Eldste Richard E. Cook
i De sytti
Det er min erfaring at når konvertitter blir "levendegjort" i evangeliet og de trenger næring blir de snart "levendegjort" som studenter, foreldre, i sitt yrke og som samfunnsborgere.
Søster Cook og jeg ble kalt som misjonærer til Mongolia ca. ett år før landet ble formelt organisert som en misjon. Vi ser tilbake på den tiden som en av de mest minnerike, givende og velsignede perioder i vårt liv. Fortsatt høster vi rike erfaringer fra det vi opplevde der.
Herren har sagt til misjonærer: "Og om det så skulle være at I skulle arbeide alle eders dager med å rope omvendelse til dette folk, og kun bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke eders glede være med ham i min Faders rike!" (L&p 18:15.)
Dette løftet er en kilde til inspirasjon for alle misjonærer, men som om ikke det var nok, er det også andre velsignelser ved misjonærarbeide, og de er tallrike og forskjellige. Noen kommer umiddelbart; andre kommer med tiden.
Vi opplevde en av disse "med tiden"-velsignelsene nå i februar da en liten mongolsk pike i vår utvidete misjonærfamilie ble velsignet og mottok sitt navn. Hennes navn er Tungalag. Hennes mor heter Davaajargal. Hun er en nyere tids pioner og den første kvinne som ble døpt i Mongolia. Tungalags far, Sanchir, er økonomi-student ved BYU.
Jeg kjente Sanchir i Mongolia en stund før han ble medlem. Det var først etter ett år og mange, mange diskusjoner med hengivne misjonærer at han ble døpt. Det var intet mindre enn et mirakel at denne unge faren, etter bare to år i Kirken, kunne uttale ordene i denne vakre velsignelsen som begynte slik: "Tungalag, jeg velsigner deg så du skal bli et godt menneske." Jeg glemmer aldri den begynnelsen!
I denne velsignelsen sa han ting som han ikke kunne ha kjent til eller langt mindre forestilt seg før han ble døpt. Det å få være vitne til denne velsignelsen og se i hvilken grad evangeliet har forandret denne unge mannen og hans familie, var i sannhet en stor misjonær-belønning.
President Hinckley har sagt: "Den mest tilfredsstillende erfaring for meg er å se hva evangeliet gjør for folk. Det gir dem et nytt syn på livet. Det gir dem et perspektiv som de aldri har hatt før. Det hever deres blikk til det som er edelt og guddommelig. Det skjer noe med dem som er et mirakel å iaktta. De ser hen til Kristus og begynner å leve." (Lys over Norge, juli 1997, s. 48.)
Det er min erfaring at når konvertitter blir "levendegjort" i evangeliet og de trenger næring blir de snart "levendegjort" som studenter, foreldre, i sitt yrke og som samfunnsborgere. Deres liv, og deres etterkommeres liv, forandres for alltid.
Kort tid etter at søster Cook og jeg ankom Mongolia, ble vi bedt om å ledsage to unge eldster til en by kalt Muren. Da vi var fremme, ble returen vår forsinket p.g.a. dårlig vær. Hver dag dro vi til flyplassen for å se om flyet vårt skulle komme så vi kunne fly tilbake. Vi ventet sammen med andre passasjerer til vi fikk beskjed hvorvidt vi kunne reise den dagen eller bli nødt til å returnere til byen for kvelden.
Blant dem som ville med det samme flyet, var en gruppe turister. De fortalte oss at de hadde ridd med hest til noen av de mest fjerntliggende og uutforskede områdene av Mongolia.
Mens vi ventet på flyplassen, gikk en av disse turistene bort til en av eldstene våre og sa: "Jeg vet hvem dere er! Hva gjør dere her? Disse folkene trenger ikke dere. De er et uberørt folk med en rik kulturarv. Hvorfor kan dere ikke reise hjem og la dem være i fred?"
Eldsten kom til meg og følte seg ille til mote. Vi snakket sammen om de forskjellige svarene han kunne ha gitt. Men først to uker senere leste jeg en uttalelse fra president Benson som forklarte hva som ville vært det perfekte svar. President Benson sa:
"Noen spør kanskje hvorfor vi som et folk og en kirke uberørt og konsekvent søker å forandre enkeltmennesker mens det finnes så store problemer rundt omkring oss . . . Men byer i forfall er ganske enkelt en forsinket gjenspeiling av enkeltmennesker i forfall . . . Guds bud vektlegger forbedring hos enkeltmennesket som den eneste reelle måte å forårsake en reell forbedring av samfunnet på." (A Plea for America [1975], s. 18.)
"Herren arbeider innenfra og ut. Verden arbeider utenfra og inn. Verden tar folk ut av slummen. Kristus tar slummen ut av mennesker, og så går de selv bort fra slummen . . . Kristus forandrer mennesker, som så forandrer sine omgivelser. Verden vil forme menneskets oppførsel, men Kristus kan forandre den." (Se Lys over Norge, nr. 2, 1986, s. 5.)
President Kimball kalte en gang misjonærarbeidet for Kirkens livsnerve, og det er det virkelig. Det er ikke bare fordi nye konvertitter gir Kirken vitalitet og styrke, men misjonærene får selv en økt grad av vitalitet og styrke ved at de deltar hver gang en konvertitt forplikter seg overfor Kristus. Denne vitaliteten og styrken er en mektig kraft, et instrument i Guds hender for at evangeliet skal rulle frem og fylle hele jorden slik Daniel så det i sin drøm (se L&p 65:2).
Selv om vi har vår handlefrihet, er ikke misjonærarbeidet i sine forskjellige former noe valgfritt program. Vi snakker om velsignelsene ved misjonærarbeide, men i virkeligheten skulle vi utføre misjonærarbeide fordi det er vår plikt. Hellig skrift og hver eneste profet siden Joseph Smith har minnet oss om at det er vår plikt å dra ut til alle nasjoner for å advare vår neste.
Wilford Woodruff formulerte dette klart da han sa: "Siden Gud dannet jorden, har det aldri vært en gruppe mennesker med et større ansvar for å advare denne generasjon, heve vår røst både langt og høyt, dag og natt, så langt vi har mulighet til det, for å kunngjøre Guds ord til denne generasjon. Vi er pålagt å gjøre det. Dette er vårt kall. [Dette] er vår plikt. [Dette] er vår oppgave." (Deseret News Semi-Weekly, 6.juli 1880, s. 1.)
Jeg ber om at vi må gjøre misjonærarbeidet til vår oppgave, og ikke la mindre viktige oppgaver komme i veien. Vi mottar velsignelser ved å holde alle Guds bud. Men få velsignelser kan måle seg med velsignelsene fra misjonærarbeide! Hvor herlig er ikke dette verk. I Jesu Kristi navn. Amen.
Previous
