å forbli faste i troen ­ en venn, en ansvarsoppgave og næring i form av "Guds gode ord".2 Inspirert opplæring i hjemmet og i Kirken bidrar til å sørge for dette vesentlige elementet å gi "næring i form av Guds gode ord". Vi er så takknemlige for alle som underviser. Vi er glad i dere og setter større pris på dere enn vi kan gi uttrykk for. Vi har stor tiltro til dere. Å undervise effektivt og føle at dere lykkes, er virkelig et krevende arbeid. Men det er verdt det. Vi får "intet større kall".3 Anledninger til å foredle dette kallet finnes i sannhet overalt. Behovet for det er evigvarende. Fedre, mødre, søsken, venner, misjonærer, hjemmelærere og besøkende lærerinner, prestedømsledere og ledere i hjelpeorganisasjonene, lærere i forskjellige klasser ­ alle har på sin egen måte "kommet fra Gud" for vår opplæring og frelse. I denne kirken er det praktisk talt umulig å finne noen som ikke er en eller annen slags veileder for de andre medlemmene i hjorden. Det er ikke til å undres over at Paulus skrev: "Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere . . . "4 For oss alle gjelder det at "å komme til Kristus",5 holde hans bud og følge hans eksempel tilbake til Faderen i sannhet er den største og helligste hensikt med menneskets eksistens. Å hjelpe andre til også å gjøre dette ­ å undervise, overbevise og ydmykt føre også dem inn på denne forløsningens vei ­ må i sannhet være den nest viktigste oppgaven i livet. Kanskje det var derfor president David O. McKay en gang sa: "Det kan ikke hvile noe større ansvar på noe menneske enn det å være en lærer for Guds barn."6 Vi ligner faktisk alle noe på den etiopiske mannen som Filip ble sendt til. I likhet med ham vet vi kanskje nok til å søke til religion. Vi bruker tid på å studere Skriften. Vi gir kanskje til og med avkall på våre jordiske skatter, men uten tilstrekkelig undervisning fatter vi kanskje ikke meningen med alt dette og de krav som fremdeles ligger foran oss. Derfor roper vi sammen med denne mektige embedsmannen: "Hvordan skulle [vi vel kunne forstå] når ingen rettleder [oss]?"7 Apostelen Paulus forkynte: "For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? . . . Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord."8 I en tid da vår profet ber om mer tro ved hjelp av å høre Guds ord, må vi gjenopplive og gjeninnføre førsteklasses undervisning i Kirken ­ hjemme, fra talerstolen, under våre styremøter og selvfølgelig i klasserommet. Inspirert undervisning må aldri bli en tapt kunst i Kirken, og vi må se til at vår søken etter den ikke blir en tapt tradisjon. President Spencer W. Kimball kom en gang med følgende inntrengende oppfordring: "Stavspresidenter, biskoper og grenspresidenter, vær så snille å vie forbedring av kvaliteten på undervisningen i Kirken spesiell interesse . . . Jeg frykter for at våre medlemmer altfor ofte kommer til Kirken, er tilstede i en klasse eller et møte for så å vende hjem uten å ha blitt særlig [inspirert]. Særlig uheldig er dette," sa han, "når det skjer på et tidspunkt med stress, fristelser eller en krise [i deres liv]. Vi trenger alle Åndens næring og oppbyggelse, og effektiv undervisning er en av de viktigste måter dette kan skje på. Vi anstrenger oss ofte for å få medlemmer til Kirken, men så er vi ikke påpasselige nok med hva de mottar når de kommer."9 Om dette emnet har president Hinckley selv sagt: "Effektiv undervisning er selve kjernen i Kirkens lederskap." La meg gjenta det. "Effektiv undervisning er selve kjernen i Kirkens lederskap. Evig liv," fortsetter han, "oppnås bare når menn og kvinner blir undervist så effektivt at de forandrer og disiplinerer seg. De kan ikke tvinges til rettferdighet eller inn i himmelen. De må ledes, og det betyr undervisning."10 Noen av de siste ordene Frelseren sa til sine disipler og blant de første han sier til oss i dag, er: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, . . . [Lær] dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere [alltid] inntil verdens ende!"11 Til Peter, apostel og leder for Kirken, sa den oppstandne Kristus som skulle til å fare opp til himmelen: "Fø mine lam! . . . Fø mine får! . . . Følg du meg!"12 I alt dette må vi huske at Herren aldri har gitt et vektigere råd til Kirken enn at vi skal undervise i evangeliet "ved Ånden, ja, Talsmannen, som ble utsendt for å undervise om sannheten". Underviser vi i evangeliet ved "sannhetens Ånd", slik han har bedt oss om? Eller underviser vi i det "på noen annen måte? Og hvis det er på noen annen måte," advarer han, "er det ikke av Gud".13 Med ord som går igjen i andre bud, har han sagt: "Hvis I ikke mottar Ånden, skal I ikke undervise."14 Ingen evig læring kan finne sted uten denne ansporende Ånd fra himmelen. Så, foreldre, lærere og ledere, vi må ta fatt på våre oppgaver på samme måte som Moses tok fatt på oppgaven å dra til det lovede land. Fordi han visste at han ikke kunne lykkes på noen annen måte, sa Moses til Jehova: "Dersom ditt åsyn ikke går med, da la oss ikke dra opp herfra!"15 Det er jo egentlig dette våre medlemmer ønsker når de samles til et møte eller kommer inn i et klasserom. De fleste kommer ikke til Kirken bare for å søke noen nye kjensgjerninger i evangeliet eller for å treffe gamle venner, selv om begge deler er viktige. De kommer for å søke en åndelig opplevelse. De ønsker fred. De ønsker at deres tro skal styrkes og deres håp fornyes. De ønsker, kort sagt, å få næring i form av Guds gode ord og bli styrket ved himmelens krefter. De av oss som blir kalt til å tale eller undervise eller lede, er forpliktet til å bidra til dette, så godt vi overhodet kan. Det kan vi bare gjøre hvis vi selv anstrenger oss for å kjenne Gud, hvis vi selv stadig søker hans enbårne Sønns lys. Hvis så vårt hjertes ønske er riktig, hvis vi er så rene som vi kan bli, hvis vi har bedt og grått og forberedt oss og anstrengt oss til vi ikke vet hva mer vi kan gjøre, kan Gud si til oss slik han sa til Alma og Mosiahs sønner: "Løft . . . hodet og gled deg, . . . jeg vil gi eder fremgang."16 Vi nærer berettiget bekymring for de nye medlemmene, for vi ønsker at hver enkelt skal bli værende hos oss og oppleve Kirkens fulle velsignelser. Jeg er rett og slett godtroende nok til å mene at hvis vi fortsetter å undervise dem ­ med den samme Kristus-lignende ånd, overbevisning, lære og personlige interesse som misjonærene har vist dem ­ da vil nye konvertitter ikke bare bli værende hos oss, men nokså bokstavelig ikke kunne holdes borte. Behovet for å fortsette med en slik solid undervisning er tydelig. I tider som disse trenger vi alle det Mormon kaller "Guds ords kraft" fordi det "hadde en sterkere virkning på folkets sinn enn sverdet eller noe annet som var hendt dem".17 Når vi opplever en krise, og det vil vi gjøre, vil menneskers filosofier iblandet noen skriftsteder og dikt ganske enkelt ikke holde. Gir vi virkelig vår ungdom og våre nye medlemmer næring på en måte som vil holde dem oppe når livets vanskeligheter kommer? Eller gir vi dem en slags teologisk smakebit ­ åndelig tomme kalorier? President John Taylor kalte en gang slik undervisning "stekt skum", noe man kan spise hele dagen, og likevel er man langt fra mett etterpå.18 I løpet av en streng vinter for en del år siden merket president Boyd K. Packer seg at et stort antall hjorter døde av sult selv om magene deres var fulle av høy. I et hederlig forsøk på å hjelpe hadde offentlige organer skaffet dem vomfyll, mens det som trengtes, var ordentlig næring. De hadde beklageligvis fôret dyrene, men ikke gitt dem næring. Jeg elsker det president J. Reuben Clark sa om vår ungdom for godt og vel et halvt århundre siden. Det samme kan sies om nye medlemmer. "De hungrer etter det som er av Ånden," sa han. "De er ivrige når det gjelder å lære evangeliet, og de vil ha det rent og uutvannet . . . Dere trenger ikke snike dere inn på [dem] og hviske religion i øret på dem . . . Dere kan gi dem disse sannheter åpent i sin naturlige form."19 Satan er sannelig ikke tilbakeholdende i sin undervisning, hvorfor skulle vi være det? Enten vi lærer våre barn hjemme eller står foran en forsamling i kirken, så la oss aldri gjøre vår tro vanskelig å forstå. Husk ­ vi skal være lærere "kommet fra Gud". Så aldri tvilens frø. Unngå forsøk på å markere deg selv og forfengelighet. Forbered leksjonene godt. Hold taler basert på Skriften. Undervis i den åpenbarte lære. Bær vitnesbyrd som kommer fra hjertet. Be og øv deg og prøv å forbedre deg. La oss på våre styremøter både "belære og oppbygge" slik det står i åpenbaringene, slik at vår undervisning også på disse møtene til syvende og sist kommer "fra det høye".20 Kirken vil bli desto bedre på grunn av det, og det vil dere også, for det er slik Paulus sa til romerne: "Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv?"21 En minneverdig beretning om kraften i slik undervisning finner vi i profeten Jeremias liv. Denne store mannen følte seg som de fleste lærere, talere eller Kirkens funksjonærer føler når de blir kalt ­ uerfaren, utilstrekkelig, skremt. "Å, Herre Herre!" ropte han, "Se, jeg forstår meg ikke på å tale, for jeg er [så] ung." Men Herren beroliget ham. "Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg . . . Men du skal binde opp om deg og stå opp og tale til dem . . . "22 Og så talte Jeremia til dem, men lyktes ikke særlig til å begynne med. Det gikk fra dårlig til verre til han til slutt ble tatt til fange og gjort til latter blant folket. Jeremia var harm fordi han var blitt så dårlig behandlet og rakket ned på, og han lovet høytidelig, for å si det slik, at han aldri mer skulle undervise en eneste leksjon, hverken overfor en undersøker, et Primær-barn, en ny konvertitt eller ­ himmelen forby det ­ femtenåringer. "Jeg vil ikke mer komme [Herren] i hu og ikke tale mer i hans navn," sa den mismodige profeten. Men så kom vendepunktet i Jeremias liv. Noe hadde skjedd hver gang han hadde båret vitnesbyrd, for hvert skriftsted han hadde lest, for hver sannhet han hadde undervist om. Det hadde skjedd noe som han ikke hadde regnet med. Selv idet han lovet høytidelig å lukke sin munn og vandre bort fra Herrens verk, oppdaget han at han ikke kunne. Hvorfor? Fordi "da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke."23 Det er det som skjer i evangeliet både med læreren og den som blir undervist. Det skjedde for Nephi og Lehi da, som Helamans bok beskriver: "Guds Hellige Ånd kom ned fra himmelen og tok plass i deres hjerter, og de ble liksom fylt med ild og de kunne uttale vidunderlige ord."24 Det må helt sikkert ha vært den slags himmelsk glede Maria Magdalena opplevde da hun ved graven uventet så sin elskede, oppstandne Herre og ganske enkelt sa: "Rabbuni!"25 som bokstavelig betyr "lærer". Fra alle oss som har blitt undervist, til alle dere som underviser ­ sier vi takk fra dypet av vårt hjerte. Måtte vi høyne undervisning i hjemmet og i Kirken og forbedre all vår innsats for å oppbygge og belære. Måtte vi i alle våre møter og alle våre budskap gi næring i form av Guds gode ord. Og måtte våre barn og nye konvertitter, våre naboer og nye venner si om vår hederlige innsats: "Du er en lærer kommet fra Gud". I Mesterlærerens, Jesu Kristi hellige navn, amen. NOTER 1. Johannes 3:2. 2. Moroni 6:4, se Gordon B. Hinckley: "Konvertitter og unge menn", Lys over Norge, juli 1997, s. 47. 3. Undervisning ­ Intet større kall (ressursmateriell for lærerutvikling, 1978). Se også Spencer W. Kimball: "Intet større kall", Søndagsskole-konferanse, 1. oktober 1967. 4. 1. Kor. 12:28. 5. L&p 20:59. 6. David O. McKay, sitert i Lys over Norge, okt. 1983, s. 120. 7. Se Apostlenes gjerninger 8:26­31. 8. Rom. 10:13, 14, 17, uthevelse tilføyet. 9. Teachings of Spencer W. Kimball, red. Edward L. Kimball (1982), s. 524, uthevelse tilføyd. 10. "How to Be a Teacher When Your Role as a Leader Requires You to Teach", General Authority Priesthood Board Meeting, 5. feb. 1969, uthevelse tilføyd. 11. Matt. 28:19­20. 12. Johannes 21:15­19. 13. L&p 50:14, 17­18. 14. L&p 42:14. 15. 2. Mosebok 33:15. 16. Alma 8:15, 26:27. 17. Alma 31:5. 18. John Taylor, The Gospel Kingdom, red. G. Homer Durham (1943), s. 78. 19. "Kirkens fastlagte kurs for utdannelse", s. 5, 12. 20. Se L&p 43:8, 16. 21. Rom. 2:21. 22. Jer. 1:6, 8, 17. 23. Se Jer. 20:7­9. 24. Hel. 5:45. 25. Johannes 20:16. Se fotnote til gresk original.